Meninger:
Negative holdninger hindrer integrering av mennesker med funksjonsvariasjoner
En ny evalueringsserie fra Norad viser at manglende prioriteringer, negative holdninger og lite kunnskap om personer med funksjonsnedsettelse hindrer inkluderende bistand. De samme utfordringene finnes også i Norge.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorrådgiver i Norads uavhengige avdeling for evaluering og mor til et barn med kognitiv funksjonsnedsettelse
Norge har inngått mange forpliktelser for å få til en bedre inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i norsk bistand. I 2013 ble Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne signert. Den har også blitt fulgt opp i flere stortingsmeldinger, nasjonale strategier og globale initiativer.
Avdeling for evaluering i Norad har undersøkt hvordan Norge følger opp sine forpliktelser innenfor utdanningssektoren.
Kort oppsummert, så har ildsjeler i den norske bistandsforvaltningen oppnådd gode resultater på den globale arenaen og gitt støtte til enkelte gode lokale prosjekter.
Likevel har initiativene fremdeles ikke funnet en løsning på de strukturelle utfordringene som fører til at alt for mange barn og unge med funksjonsnedsettelser ikke går på skolen.
Les også: – Lykkes dårlig i å omsette gode intensjoner til handlinger
Evalueringen som fokuserte på inkluderende utdanning i land i Sør gikk parallelt med min egen vurdering av hvilket skoletilbud jeg skulle velge for min sønn. For i tillegg til å være byråkrat, er jeg også mor til en gutt med kognitiv funksjonsnedsettelse.
– Tove Heggli Sagmo
Status i Norge
Som i resten av verden, vet vi for lite om mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge. De er lite synlig i forskning og i statistikken. Det vi kan si noe om er at barn med funksjonsnedsettelser får et dårligere utdanningstilbud enn andre. Dette begrunnes i mangel på universell utforming av skolebygg og utilstrekkelig tilrettelagt undervisning, men også manglende forventninger om at barn og unge med nedsatt funksjonsevne skal ta utdanning. De er også i større grad ekskludert fra fritidstilbud.
Dårlig utdanningstilbud får konsekvenser for mulighetene på arbeidsmarkedet. SSB sin statistikk viser at kun 37 prosent av mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge er sysselsatt, en andel som er synkende.
Situasjonen er enda verre for personer med kognitive funksjonsnedsettelser som stort sett er definert ut av arbeidsmarkedet.
Kort sagt, muligheten til å leve et selvstendig liv i Norge har blitt svekket de siste 20 årene.
Inkluderende utdanning?
Evalueringen som fokuserte på inkluderende utdanning i land i Sør gikk parallelt med min egen vurdering av hvilket skoletilbud jeg skulle velge for min sønn. For i tillegg til å være byråkrat, er jeg mor til en gutt med kognitiv funksjonsnedsettelse.
Selv om Norge har et utdanningsbudsjett som er enormt mye større enn de fleste andre land, så står alle foreldre, også i Norge, overfor de samme spørsmålene: Hva er best for mitt barn? Hvor vil mitt barn lære best? Hvor vil mitt barn få venner? Hvor langt unna er det forsvarlig å sende mitt barn for å gå på skole? Hvordan skal mitt barn komme seg på skolen? Hvordan vil nærmiljøet reagere på mitt barn?
Den nye evalueringen bekrefter at svaret for mange foreldre i Det globale sør har vært å holde barnet hjemme. Spesialskolen er full eller for langt unna, og nærskolen består av klasser på hundre elever per lærer. I slike kontekster vil læringsutbytte for de svakeste være marginalt, og redselen for hva som kan tilstøte barnet på vei til skolen eller på nærskolen er for stor.
Min sønn bor i en kommune som har utviklet et tredje alternativ – et samarbeid mellom nærskole og spesialskole. Min sønn går på nærskolen, men får støtte fra spesialutdannede lærere fra spesialskolen for å støtte opp i den ordinære undervisning. Denne løsningen er selve definisjonen på inkluderende utdanning.
Med denne løsningen er vi foreldre trygge på at han blir inkludert i klassen så mye som mulig og får tilpasset undervisning og undervisningsmateriell når det trengs. Han får hjelp til å knekke de vanskelig sosiale kodene, og han får mulighet til å være en del av nærmiljøet.
Men dessverre er denne løsningen en sjeldenhet, også i Norge. Mange kommuner leverer ikke et tilbud til barn og unge som står i samsvar med Norges forpliktelser. Dette har blant annet Riksrevisjonen slått fast i sin rapport.
I mange land i Det globale sør står det enda verre til. I Nepal antar man at bare én prosent av barn med nedsatt funksjonshemming får tilbud om utdanning. Barnets beste blir vurdert til å være hjemme, noen i lenker. En svak utdanningssektor med alt for lite ressurser, og enda svakere satsing på inkludering gjør at det er et stort behov for en bistandsforvaltning som tar kampen for de svakeste blant oss og som gjør alvor av verdenssamfunnet slagord ‘leave no one behind’.
Hva er god bistand?
Det sies at kvaliteten på et samfunn bør måles i hvor godt vi tar vare på de svakeste og de mest sårbare blant oss. Dette bør være en målestokk for å vurdere kvaliteten på bistanden også.
Norge bør vise vei på dette feltet både innenriks og utenriks.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
