Meninger:
Det er et underlig sted å sitte, her på toppen av jordkloden
Det står ingen stjerne i margen om at vi skal dele én prosent av inntektene våre «med mindre vi blir for rike». Likevel bryter statsministeren sitt eget løfte om at én prosent til bistand ligger fast.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Politisk rådgiver i Redd Barna
Her på toppen av jordkloden merker vi klimaendringene i form av tørke og flom, men vi sulter ikke i hjel ved tap av avlinger. Vi merker Russlands krig i Ukraina ved at forsvaret ruster opp og at vi tar imot ukrainske flyktninger, men det er ikke vi som blir bombet og drept. Vi ser at demokratiet er på tilbakegang, til og med hos våre allierte.
Her i Norge sliter vi bare med noen ektefeller som spekulerer i aksjer de ikke burde. Vi merker den globale inflasjonen ved høyere priser på melk og brød, men gjennom salg av olje og gass tjener vi mer enn noensinne.
En av Norges identitetsmarkører har vært at vi har delt én prosent av inntektene våre med resten av verden. Det har det vært stor konsensus om, og derfor har bistandsprosenten stått seg siden 1976. Men i fjor var et unntaksår.
Regjeringen foreslo et bistandsbudsjett på 0,75 av de totale inntektene våre (BNI) fordi vi hadde tjent for mye på salg av olje og gass.
Vi var rett og slett blitt for rike til å dele.
Dette fant ikke budsjettpartner SV seg i, og resultatet ble «Nansen-pakken» der det var tverrpolitisk enighet om årlige uttak fra Oljefondet de neste fem årene på til sammen 75 milliarder kroner til Ukraina.
I 2023 førte det til en økning på bistandsbudsjettet på 12,5 milliarder kroner. Alle som har fulgt litt med på budsjettforhandlinger vet at dette er en budsjettbragd. Bistandsbudsjettet økte med 7,5 milliarder til Ukraina og 5 milliarder til land rammet av krigens ringvirkninger.
Kniper igjen den solidariske pengesekken
«Én-prosentmålet ligger fast», forsikret statsminister Jonas Gahr Støre da han i fjor høst presenterte Nansen-pakken. «Jeg vil kjempe med nebb og klør for at regjeringen leverer på det vi har lovet, nemlig at én prosent av BNI skal gå til internasjonal innsats», hadde utviklingsminister Anne Beate Tvinnereim sagt noen måneder tidligere.
Målet om å dele hver hundrede krone til bistand er nemlig forankret både i partiprogrammene til regjeringspartiene og i Hurdalsplattformen. Det står ingen stjerne i margen om at vi skal dele «med mindre vi blir for rike».
Men så var vi her igjen. Fredag 6. oktober ble regjeringens forslag til statsbudsjett lagt frem, og det var et skrikende gap mellom behovet for norske bistands- og nødhjelpskroner, og regjeringens ambisjoner. Hele 3 milliarder kroner manglet for å nå løftet om 1 prosent. 3 milliarder kroner, kunne sikret 5,3 millioner barns rett til utdanning, livsviktig helsehjelp, nødhjelpsresponser i noen av verdens glemte konflikter, eller klimatilpasning i utviklingsland. Man kan komme veldig langt med 3 bistandsmilliarder.
Så da ble det et enda mer underlig sted å sitte, her oppe på toppen av jordkloden. Mens pengene strømmer inn, kniper vi igjen den solidariske pengesekken vår. Regjeringen foreslår å dele mindre av det vi har. Nå må budsjettforhandlingene igjen dreie seg om å få regjeringen til å innfri sine egne løfter. For disse pengene trengs mer enn noensinne, og hvis rike Norge ikke deler én prosent, blir det enda lettere for andre land å kutte i bistanden. Det har verken vi eller verden råd til.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.