I dag debatteres regjeringens stortingsmelding om menneskerettigheter i Stortinget. Den har et eget underkapittel om barns rettigheter og utdanning løftes fram som en hovedprioritet i utviklingspolitikken. Men det holder ikke, mener barnerettighetsorganisasjoner:

"Gjennom mange år har vi imidlertid sett at barns rettigheter ikke er gitt den nødvendige prioritet i Utenriksdepartementet. Vi etterlyser derfor konkrete forslag og spesifisering av virkemidler for et helhetlig arbeid med barns rettigheter internasjonalt", heter det i et brev til Utenriksdepartementet - signert av Plan Norge, SOS-Barnebyer og Redd Barna.

- Til tross for at barnekonvensjonen er ratifisert av nesten alle verdens stater, ser vi at barns rettigheter brytes i stort omfang over hele verden, hver eneste dag. Norske myndigheter sier de vil prioritere barns rettigheter i sitt internasjonale menneskerettighetsarbeid, da må de sikre at dette ikke kun blir fine ord og løfter, men overføres i praktisk politikk, sier leder for Politikk og Samfunn i Redd Barna, Gunvor Knag Fylkesnes.

Hun mener et første viktig steg er å få på plass en barneambassadør og gi økte økonomiske og menneskelige ressurser til utenriksdepartementet og utestasjonene.

- Det minste regjeringen kan gjøre er å spesifisere sine forslag til virkemidler og tiltak i en handlingsplan, sier Knag Fylkesnes.

Dette er anbefalingene til regjeringen:

1. Økte ressurser: Det er i dag kun én person i Utenriksdepartementet som har ansvar for å følge opp Norges arbeid med barns rettigheter, og denne personen har flere andre viktige arbeidsområder ved siden av dette. Uten at UD setter av flere ansatte til å jobbe med barns rettigheter, mener vi det er grunn til å stille spørsmål ved departementets mulighet til å omsette uttalte målsetninger i praksis

2. Gjenopprettelse av barneambassadørstillingen: For å løfte arbeidet med barns rettigheter på agendaen nasjonalt og internasjonalt er det viktig å øke statusen for dette arbeidet. Likestillingsambassadøren i UD har over flere år gitt tyngde til satsningen på likestilling. En egen barneambassadør til å lede arbeidet på barns rettigheter bør kunne gjøre det samme.

3.Utvikle en veileder for barns rettigheter til bruk på Norges utestasjoner: Norge har utviklet flere tematiske veiledere om menneskerettigheter, for å sørge for at prioriterte temaer følges opp av ambassadene. I dag finnes det ingen slik veileder for barns rettigheter. En veileder som gir klare føringer på hvordan barns rettigheter skal følges opp, er helt nødvendig dersom regjeringens løfter om satsning på barns rettigheter skal ha troverdighet. Et viktig punkt i veilederen må være at ambassadene rapporterer jevnlig på dette arbeidet.

4. Opprette pilotprosjekter i Norges fokusland: I flere av fokuslandene for norsk bistand utgjør barn nærmere 50 prosent av befolkningen. Norge bør, etter modell fra blant annet arbeidet med kjønn- og likestilling, opprette piloter for hvordan best jobbe med barns rettigheter på landnivå. Pilotlandene bør sette seg konkrete mål for hvordan styrke barns situasjon og rettigheter i det enkelte land med et 15 års perspektiv, basert på de nye bærekraftsmålene.

5.Bruke nasjonale analyser av situasjonen for barns rettigheter: For å skaffe seg en helhetlig oversikt over barns rettigheter i hvert enkelt land må ambassadene foreta Child Rights Situation Analyses (CRSAs). Redd Barna, Plan International og SOS-Barnebyer utarbeider slike analyser som ambassadene kan nyttiggjøre seg av.

6. Strategisk samarbeid med barnerettighetsorganisasjoner: Ambassadene bør inngå strategisk samarbeid med nasjonale og internasjonale barnerettighetsorganisasjoner. Det bør være én ansatt på ambassaden som har ansvar for dette fagfeltet, og som fungerer som kontaktpunkt for både nasjonale myndigheter og organisasjoner. Kontaktpersonen må sikre faste møteplasser for dialog med sivilt samfunn.

7. Barns rettigheter er et fast oppfølgingspunkt i dialogen med lands myndigheter: For å påpeke eventuelle brudd på barns rettigheter, og sikre at myndigheter følger opp sine forpliktelser og prioriterer barn i sine nasjonale strategier, bør Norge alltid ha barns rettigheter på agendaen i møte med nasjonale myndigheter. Norads evaluering fra 2014 viste at ved å få til endringer sammen med myndighetene kommer forbedringer på menneskerettighetsområdet flere til gode. Å styrke kontrollmekanismer og ombudsordninger for barns rettigheter i samarbeidslandene er avgjørende.

8.FNs Høykommissær for menneskerettigheter må få øremerkede midler til en avdeling som skal ha ansvar for barns rettigheter. I dag finnes en slik avdeling for kjønn- og kvinners rettigheter, mens det er kun 1 person a 1000 ansatte som jobber med barns rettigheter.

9. Styrke Barnekomiteen: Norske myndigheter må styrke FNs barnekomite ved å øke ressursene til komiteen, for eksempel gjennom å gi komiteen et permanent sekretariat og komiteens medlemmer kompensasjon for det arbeidet de gjør. Norske ambassader må aktivt bruke Barnekomiteens merknader i dialog med samarbeidsland.

10. Ratifisere klagemekanismen: Det svært beklagelig at Norge ikke har ratifisert Barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll om individklagerett. Skal Norge være ledende på internasjonale spørsmål knyttet til barns rettigheter, og styrke FNs normative arbeid med menneskerettighetene slik stortingsmeldingen om MR sier, så må tilleggsprotokollen ratifiseres så fort som mulig.