– Vi er på vei, fastslår USAID

Med USAID-sjef Samantha Power som pådriver for en ny visjon for utvikling har hennes nærmeste rådgiver Michele Sumilas tatt på seg et viktig oppdrag.

– Vi forsøker å endre maktbalansen i vår internasjonale bistand. Vi ønsker å gi mer lederskap til lokale partnere. De skal ha mer innflytelse i å utvikle, iverksette og evaluere våre programmer, sier Sumilas som leder USAIDs byrå for strategi-, plan- og kunnskapsutvikling.

Hensikten er at bistanden skal ha mer langsiktig bærekraft, at den skal være mer kostnadseffektiv, at folk som mottar bistand skal ha større innflytelse over den og at den skal ha større samfunnspåvirkning på lang sikt.

Radikale vedtak i 2016

Økt «lokalt eierskap», det vil si å øke lokale samarbeidspartneres makt, økonomi og ressurser, har vært høyt på agendaen i det internasjonale bistands- og utviklingsmiljøet i flere år. På Verdens humanitære toppmøte i Istanbul i 2016 gjorde giverland og bistandsaktører en rekke radikale vedtak med sikte på å styrke lokalt eierskap og innflytelse over bistanden.

Blant annet ble det vedtatt at 25 prosent av humanitære budsjetter skulle kanaliseres til lokale og nasjonale partnere innen 2020.

Obama-administrasjonen hadde sågar et mål om at 30 prosent av ressursene skulle gå til lokale krefter, men lite eller ingenting endret seg. Arbeidet den gang møtte sterk motstand fra noen store bistandsorganisasjoner og deres allierte i Kongressen, ifølge Devex.

Internasjonalt går det også tregt med å oppfylle målsetningene. Etter noe framgang de første årene ga 2021 et tilbakeslag. Dette året utgjorde direkte humanitær støtte til lokale og nasjonale aktører kun 1,2 prosent av totalen – det laveste nivået på fem år, framgår det av Global Humanitarian Assistance report 2022.

Vil fremme systemendring

Sumilas forsikrer at grepet USAID nå tar er langt mer håndfast og handlingsrettet enn hva de har gjort tidligere. De siste tolv månedene har hun brukt mye tid på samtaler med ulike typer partnere – blant dem flere store bistandsorganisasjoner USA støtter – om hvordan endringen kan settes ut i livet.

– Vi tar i bruk strategier og tilpasser programmene for å fremme systemendringer. Dette vil bli tilpasset landspesifikke kontekster. Vi har også oppdatert våre krav til risikohåndtering i programmene, sier hun.

Ifølge Sumilas er det også igangsatt arbeid med å fremme kompetansebygging hos lokale partnere.

– Vår administrator Samantha Power har satt et mål om å gi 25 prosent av bistanden direkte til lokale partnere. Det skal skje innen 2025. Nå er vi oppe på 7-8 prosent, men har tro på videre vekst, sier hun.

USAIDs nye målsetting skiller ikke mellom humanitær og langsiktig bistand.

Hver representasjon, sitt måltall

USAID-representanten forteller at tilnærmingen er fleksibel. Hver enkelt USAID-representasjon i utlandet vil få fastsatt sitt eget måltall.

– Mens noen kan klare 50 prosent, så er det kanskje andre som vil måtte bli stående på null. Dette er helt avhengig av den lokale land-konteksten, sier hun.

Sumilas opplyser at det vil bli gjort et arbeid for å forenkle søknadsprosedyrer, skjemaer og anbudsprosesser slik at de blir enklere for lokale partnere å forholde seg til. Sentrale dokumenter og informasjon vil bli tilgjengelige på lokale språk.

– Vi gjør en del slike praktiske grep. Det koster litt, men er verdt det.

Hun forklarer at målsettingen for lokal innflytelse over programmene går enda lenger enn målet for økonomiske overføringer. Her er målet at lokale stemmer skal være involvert i både programdesign, iverksetting og evaluering for minst 50 prosent av programmene.

– Forpliktelsene våre står fast

– ­Mer penger direkte til lokale partnere vil vel kunne skape noen utfordringer og kritikk i mediene, for eksempel relatert til korrupsjon, økonomiske misligheter, nepotisme, etnisk skjevfordeling, osv.?

– Jeg kan forsikre om at USAID vil fortsette å ha en sterk og god økonomiforvaltning, det er en forpliktelse vi har overfor Kongressen og det amerikanske folk. Vi endrer ikke reglene på dette området og vil ikke redusere vår «ansvarlighet» (accountability).

Det var Norad-sjef Bård Vegar Solhjell som – sammen med USAID – hadde invitert flere andre giverland til et lukket diskusjonsmøte om lokalt eierskap i Oslo denne uka. Ved siden av arrangørlandene hadde Sverige, Danmark, Australia, Canada, Irland, Japan, Nederland, New Zealand, Sveits og Storbritannia representanter til stede.

– Vi har det siste halvåret vært i jevnlig dialog med USAID som bidragsyter til deres diskusjonsprosess om et felles forslag til prinsipper for det vi kaller «lokalt eierskap». Det er verdifullt at USA engasjerer seg så sterkt på dette området og ønsker å inkludere mange aktører i en bred debatt, sier Solhjell i en kommentar til Bistandsaktuelt.

– Betyr det at dette for tida også er en «satsing» i norsk bistand?

– Ja, det vil jeg si. Dette er et tema og en tankegang som vi er svært opptatt av, og som vi har vært opptatt av lenge og der Norge har vært langt framme. «Lokalt eierskap» kan minne en del om historisk kjente begreper i norsk bistand som «mottakeransvar» og «mottakerorientering». Så dette er ikke nye ideer for oss. Det nye er vel heller at amerikanerne er så opptatt av det.

– Har flere i Kenya enn det er i hele Norad

Norad-sjefen understreker at tilnærmingen til «lokalt eierskap» mellom en stor internasjonal giver som USA og en liten giver som Norge nødvendigvis må bli forskjellig. Han viser til at amerikanerne, i motsetning til Norge, har et gigantisk apparat av ansatte ute i felt.

– USAID har flere folk på bakken i Kenya enn hva det finnes ansatte i hele Norad. Mens de har muligheten til å sette ut i livet programmer og være tett på mange lokale partnere, iverksetter vi ingenting sjøl. For oss blir det derfor viktigere at våre partnere, enten de er multilaterale eller bistandsorganisasjoner, følger tankegangen om lokalt eierskap og sørger for at bistanden når ned til bakken.

– USAID oppgir at 7-8 prosent av deres bistand går direkte til lokale mottakere. Hvordan ser dette ut for Norges vedkommende?

– Det vet jeg ikke, men det er heller ikke et tall vi er særlig opptatt av, siden vårt oppsett er helt annerledes. På sivilsamfunnsfeltet oppgir våre partnere at litt over 50 prosent av deres bistandsinnsats går direkte til lokale aktører. Det er et ganske høyt tall i internasjonal sammenheng.

Synkende andel

Tall fra bistandsresultater.no viser at Norge i 2021 brukte 735 millioner kroner på direkte bistand til nasjonale og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner i mottakerland, noe som utgjør 2,6 prosent av Norges bilaterale bistand. Andelen har vært synkende, og tallene for perioden 2016 - 2020 er klart lavere enn for perioden 2012 - 2015.

I toppåret 2013 var norsk bistand direkte til sivilsamfunnsorganisasjoner i mottakerland nøyaktig 1 mrd. bistandskroner. Andelen var dette året 4,3 prosent - nesten dobbelt så mye som i fjor.

Utenriksdepartementet opplyser at det gis årlige innrapporteringer om Norges forpliktelser i forhold til punktene som ble avtalt på Verdens humanitære toppmøte i 2016. Innrapporteringene er imidlertid avgrenset til nødhjelp, og omfatter ikke langsiktig bistand.

«Mange givere uttrykker sin støtte til mer deltakende tilnærminger, men informasjonen som framkommer tyder på at bare få (blant dem Australia, Danmark, Norge, Sverige , Storbritannia og USA) har brukt sin økonomiske makt i forsøk på å gi incentiver for handling blant sine partnere.», skriver Humanitarian Policy Group (HPG) og Overseas Development Institute (ODI) i sin oppsummerende rapport for utviklingen i 2021.

Den generelle tonen i rapporten er pessimistisk.

«Uten en radikal endring I tilnærming, kombinert med en satsing fra givere og sentrale ledere, fra topp til bunn, med fokus på endring på landnivå, er det vanskelig å se for seg hva slags felles framgang underskriverne vil kunne gjøre i forhold til deltakerrevolusjonen innen juni 2023», heter det i rapporten.