Meninger:
Nødhjelp fra Norad – kan det gå bra?
Enda en gang skal norsk bistand reformeres. Denne gangen er målet en bedre og mer effektiv bistandsforvaltning, ved at Norad skal forvalte det meste av bistanden i stedet for et fortsatt delt ansvar mellom Norad og UD. Endringene innebærer at direktoratet, som kun har finansielle og byråkratiske muskler, men få politiske, skal forvalte nødhjelp. Det kan hemme bistandens treffsikkerhet og dermed også dens effekter.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Pensjonert diplomat, tidligere ansatt i UD, Norad, Unicef og Redd Barna
Jeg spør meg hvor fornuftig, resultatorientert og bærekraftig omorganiseringen av bistandsforvaltningen til neste år kan og vil bli.
For undertegnede kan det virke som at man har kommet fram til at en instans som forvalter langsiktig bistand, også er den beste til å håndtere nødhjelp og humanitær bistand.
Dette virker både som en kortslutning og et veldig teknokratisk og byråkratisk tankesett.
Dynamikken i nødhjelpsarbeidet vil nemlig tape på å overføre den til et direktorat som kun har et finansielt og byråkratisk handlingsrom, men et lite politisk. Da kan treffsikkerheten på innsatsen fort slå feil.
Som et direktorat for utviklingssamarbeid, har ikke Norad den samme hånden på pulsen, den samme oversikten og det samme tilfanget av informasjon og analyser som UD.
Ikke den første omorganiseringen
Siden 1990-tallet har man i UD og Norad hatt flere omorganiseringer av bistandsforvaltningen. Oppgavene har, på litt forskjellig vis, blitt flyttet på og delt mellom de to.
Utvalgte engasjementer – ikke minst global bistand, samt utforming av politikk, overordnede strategier og prioriteringer – har ligget fast i UD. Disse omorganiseringsprosessene har siden 1990-tallet ikke imøtekommet forventningene, så derfor har man etter noen år prøvd nye varianter. Det uten å finne «den gode løsningen».
Nå skal man prøve noe hittil uprøvd, nemlig å overføre det aller meste av norsk bistand og humanitær hjelp til Norad. Dette skal iverksettes fra 2024.
Les også: – Få UD-ansatte vil til Norad
Mangler kompetanse og erfaring
Humanitær bistand styres – i større grad enn langsiktig utviklingssamarbeid – av akutte behov. Politiske analyser, vurderinger og prioriteringer av hva som kan virke best i en gitt situasjon, er et viktig utgangspunkt.
Man må snu seg fort, og ofte er rask reaksjon og innsats avgjørende. Det samme er mangslungen erfaring med håndtering av nød og kriser.
UD har et mandat til å følge med på «det som skjer i verden», ikke minst gjennom sitt organiske og dynamiske samspill med norske utenriksstasjoner og operative organisasjoner i Norge. De skal ha «øret mot bakken». Denne siden av saken har vært UDs styrke.
UD er i prinsippet hele tiden beredt. Av denne grunn har det historisk vært naturlig å la denne type innsats være overordnet styrt av utenriksministeren, og forvaltet av UD selv. Som et direktorat for utviklingssamarbeid, har ikke Norad den samme hånden på pulsen, den samme oversikten og det samme tilfanget av informasjon og analyser som UD.
Kjappe grep og respons i felten er heller ikke Norads modus. Men, dette kan over tid sikkert bygges opp.
Norad har aldri vært involvert i nødhjelp og har ikke tradisjoner for dette. Direktoratet mangler derfor institusjonell kompetanse og erfaring.
Sitt langsiktige utviklingssamarbeid har Norad utviklet og drevet med utgangspunkt i analyser, strategier, prioriteringer og politiske beslutninger som de – som underliggende organ – har mottatt fra UD. Vil Norad være egnet til å aksle denne nye oppgaven?
Les også: Norad må ha nok folk til å gjennomføre kvalitetsreformen
Vil Norad lykkes?
Med den vedtatte omleggingen skal Norad gjøre alt selv. UDs kompetanse og erfaringer vil tilsynelatende ikke trengs når alt nå skal håndteres av Norad. Men vil Norad ha den kapasiteten?
Joda, men ikke før Norad selv har bygget opp relevante kvaliteter, kompetanse og har fått rekruttert erfarne medarbeidere. Dette sier jo også Norad selv.
Ironisk nok synes Norad foreløpig helt avhengig av at denne erfaringen og kompetansen overføres til dem fra UD. Men vil UD-folk flytte over til Norad? For de mange som har lagt opp til en diplomatisk karriere vil Norad være en blindvei. Det sier også dem som dette kan gjelde.
Humanitær bistand funderes på politikk. Nøden som skal avhjelpes er akutt. Å finansiere nødhjelpsinnsatser er annerledes enn forvaltning av langsiktig bistand. Her må man verken kutte hjørner eller forenkle forståelsen av oppgaven. Og, for all del, omleggingen må ikke kokes ned til en teknokratisk forvaltnings-diskusjon.
Å yte humanitær bistand er ikke først og fremst «å forvalte». Med humanitær bistand er det særlig viktig å gjøre de riktige tingene fremfor å gjøre tingene riktig. Dette innebærer også rask handling. Verden er full av «katastrofer» og nødhjelpsbehov. Det er krevende å velge ut hvor innsatsen bør settes inn. Og man skal også treffe de «riktige» katastrofene, der Norge og norske aktører har mulighet til å gjøre en forskjell. Men vil det holde?
Da må det på kort sikt spørres om Norad har de institusjonelle tentaklene og kapasitetene til å løse denne utfordringen? Og hvor mye må til for at Norad vil få på plass de forutsetningene for å bli en god aktør i humanitær bistand? Vil Norge i omleggingsfasen risikere å miste grepet som «humanitær stormakt»?
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.