Norske styresmakter må prioritere psykisk helsehjelp til barn i Ukraina

Sissel Aarak

Generalsekretær i SOS-barnebyer

Krig og konflikt utgjør en vesentlig risikofaktor for barns psykiske helse. Denne risikoen er langt større for dem som i tillegg mangler trygge omsorgspersoner. Krigen i Ukraina synliggjør en lenge etterspurt styrking av psykososial støtte og rettighetene til de tusenvis av mindreårige som nå riskirer livslange traumer som følge av en meningsløs krig. Ikke fordi barna i Ukraina er viktigere enn andre barn, men fordi krigen i Ukraina synliggjør hvor viktig psykososial støtte og omsorg er for alle barn som rammes av krig og konflikt.

Ragnhild Dybdahl

Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og styremedlem i SOS-barnebyer

Heidi Wittrup Djup

Psykologspesialist og medlem av SOS-barnebyers fagråd

Den eskalerende konflikten i Ukraina rammer barna hardest. Det vi er vitne til nå er alvorlig på mange plan, men vi er først og fremst svært bekymret for hva dette betyr for barna, og særlig de barna som ikke har omsorgspersoner rundt seg. Det er godt dokumentert at krig og konflikt har enorme fysiske og psykiske konsekvenser for alle som rammes av den. Vi vet at krigen i Ukraina vil få langvarige konsekvenser for barnas psykiske helse. Traumer og stress som konsekvens av konflikt påvirker i stor grad barns evne til å lære, deres fysiske helse, og det frarøver barn deres barndom.

Griper dypt inn i barnas liv

Barn uten foreldreomsorg er blant de mest sårbare i alle samfunn. I krig og konflikt forsterkes denne sårbarheten. Barn som mangler eller mister omsorgspersoner under slike omstendigheter, risikerer ifølge UNICEF å utsettes for vold og overgrep, samt havne på gata uten at noen kan beskytte dem. Vi ser derfor med stor bekymring på at det nasjonale barnevernet i Ukraina nå har brutt sammen. Ifølge SOS-barnebyer Ukraina, lever nesten 200.000 barn på institusjoner, i fosterhjem eller annen type alternativ omsorg. Mange av barna har sammensatte behov og står nå uten noen form for støtteapparat som kan ivareta deres fysiske og psykiske behov. Det er svært alvorlig.

Barna det her er snakk om, var også før krigen i stor grad preget av ulike typer belastninger, herunder fattigdom, sosiale vansker og psykiske helseutfordringer. I tillegg har mange levd under en langvarig trussel om konflikt, noe som i seg selv har medført stress og vedvarende utrygghet. Nå har de enten blitt evakuert fra hjemmene sine eller fanget i en konfliktkontekst hvor de går en usikker fremtid i møte. Både barn og omsorgspersoner påføres traumer og en enorm psykisk belastning som er like viktig å møte og respondere på som mangel på husly, mat, vann, klær og hygieneartikler.

Utryggheten, relasjonsbruddene og de ulike traumene barna i Ukraina nå opplever, kan påføre livsvarige lærevansker, psykiske skader og svekket livskvalitet dersom de ikke får hjelp.

SOS-barnebyer i Ukraina og nabolandene melder om at psykososiale støttetiltak og traumebehandling nå er den støtten barna trenger mest. Barna som bor i de østlige republikkene i Øst-Ukraina har også levd i en konfliktsituasjon over flere år, mange av dem hele deres liv.

Samtidig vet vi at barns psykiske helse og utviklingsbetingelser i liten grad prioriteres i forbindelse med humanitær innsats. Her mener vi at Norge, med all sin kunnskap om traumer og barn, bør spille en langt mer sentral rolle i å løfte frem behovet og vise vei for å sikre nødvendig psykososial støtte til de barna som står i krig og konflikt. Det finnes gode retningslinjer, kunnskap og ressurser som er klare til bruk. Vi får daglig mange henvendelser fra fagpersoner og hjelpeapparat i Ukraina og land som tar imot flyktninger og som allerede gjør en stor innsats og som vil gjøre mer, men som ber om støtte og ressurser av ulike slag.

Alvorlige mangler i ny strategi

Begrepet «mental helse og psykososial støtte» (MHPSS) omhandler både forebyggende og helsefremmende arbeid, samt behandling og rehabilitering. Et slikt helhetlig perspektiv på hjelpeinnsatsen er avgjørende både av samfunnsøkonomiske og menneskelige hensyn. Men selv om behovet for MHPSS i den humanitære responsen har vært tydelig for relevante aktører i Norge i mange år, gjenspeiles ikke dette i den innsatsen Norge gjør. Tiden er overmoden for at psykisk helse og psykososial støtte på alvor blir en integrert del av førstelinjeresponsen og koordineres og gjennomføres på en forsvarlig måte. Når regjeringen nå har satt av 2 milliarder til humanitær støtte til Ukrania, gir dette Norge en verdifull mulighet til å prioritere slike intervensjoner fremover.

Etter flere år med pandemi har vi lært mye om hvordan barn og unges psykiske helse påvirkes av kriser. Vi vet også hvilke psykiske helsekonsekvenser krig og konflikt fører med seg. Norske myndigheter burde dermed være godt kjent med at krigen i Ukraina har, og vil ha, stor innvirkning på barnas psykiske helse.

Likevel ser vi at den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet (UD) fortsetter å dra beina etter seg når det gjelder å løfte psykisk helse i den internasjonale og humanitære bistanden. I tillegg har Utenriksdepartementet nylig lansert en strategi for inkludering av funksjonshemmede i utviklingspolitikken – helt uten å nevne behovet for å styrke mental helse, også i humanitær innsats. Dette mener vi er alvorlige og bekymringsfulle mangler. Dersom dette ikke endres, lar Norge muligheten gå fra seg til å bidra til å møte et av de viktigste behovene barn har i sårbare og humanitære kontekster. Det gjør også at vi blir en langt mindre relevant humanitær aktør.

Vi forventer derfor at det forestående arbeidet med å revidere Norges humanitære strategi, vil gjøre barns psykiske helse til en prioritert og integrert del av satsingen og hever statusen til psykisk helse som en menneskerettighet i likhet med grunnleggende helsehjelp.

Kunnskapen er der. Behovene er åpenbare.