Tidligere sjefer i Folkehjelpen: Uenige om internt veivalg

Det er i kjølvannet av en anbefaling fra internrevisor og generalsekretær Henriette Westhrins plutselige avgang at diskusjonen om hvordan Norsk Folkehjelps internasjonale aktiviteter bør organiseres, har dukket opp.

– Dette kom ekstremt brått på, uttalte Westhrin om den overraskende avgangen.

Panorama har tidligere omtalt at avgangen hadde sammenheng med en intern maktkamp, uenighet om minerydderarbeidets selvstendighet og ulike syn på risikohåndtering.

Begrunnet med et mål om en bedre risikohåndtering skal Westhrin ha ønsket å samle de to avdelingene – minerydding og utviklingssamarbeid – under én enhetlig ledelse. Et flertall i sentralstyret avslo imidlertid å behandle forslaget, noe som i neste omgang førte til at Westhrin trakk seg.

To ulike styringsmodeller for det internasjonale arbeidet skal for øvrig ha vært prøvd i tidligere år.

I takt med at mineryddingsarbeidet gradvis fikk større omfang og viktighet, ble det først utviklet to seksjoner underlagt én utenlandssjef, som i neste omgang ble til to avdelinger (i 2008) med egne avdelingssjefer.

Seks eks-generalsekretærer

Forut for Westhrin, som var generalsekretær fra 2016 til 2023, var Liv Tørres, Orrvar Dalby, Petter Eide, Finn Erik Thoresen, Eva Bjøreng og Halle Jørn Hanssen organisasjonens generalsekretærer.

Både Dalby og Thoresen var i rollen midlertidig, som konstituerte generalsekretær, i påvente av nyansettelser av generalsekretærer.

Vi sendte alle seks eks-toppsjefer i organisasjonen de samme spørsmålene:

«Hva tenker dere om behovet for en enhetlig internasjonal ledelse i Norsk Folkehjelp? Hva er plusser og minuser? Og hvordan vil den ene eller andre modellen kunne virke inn på mulighetene for å håndtere risiko av ulike slag?»

Her er svarene:

Samtlige generalsekretærer påpeker at de primært uttaler seg på basis av egne historiske erfaringer og at de ikke nødvendigvis vil gi råd om hva som er best i dagens situasjon.

Liv Tørres, utenlandssjef (2006–2007) og generalsekretær (2011–2015):

Tidligere generalsekretær Liv Tørres sier hun ikke ønsker å kommentere hvordan ting har fungert etter at hun sluttet som generalsekretær. Samtidig viser hun til at hennes lederperioder, som henholdsvis utenlandssjef og generalsekretær, hadde to ulike organisasjonsmodeller for Norsk Folkehjelps internasjonale virksomhet.

– Jeg har erfaring med begge modeller. Jeg var først utenlandssjef i to år for begge enhetene i én samlet avdeling på hovedkontoret, og senere generalsekretær med disse virksomhetene delt opp i to separate avdelinger, sier hun.

Tørres, som i dag er leder av LOs internasjonale avdeling, understreker at de to delene av Norsk Folkehjelps internasjonale virksomhet er «imponerende gode og viktige på hver sine felt». Samtidig er de grunnleggende forskjellige – med helt ulik programvirksomhet, partnere, tidshorisont, operativ modell, kultur, og så videre», mener hun.

– I min tid vurderte vi det slik at det var viktig for de to enhetene å utvikle spydspisskompetanse på sine egne områder, sier Tørres.

Hun forteller at man la vekt på å utvikle felles rutiner, informasjonsflyt og håndtering av det som berørte begge de to avdelingene samlet.

– Jeg mente den gang at det var lite å tjene på å slå sammen de to avdelingene og potensielt mye å tape, samtidig som det var andre måter å håndtere risiko på enn organisasjonsstruktur alene. Jeg var opptatt av at man måtte sikre kommunikasjon, informasjonsutveksling og samarbeid der det var relevant og spesielt i de landene hvor begge virksomhetene hadde programmer, sier hun.

Hun sier det også fungerte bra i en rekke land de jobbet.

– Man behøvde ikke tvangsgifte dem for å få til risikohåndtering, sier Tørres.

Orrvar Dalby, utenlandssjef (november 2007–desember 2013) og konstituert generalsekretær (desember 2010–september 2011):

– Det er snart ti år siden jeg sluttet i Norsk Folkehjelp, så det jeg måtte mene om organiseringen av det internasjonale arbeidet i dag, har begrenset interesse. Jeg tillater meg allikevel et lite hjertesukk: Altfor mye tid og ressurser har over altfor mange år gått til diskusjoner og prosesser rundt intern organisering av det internasjonale arbeidet, sier Dalby.

Folkehjelp-veteranen sier det vil ligge et stort ansvar på ny generalsekretær, i samarbeid med styret og de tillitsvalgte, «å lande denne problemstillingen raskt og på en god måte for Norsk Folkehjelp som organisasjon».

– Det fortjener alle de flinke medarbeiderne og alle vi som er glad i Folkehjelpa, sier Dalby.

Petter Eide, generalsekretær (2008–2010):

– I alt internasjonalt bistandsarbeid er det en sammenheng mellom det humanitære og det langsiktige utviklingsarbeidet. Det må også inkludere humanitær minerydding. Mineryddingen bør inngå i en langsiktig strategi for utvikling, og må ikke bare sees på som en kortvarig teknisk oppgave. At Norsk Folkehjelp ikke ser disse områdene innunder én strategi – med noen felles mål – er en tapt mulighet, og svekker også måloppnåelsen, sier Petter Eide.

Den tidligere generalsekretæren viser til egne erfaringer og peker på flere årsaker til hvorfor Folkehjelpen ikke har fått til dette.

– Det er gamle tradisjoner, til dels rivalisering mellom grupperinger av ansatte. Man kan også snakke om kulturforskjeller og delvis politiske forskjeller mellom minerydderne, som ofte hare militær bakgrunn, og bistandsarbeiderne, som ofte har bakgrunn fra solidaritetsarbeid, sier Eide.

En utredning av styringsstrukturen for det internasjonale arbeidet ble initiert av hans forgjenger. Selv om overgangen fra to seksjoner for minerydding og utviklingsarbeid til to avdelinger, ble innført i hans ledertid (våren 2008), er han i dag helt bestemt på at Folkehjelpens internasjonale arbeid bør samles under én strategi og én ledelse.

– Én samlet ledelse for alt utenlandsarbeid vil også styrke og forebygge risiko, sier Eide.

Han mener også at bistandsarbeidernes politiske og kulturelle forståelse av den lokale konteksten – og lokalbefolkningens egne innspill og synspunkter – bør være viktige premissleverandører for ethvert mineryddingsprosjekt.

– Tilsvarende vil én ledelse også gjøre krisehåndtering mer effektiv, sier han.

Den tidligere generalsekretæren viser til at debatten i Folkehjelpen om organisasjonsmodeller og styring strekker seg tilbake til 90-tallet.

– Dessverre har ikke styrene i Norsk Folkehjelp opp gjennom årene vært tydelige på hva slags modell og strategi de ønsker seg for dette. De ansatte lederne for det internasjonale arbeidet opplever nok at styrene i mindre grad er opptatt av, og har kompetanse på, det internasjonale arbeidet. Det har ført til at denne rivaliseringen har fått utvikle seg blant de ansatte gjennom flere tiår, sier Eide som i dag er rådgiver i konsulentselskapet Rud Pedersen.

Finn Erik Thoresen, fungerende generalsekretær (høst 2005–2007) og styreleder (januar 2008–våren 2017):

– Jeg tenker at et behovet for enhetlig ledelse ikke veier tyngre enn behovet for å tilpasse ledelsen av minerydding kontra resten av virksomheten til deres respektive egenart – både når det gjelder å få inn økonomiske midler og gjennomføring, sier Thoresen.

Som både konstituert generalsekretær og mangeårig styreleder kjenner den tidligere fagforeningsmannen den mangfoldige organisasjonen bedre enn de fleste.

Thoresen hadde vært forbundsleder i en årrekke i Norsk Grafisk Forbund da han i 2001 ble valgt som 2. nestleder i LO og etter hvert ble deres representant i Norsk Folkehjelps styre.

– Hvordan vil den ene eller andre modellen kunne virke inn på mulighetene for å håndtere risiko av ulike slag?

– Jeg mener at risikohåndteringen er best tjent med den modellen som er i dag. Dette gjelder både økonomisk risiko, dårlig måloppnåelse og trusler mot liv og helse.

Eva Bjøreng, generalsekretær (2001–2005):

– I min tid var Nils A. Røhne leder for internasjonal avdeling og satt i ledergruppa. Det var en svært ryddig rapporteringslinje i en kritisk tid for organisasjonen. Økonomisk var Norsk Folkehjelp på randen av konkurs og ledelsen, med sterk støtte fra de tillitsvalgte og styret, startet nærmest en redningsaksjon. Å plukke privilegier fra folk er alltid vanskelig og krever at alle forstår hensikten og at det oppfattes rettferdig. Omorganiseringer i medgangstider skaper alltid motstand, sier tidligere generalsekretær Eva Bjøreng.

Da hun begynte i sjefjobben i Folkehjelpen hadde hun bakgrunn fra fagbevegelse (YS) og næringsliv.

Den tidligere generalsekretæren, som i dag er pensjonist og engasjert i frivillig arbeid, understreker at hun ikke ønsker å gi råd om hva som ville være best for organisasjonen i dagens situasjon.

– Å ha et sterkt og kontinuerlig fokus på alle typer risiko kan nesten ikke understrekes sterkt nok. Det er lederes plikt å etterspørre konsekvensene før avgjørelser tas og til stadighet snakke om behovet. At en organisasjon respekterer nødvendigheten av å ikke ta snarveier og ikke overser lettvintheter er avgjørende for ekstern respekt.

Halle Jørn Hanssen, utenlandssjef (1992–1995) og generalsekretær (1995-2001):

– Mineryddingen startet i min tid som utenlandssjef og generalsekretær (1992–2001). Da hadde vi en internasjonal avdeling med en operativ seksjon for minerydding som del av avdelingen. Men rundt 2010 besluttet daværende generalsekretær, tross sterke eksterne faglige råd om ikke å gjøre det, å dele internasjonal avdeling i to uavhengige avdelinger, sier tidligere generalsekretær Halle Jørn Hanssen.

Den Afrika-interesserte skribenten og samfunnsdebattanten mener beslutningen om oppdeling i to avdelinger var feil den gang, og at «ettertiden har bekreftet det».

– Folkehjelpens internasjonale virksomhet har i de seinere årene økt i begge avdelingene, men aller mest i mineavdelingen som i 2023 – på grunn av en ny og stor aktivitet i Ukrainia – kan komme opp i en omsetning på nærmere 700 millioner kroner. Med en så omfattende, mangfoldig og til tider komplisert internasjonal virksomhet, er det i mine øyne helt opplagt at det beste må være en internasjonal avdeling med en enhetlig og samkjørt ledelse, sier Hanssen.

Han viser til behovet for stødig håndtering av ulike typer risiko.

– For meg er det åpenbart at det å operere med to uavhengige internasjonale avdelinger som begge driver en krevende faglig virksomhet i konfliktfylte og krigsherjede land og regioner, er politisk og faglig risikofylt. I tillegg kan mineryddingen gå på helsen og livet løs, om ulykken skulle være ute. Å fastholde en slik struktur, er å legge til rette for både ekstern og intern uenighet og konflikt. Det siste ser vi nå resultatene av med generalsekretærens avgang, sier Hanssen.

Han mener «dagens konfliktfylte situasjon i Folkehjelpen sentralt» i verste fall kan smitte nedover i organisasjonen og dermed til virksomheten i felt.

Les også:

Norsk Folkehjelp: Intern maktkamp førte til Westhrins avgang