Utenlandske frivillige er viktige i kampen mot sosial eksklusjon i Colombia

I innlegget Norec er også for de små siterer Tor-Øyvind Rand og Marit Bakken fra Norec blant annet mitt innlegg om situasjonen til de små bistandsorganisasjonene fra sommerens debatt i Bistandsaktuelt. De peker på at muligheten som ligger i utveksling av ansatte og frivillige som Norec støtter, også er åpen for de mindre organisasjonene.

Når Golden Colombia skal svare Norec (som tidligere het Fredskorpset), er det vanskelig å unngå å begynne med følgende litt tragikomiske anekdote: De første deltakerne fra det amerikanske Peace Corps ankom Colombia i 1961 for å bidra til utviklingen av den colombianske landsbygda. I Sierra Nevada på nordkysten fant deltakerne cannabisplanter av langt høyere kvalitet enn det som den gang fantes på det amerikanske markedet. Noen grundersjeler blant deltakerne bidro til å starte det som etterhvert skulle bli storstilt smugling av marihuana over Det karibiske hav. Det potente produktet ble i USA kalt både Colombia Gold og Golden Colombia.

Smuglet cannabis om natten

Det var en historie vi ikke kjente til, da vi valgte Golden Colombia som navn på vår stiftelse for 15 år siden. Vi siktet til myten om El Dorado, landet av gull, som hadde sitt opphav ved Guatavita-lagunen like utenfor dagens Bogotá. Om hvordan et land helt usedvanlig rikt på menneskelige og naturlige ressurser, stadig ødelegges av omverdenens skruppelløse ekstraksjon av visse råvarer.

I dag gjelder dette i hovedsak narkotikatrafikken som oppsto der i Sierra Nevada tidlig på 60-tallet. 80 prosent av bøndene i dette verdens høyeste kystfjell la om til marihuana, og flere hundre tusen hektar med urskog i dette skjøre økosystemet ble erstattet med cannabisplanter.

En eldre mann i en av disse bygdene fortalte meg en gang om hvordan de fraktet sekkene med marihuana i kolonner på flere hundre muldyr ned stiene i fjellet og frem til båtene som ventet nattestid på strendene. Fremst gikk lederen som skulle sørge for at kolonnen kom uhindret frem, med en mochila (indiansk veske) over hver skulder fulle av pesossedler og med en hagle hengende over brystet. Det var den første versjonen av ultimatumet plomo o plata - bly eller sølv - som over de kommende tiårene skulle forårsake den verste humanitære katastrofen i den vestlige verden.

Så utveksling og frivillighet kan riktignok, som det meste annet, være et tveegget sverd. Og det mangler da heller ikke på advarsler og kritikk fra de etablerte bistandsaktørene mot amatører på feltet som driver med «bistandsturisme». Som i bokanmeldelsen Frivillighetsturisme er misforstått bistand denne uken i Bistandsaktuelt fra September i år, der det gjengis et sitat om at «bistandsarbeid kun bør utføres av profesjonelle bistandsarbeidere».

Men likevel vil vi si oss enig med Norec i at slik utveksling dekker et viktig behov, og vi har selv hatt vel 150 norske frivillige på kortere eller lengre opphold i Colombia i forbindelse med våre prosjekter i landet over det siste tiåret.

De ekskluderende barrierene må brytes

Problemet med manglende utvikling i marginaliserte samfunn i et land som Colombia er så komplekst at det ikke monner med «profesjonelle bistandsarbeidere» med intervensjoner som er smale nok til at resultater kan spores, måles og tilskrives. Det er tvingende nødvendig å eksponere disse samfunnene for en bred kontaktflate med engasjerte individer som ønsker å bidra til å bryte den onde sirkelen av isolasjon som de befinner seg i. Selv gjør vi det gjennom prosjektsamarbeid med lokale bedrifter og ved å rekruttere frivillige fra det rike nord - det vil si de velstående bydelene nord i Bogotá. Men vi gjør altså også bruk av utenlandske frivillige.

For grunnen til at disse fattige samfunnene fortsetter å forsyne Colombias kriminelle verdikjeder med unge desperate mennesker som kanonføde, er sammensatte barrierer som ekskluderer disse ungdommene fra storsamfunnets legale økonomi.

Ja, dels handler det om fordommer og diskriminering. Klasseskillet er brutalt. For noen år siden hentet jeg min datter og en skolevenninne på privatskolen (som man dessverre må ty til her). Da vi stanset for å handle i den lille fattige landsbyen vi passerte på hjemveien, begynte venninnen å strigråte og skjelve av frykt. Hun hadde aldri noensinne stanset i denne landsbyen med fargede mennesker. Og fra den dagen av sluttet familien hennes å hilse på meg.

Ekskluderes fra storsamfunnets goder

Men løsningen på dette er ikke holdningskampanjer mot rasisme. For frykten er reell. Dette er samfunn som tilhører det sosiologen Manuel Castells kaller «den fjerde verden». Det er samfunn som har havnet på utsiden av de verdiskapende prosessene som omgir dem. De er ekskludert fra storsamfunnets goder, og får bare tilgang gjennom det Castells kaller «pervers integrasjon»: illegale aktiviteter.

Og dette forsterker isolasjonen ytterligere. Castells bruker uttrykket «svarte hull av sosial ekslusjon» om effekten kriminaliseringen av samfunnene har på innbyggernes muligheter til å bryte løs og selv bestemme over sin skjebne.

For bagasjen ved å komme fra et kriminalisert nabolag er tung og ekskluderende. Selv engasjerte vi nylig en folkemusikkgruppe fra en av de hardest belastede bydelene til et arrangement på kultursenteret vi driver. Da opptredenen var over, krevde gruppens leder dobbel betaling i forhold til det som var avtalt. Da vi protesterte, uttalte han rolig setningen som avslutter enhver diskusjon: «Dere vet ikke hvem dere snakker med». Da var det bare å bla opp. For alle vet utmerket godt hvilke kontakter man har når man vokser opp i et slikt nabolag. Og hvordan aksept for å bruke de «fordelene» man har preger kulturen.

Denne eksklusjonsmekanismen forverres ved at forholdet til arbeidsgivere er potensielt konfliktfylt. Den jevnt over manglende erfaringen med det organiserte arbeidslivet i disse samfunnene har skapt en kultur som langt på vei er inkompatibel med å ha fast lønnsarbeid. Stikkordet er arbeidsetikk i mange former.

Dermed blir arbeidsgivers rolle særlig risikabel når de må håndtere disiplinærsaker med ansatte i kulturer der ære er viktig, der rusbruk er vanlig, der våpen florerer og der voldsbruk er utbredt. Man betaler heller en del ekstra for en medarbeider fra et høyere samfunnslag.

Internasjonale frivillige er en ressurs

På toppen av dette, kommer de tre helsebyrdene som de fattige i land som Colombia lider under. Den første byrden er fedmeepidemien som følger av manglende ernæringskunnskap, men denne skader i hovedsak innbyggerne selv. Den andre byrden er infeksjonssykdommer, som henger sammen med manglende kunnskap om smitte og hygiene, og som virker ekskluderende fra mange typer arbeid. Den tredje og kanskje alvorligste byrden i integreringssammenheng er en manglende forståelse for fare og risiko. Dette problemet resulterer i ulykker og skader som gjør mennesker fra fattige områder lite attraktive som arbeidstakere.

Tar man avslutningsvis med en manglende kultur for læring, utvikling og systematisk problemløsning, begynner det komplekse bildet av faktorene som bidrar til ekskluderingen av disse samfunnene å fremtre. Det er ingen enkeltstående tiltak som kan rette opp i dette. Ja, det trengs både kompetanseutvikling i tradisjonell forstand og utvikling av infrastruktur og institusjoner. Men parallelt må det finne sted en kulturell tilpasningsprosess, og den kan bare finne sted gjennom sosialisering.

Denne må først og fremst finne sted internt i landet, gjennom prosjekter og tiltak som kan bryte barrierene mellom samfunnslagene. Men internasjonale frivillige er en sentral ressurs som også gir styrke og motivasjon til de som står i denne kampen. Nasjonalpoeten William Ospina som har rådgitt oss i en årrekke i våre prosjekter, har i en serie essaysamlinger bidratt med det som etter manges mening er de dypeste analysene av Colombias utfordringer. I essayet Colombia på planeten skriver han at «Colombia trenger nå [...] at våre brødre fra alle nasjoner innleder en dialog med et samfunn som tørster etter selvforståelse og forsoning. Måtte verdens kulturelle brigader komme til Colombia».

Så vårt håp er at unge mennesker med en drøm om en bedre verden ikke lar seg affisere av latterliggjøringen fra enkelte «profesjonelle bistandsarbeidere» med et teknokratisk og ganske alderdommelig syn på bistand. Verden trenger dere.