Flyktninghjelpen 75 år: Fra lilleputt til en av verdens største innen bistand

I dag er Stiftelsen Flyktninghjelpen den eneste norske humanitære organisasjonen som har spesialisert seg på beskyttelse og hjelp til mennesker på flukt. Flyktninghjelpen er Norges største humanitære organisasjon. Flyktninghjelpen har vokst voldsomt. For ti år siden var de midt på treet blant de fem største bistandsorganisasjonene i Norge, sammen med Røde Kors, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Nå er Flyktninghjelpen like stor som de andre fire til sammen.

Organisasjonen har over 15.000 hjelpearbeidere ­- de fleste er lokalt ansatte og mange er selv flyktninger eller internt fordrevne.

- I dette jubileumsåret har vi store hjelpeprogrammer i 33 land med flyktninger og konflikt og når frem med hjelp til mer enn 11 millioner mennesker.

- Målet er ikke å bli størst, men å hjelpe flest mulig, mest mulig effektivt og når de trenger hjelpen mest, sier Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Ny bok om Flyktninghjelpen

Eirik Christophersen og Richard Skretteberg skriver Flyktninghjelpens historie i bokform som kommer ut til høsten. De har begge jobbet med kommunikasjon i organisasjonen i mer enn 25 år. På Flyktninghjelpens nettsider kan man lese mer om historien.

- Europahjelpen oppsto i kjølvannet av andre verdenskrig som en hjelp til lidende mennesker i Europa. 20 millioner mennesker var hjemløse og 15 millioner var på flukt. Europahjelpen startet som en ren innsamlingsaksjon. De første åra samlet de ikke inn penger, det var det andre som gjorde, men de samlet inn mat og klær, forteller Eirik Christophersen til Bistandsaktuelt.

Det var Røde Kors og Norsk Folkehjelp som tok initiativet til Europahjelpen. 24. mai 1946 ble innsamlingsaksjonen opprettet under mottoet «Hjelp det sultende Europa!» I løpet av kort tid ble fire tusen tonn med mat samlet inn og sendt til de mest krigsherjede landene i Europa. Et ønske var at Europahjelpen ikke skulle konkurrere med Nasjonalhjelpen, som samlet inn penger til trengende i Norge.

Christophersen forteller at de i 1947 begynte å samle inn penger. Da opprettet Europahjelpen kontorer i Hamburg og Wien og konsentrerte hjelpen om de områdene nazistene hadde hatt kontroll over og som hadde vært bombet. Utgangspunktet var humanitært, og de drev skoler i flyktningeleirer og boligbygging i Tyskland og Østerrike.

Europahjelpen blir noe mer

Utover 1950-tallet var arbeidet med å løse flyktningproblemene i Europa nesten ferdig. I januar 1953 ble Europahjelpen lagt ned og gjenoppsto som Det norske flyktningeråd.

- Organisasjonen bygde på den eksisterende paraplyorganisasjonen i Europahjelpen. Flyktningerådet var en halvstatlig organisasjon. De hadde et dobbelt ansvar og skulle ta seg av mottak og integrering av flyktninger i Norge, oppgaver som i dag er underlagt Utlendingsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og finansiere hjelpeprosjekter ute i verden, sier Eirik Christophersen.

På den tida kom det veldig få flyktninger til Norge.

Men så kom Den kalde krigen mellom øst og vest, og i oktober 1956 brøt det ut opprør i Ungarn. De neste månedene flyktet 200.000 ungarere vestover. Den vinteren kom det over 1.500 ungarske flyktninger til Norge.

- Ungarerne ble veldig godt mottatt, forteller Christophersen. - Den gangen hadde flyktning en annen konnotasjon. Nå er det flere som bruker det som et skjellsord. Da var det et honnørord.

FNs hovedforsamling erklærte 1959-60 som Verdens flyktningår. Det ble satt i gang innsamlingsaksjoner for endelig å avvikle de europeiske flyktningleirene. I Norge var det Flyktningerådet som ledet arbeidet og Fridtjof Nansens slagord ble brukt: «Nestekjærlighet er realpolitikk». Det norske folk samlet inn 15 millioner kroner i løpet av perioden, og det var verdensrekord i forhold til antall innbyggere.

Senere ble den verdensrekorden slått. I 1974 ledet kronprinsesse Sonja den første TV-innsamlingen som ga hele 23 millioner kroner. Kongehuset har for øvrig engasjert seg sterkt for flyktninger, og i 1970 ble Kong Olav Flyktningerådets høye beskytter. I dag har kronprins Haakon denne rollen.

Frigjøringskrigene

Frigjøringskrigene i de tidligere koloniene på 1950- og 60-tallet førte til millioner av nye flyktninger, samtidig som 80 tidligere kolonier fikk sin uavhengighet. I den vestlige verden begynte en ny generasjon å snakke om internasjonal solidaritet.

- Et fokus på frigjøringsbevegelsene var et bidrag til det store folkelige engasjementet. Det var stor interesse for å hjelpe andre deler av verden. Det gikk fra å være et fokus på Europa til at man rettet blikket utover. Hjelpeinnsatsen rettes mot Midtøsten, Asia og Afrika. For eksempel hadde vi «Ullteppeaksjonen» i 1962, der det ble samlet inn 100.000 ulltepper til flyktninger fra Algerie. Etter den blodige frigjøringskrigen som brøt ut i 1954, var tre millioner mennesker drevet fra sine hjem.

Kinas okkupasjon av Tibet i 1950 og oppstanden i hovedstaden Lhasa i 1959, førte til at nærmere 100.000 tibetanere ble drevet på flukt til India og Nepal. Blant disse var deres åndelige leder, Dalai Lama. De tibetanske flyktningenes situasjon fikk stor oppmerksomhet i Norge, og sammen med Tibetanerhjelpen sørget Flyktningerådet blant annet for at 40 tibetanske ungdommer kom til Norge for å få utdanning.

Allerede på 1950-tallet utgjorde palestinerne en av verdens største flyktninggrupper. Midt på 1960-tallet var 900.000 palestinere avhengig av matvarehjelp fra FN. Seksdagerskrigen i 1967 førte til ytterligere fordrivelse og nød.

- Opprinnelig drev vi ikke egne prosjekter, men samlet inn penger som andre implementerte. For eksempel fikk vi drahjelp av Wenche Myhre til å samle inn penger til en barneklinikk som står der den dag i dag.

Christophersen forteller at Flyktningerådet - nå Flyktninghjelpen - alltid har lagt vekt på å gi hjelp til sivile på begge sider i konflikter. I tillegg til å gi utdanning til palestinske flyktninger, støttet Flyktningerådet også en skole for jødiske innvandrere til Israel.

Chile og Vietnam

På slutten av 70-tallet økte antall flyktninger til Norge dramatisk. I løpet av 1978-79 kom det 1.680 flyktninger. Hovedgruppene er politiske flyktninger etter kuppet i Chile og båtflyktninger fra Vietnam.

Den 11. september 1973 ble Chiles demokratisk valgte president, Salvador Allende, styrtet og drept i et blodig statskupp støttet av USA. Militærjuntaen, med general Augusto Pinochet i spissen, tok livet av mer enn 3.000 mennesker og nærmere én million chilenere flyktet fra landet. Under de første årene av diktaturet mottak Norge nærmere 400 politiske flyktninger fra Chile.

- Dette var opposisjonelle det ofte var lett å identifisere seg med.

Etter Saigons fall, som avsluttet Vietnamkrigen i 1975, la et stort antall vietnamesere fra Sør-Vietnam ut på havet i enkle farkoster. De fleste av de over 1.300 båtflyktningene som kom til Norge, ble plukket opp av norske skip.

- Flyktningerådet ga hjelp til båtflyktninger som havnet i oppsamlingsleirer i Hong Kong og ikke hadde mulighet for å komme seg videre. De som ikke hadde beskyttelsesbehov, måtte reise hjem. Flyktningerådet undersøkte om det var forsvarlig for hver enkelt å returnere, og tilbød økonomisk støtte så de kunne etablere seg på nytt i hjemlandet, sier Eirik Christophersen.

Få år etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979, hadde Pakistan gitt asyl til verdens største samlede flyktningebefolkning, som telte 3,5 millioner. Et par millioner har også flyktet til Iran og et stort antall er på flukt i Afghanistan. Flyktninghjelpen forstod at dette ble et langsiktig arbeid og etablerte eget kontor i Pakistan i 1979, der de driv nødhjelpsarbeid for disse flyktningene.

Borgerkriger i Latin-Amerika

I Latin-Amerika på 80-tallet drev borgerkrigene i El Salvador og Guatemala over én million på flukt, hovedsakelig innen regionen. I 1986 opprettet Flyktninghjelpen kontor i Costa Rica, og i løpet av 1980-tallet foregår en tredel av den samlede virksomhet i Latin-Amerika. Hjelpearbeidet dreiet seg i hovedsak om å gjøre flyktningene i stand til å forsørge seg selv.

1980-tallet ble preget av de store humanitære behovene hos flyktningene fra Sørøst-Asia, Afghanistan og Mellom-Amerika. Tørke og fordrivelser på Afrikas horn fikk også en rekke verdensartister til å engasjere seg. I løpet av dette tiåret steg antallet flyktninger i verden til 17 millioner. I 1982 økte antallet flyktninger til Norge drastisk og sprengte mottakskapasiteten.

- I 1982 overtar staten alle våre oppgaver med å ta imot og integrere flyktninger i Norge. Vi hadde mistet det ene beinet vi sto på, men konsentrerer nå all vår innsats om å hjelpe flyktninger ute i verden. Informasjon om verdens flyktninger til det norske folk blir en viktig del av arbeidet.

Christophersen forteller at ved slutten av tiåret får nødhjelpsarbeidet en mer langvarig karakter, med fokus på varige løsninger og hjelp til selvhjelp.

Krigen på Balkan

Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, og krigene som fulgte i kjølvannet, skapte enorm nød og lidelse, og hundretusener blir fordrevet fra sine hjem. I 1992 stilte Flyktningerådet med 20 lastebiler og frakter mat, medisiner og annet nødhjelpsutstyr til mennesker på flukt fra krigshandlingene. Transportoppdraget var den største operasjonen Flyktningerådet til da hadde vært involvert i.

- Vår daværende leder Trygve Nordby gikk i spissen for å få til en ordning med midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge. Flyktningerådet tok initiativ til endringer i utlendingsloven, og de bosniske flyktningene var den første gruppa den nye ordningen ble testet ut på. Nordby var motstander av å gi permanent opphold til bosnierne dersom det var mulig å returnere trygt i løpet av fire år. Han mente midlertidig beskyttelse ville gjøre det mulig å hjelpe flere flyktninger. Nordby fryktet det ville gi flyktningemotstandere vann på mølla neste gang man ville gi en gruppe midlertidig beskyttelse, dersom det viste seg at oppholdstillatelsen ble gjort permanent. Ordningen med midlertidig beskyttelse har kun blitt benyttet for Kosovo-flyktningene og bosnierne. Ordningen ble ikke brukt på flyktningene som senere kom fra Syria, påpeker Christophersen.

I 1991 opprettet Flyktningerådet en egen beredskapsstyrke, NORCAP, som besto av eksperter som kunne rykke ut på kort varsel for å bistå ulike organisasjoner i krisesituasjoner. NORCAP er finansiert av Utenriksdepartementet.

- Bakgrunnen var kurderkrisen etter den første Irak-krigen og Saddam Husseins herjinger mot sivilbefolkningen i nord. Flyktninger strømmet til nabolandene. Fra norsk side var det et ønske om sterkere innsats. Vår nåværende generalsekretær Jan Egeland var da statssekretær i UD og fikk ansvaret for å få dette opp å stå på norsk side.

Egeland ringte rundt til de ulike organisasjonene og spurte om de kunne ta på seg ulike roller. Kirkens Nødhjelp fikk ansvar for vannforsyning. Norsk Folkehjelp for å rydde miner. Når det kom til beredskapsstyrken spurte han først noen andre, men de måtte behandle forespørselen internt og kunne ikke forplikte seg på stående fot. Da han ringte Trygve Nordby fikk han ja med en gang.

- På rett sted til rett tid

- La dette grunnlaget for at Flyktninghjelpen ble så store?

- Ja. Mye ble lagt da. Flyktningerådet var på rett sted til rett tid. Vi var små og ubyråkratiske og kunne snu oss fort på kort tid. Der andre har en mer formell struktur, har vi for eksempel ikke individuelle medlemmer.

Flyktningerådet hadde i hovedsak samlet inn penger til andres arbeid. Men under Trygve Nordby, som satt som leder fra 1990 til 1997, begynte de å bygge opp egne prosjekter. De begynte også å fokusere mer på internt fordrevne. Antallet mennesker på flukt i eget land økte dramatisk i løpet 1990-tallet.

- Flyktninghjelpen arbeidet aktivt for at det ble utarbeidet internasjonale retningslinjer for rettslige standarder for beskyttelse og assistanse til internt fordrevne. Vi etablerte også, med støtte fra FN, et eget senter i Genève - ­International Displacement Monitoring Centre ­- som skulle kartlegge og overvåke situasjonen for denne gruppen.

NORDEM er en ressursbank som rekrutterer, trener og ansetter personell til om lag 15 internasjonale organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter og demokrati. For eksempel har de en styrke valgobservatører, som for eksempel overvåker en fredsavtale i Sudan eller våpenhvilen mellom tamiltigrene og Sri Lankas regjering.

En brytningstid

- Konflikten på Balkan representerte en brytningstid for organisasjonen, forteller Eirik Christophersen.

- Beredskapsstyrken ble hyppig brukt der nede. Kompetansen og personellressursene bidro til at man kunne sende store konvoier med hjelp og forsyninger. Med så mye vekt på store egne prosjekter, var det vanskelig å beholde den gamle organisasjonsformen. Andre organisasjoner var representert i styret og det ble vanskelig når man konkurrerte om finansiering. Derfor ville Trygve Nordby at vi skulle bli en egen stiftelse. Og fra 1997 ble vi Stiftelsen Flyktningerådet.

I 2005 skiftet organisasjonen navn til Stiftelsen Flyktninghjelpen.

- Navnet «Flyktningerådet» ga gale assosiasjoner og mange har trodd vi var et halvstatlig råd, forklarte daværende generalsekretær Raymond Johansen.

2000-tallet var preget av blodige kriger, kampen mot terror og invasjonen av Irak og Afghanistan. De blodige borgerkrigene i Sierra Leone og Liberia sjokkerte en hel verden. Tsunamien, som rammet flere land andre juledag 2004, resulterte i store ødeleggelser og lidelser.

Med global oppvarming og klimaendringer fikk vi begrepet klimaflyktninger.

Ved inngangen til 2005 var 36,5 millioner mennesker på flukt, av disse var om lag 25 millioner på flukt i eget land. Samtidig var tallet på asylsøkere i industrilandene det laveste på 16 år, og det blir stadig vanskeligere for flyktninger å få beskyttelse utenfor hjemlandet.

Krigen mot terror

- Krigen mot terror ble veldig toneangivende. Det blir et stort behov for humanitær hjelp, men en vanskelig balansegang å unngå en sammenblanding av humanitær hjelp og militærhjelp. Under Raymond Johansens ledelse var vi motstandere av et vestlig militært angrep på Irak, men da det først skjedde så vi de store humanitære behovene og startet opp hjelpeprosjekter der. Men vi erfarte at det var liten respekt for de humanitære prinsippene hos de krigførende partene. Amerikanske styrker ville ha informasjon om hvor det var skoler for å unngå å bombe dem. Men hvis man ga slik informasjon var det vanskelig å hevde at man var nøytral.

- Utfordringene var også store i Afghanistan. Det var viktig for oss å få aksept fra sivilbefolkningen på at vi var nøytrale. Men det var vanskelig fordi de krigførende landene var sterkt inne og drev humanitære prosjekter de også. Det var ekstra problematisk fordi Norge selv deltok i krigen, påpeker Christophersen.

- På slutten av 2008 ble det i stadig større grad snakket om klimaflyktninger. Vi i Flyktninghjelpen stilte oss kritisk til begrepet klimaflyktning, fordi det gir inntrykk av at dette er den eneste årsaken til at noen flykter. Ofte er det en kombinasjon av mange faktorer. Klimaendring, en stat som ikke stiller opp og konflikter om knappe ressurser. Dette har vi sett i Sahel-området, der det er kamp mellom fastboende bønder og kvegdrivere. Befolkningsvekst og tørke gjør at det blir knappe ressurser.

- Hva er den verste flyktningkrisen nå?

- Krigen i Jemen har ført til verdens verste humanitære krise. Men det falt under radaren på grunn av krigen i Syria. Krigen i Jemen har ført til enorme lidelser for sivilbefolkningen og en handelsblokade som har gjort situasjon verre, sier Christophersen.

Femdoblet hjelpearbeidet

- Flyktninghjelpen har gått fra å være en stor norsk bistandsorganisasjon til å bli en av de største internasjonale organisasjonene innen humanitært arbeid, sier Jan Egeland som er generalsekretær i Flyktninghjelpen til Bistandsaktuelt.

- Det siste tiåret har vi femdoblet vårt hjelpearbeid i størrelse og omfang. Og vi har femdoblet antall mennesker vi når - fra to til over elleve millioner mennesker. Vi har gått fra å ha en stor giver til vårt hjelpearbeid, nemlig den norske stat, til å betydelige bidrag fra over 40 internasjonale donorer. De representerer 25 giverland og 15 internasjonale institusjoner, som FN -organisasjoner og utviklingsbanker, forteller Egeland. I 2021 kommer omlag tjue prosent av støtten fra Utenriksdepartementet og Norad.

- Vi er stolte over den tilliten vi har opparbeidet gjennom 75 år hos norske myndigheter og det norske folk. Samtidig har vi nå blitt den største mottakeren av EUs humanitære hjelp blant humanitære organisasjoner, den største mottakeren av svensk humanitær hjelp og den som formidler mest støtte til fordrevne fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I tillegg får vi støtte fra titusener av private givere i Norge, Sverige og andre land.

Giverne vet at Flyktninghjelpen når fram med hjelp i felt under ekstreme vilkår og på en effektiv måte.

- Flyktninghjelpen er en prinsippfast organisasjon som slåss for mottakernes og sivilbefolkningens rettigheter både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Helt siden vi ble startet som Europahjelpen i 1946, har vi konsentrert oss om å arbeide for og med mennesker på flukt, framholder Egeland.

Han sier at organisasjonen vet at graden av effektivitet i upartisk, nøytral og uavhengig hjelp er «et spørsmål om liv eller død for mennesker i konflikt og krise».

Stort ansvar

- Ansvaret er stort. I flere land med stort antall flyktninger og fordrevne er vi blant de to - tre største humanitære aktørene på bakken, som i Irak, Jordan, Libanon, Somalia, Kongo, Afghanistan, Colombia og Venezuela.

- Målet er ikke å bli størst, men å hjelpe flest mulig, mest mulig effektivt, og når de trenger oss mest. Kvalitet og kvantitet er knyttet sammen, blant annet fordi vi har stor ekspertise og kan måle effekten av vår innsats på kort og lang sikt. Vi kan føre forhandlinger med lokale væpnede grupper, regjeringsstyrker, FN og nasjonale myndigheter og, ikke minst, kommunisere og få råd fra befolkningen i nød. Dette er mulig fordi vi har investert mye i kvalitetskontroll, innovasjon og programutvikling gjennom både internasjonal ekspertise og våre over 15.000 lokale hjelpearbeidere.

Jan Egeland forteller at Flyktninghjelpen det siste tiåret har hatt en nesten tidobling av antall hjelpearbeidere.

Han forteller at om lag 300 av de ansatte er nordmenn. Men de satser sterkt på å utdanne og utvikle lokalt ansatte. For eksempel er det 25 internasjonale og 1.200 lokalt ansatte afghanske hjelpearbeidere i Afghanistan.

- Vår styrke er at vi opererer i vanskelig tilgjengelige områder på lokale språk med ansatte som kjenner og kan forhandle med lokale parter og aktører, samtidig som de følger vårt strenge globale regelverk for hvordan man skal oppføre seg, sier Egeland og peker på at de har nulltoleranse for korrupsjon, diskriminering og uakseptabel adferd som seksuell utnytting og overgrep. Flyktninghjelpen bruker mye tid og krefter på opplæring og mentorering av ansatte, men mange hjelpearbeidere, som selv har måttet flykte, kan bare ha midlertidige kontrakter fordi det i mange land er det ikke lov å ansette flyktninger.

Hovedkvarteret er i Oslo

- Fortsatt er og blir vårt hovedkvarter i Oslo og vi forblir en norsk stiftelse. Men vi tok et bevisst valg for åtte år siden om å internasjonalisere hele vår virksomhet. Vi har lenge hatt engelsk som arbeidsspråk og har desentralisert mye av vår virksomhet til regionale kraftsentra, som Amman for Midtøsten og Nord-Afrika, Dakar for Vest- og Sentral Afrika og Nairobi for Øst-Afrika og Jemen. Samtidig har vi bygd opp mye ekspertise i representasjonskontorer i Genève, Brüssel, Berlin, London og Washington DC.

En av grunnene til at Flyktninghjelpen har måttet utvide virksomheten så mye, er at behovene har eksplodert det siste tiåret. Før Syriakrigen startet i 2011 var det drøyt 40 millioner mennesker på flukt i verden. Nå er tallet over 80 millioner. Den største gruppa er de internt fordrevne som ikke har krysset en landegrense og lever i stor nød i eget land. I dag ser vi de største fluktkrisene i og rundt Syria, Kongo, Etiopia, Colombia og i Sahelbeltet.

- I alle disse områdene har vi hatt et langvarig hjelpearbeid som det ble nødvendig å skalere opp de seneste årene. Dessuten har vi sett stadig flere nye flyktningkriser i land som Venezuela, Burkina Faso, Mosambik og Kamerun. Det er nesten utrolig at 75 år etter vi ble stiftet står overfor enda større flyktningekatastrofer enn de våre forgjengere måtte håndtere i 1946. Men, vi gir ikke opp. Vi skal hjelpe flere og vi må bidra til at de kommer ut av flyktningetilværelsen og kan få samme trygghet og varige hjem som vi har, avslutter Egeland.

Kjell Magne Bondevik er tidligere utenriksminister og statsminister. Han er nå daglig leder for Oslosenteret som jobber med fred, menneskerettigheter og religionsfrihet. Han vil gjerne si noen ord om Flykninghjelpen ved 75-års jubileet:

- Jeg vil gi dem honnør for den store innsatsen over flere år for noen av de mest utsatte menneskene i verden, nemlig flyktningene. Det er imponerende at de er blitt så store. Det må bety at det er et stort behov utover det FNs flyktningeorganisasjon kan gjøre. Flyktninghjelpen har fylt et stort behov som dessverre bare er blitt større. Den andre grunnen til den store veksten er at de har gjorte en god jobb, ellers hadde de ikke vært så etterspurt, sier Bondevik.