– Sinne er en følelse som driver meg

Det er bare ett og et halvt år siden Lindis Hurum tok over som generalsekretær for Leger uten grenser, og bare et halvår siden organisasjonen hun leder, satte ny innsamlingsrekord for TV-aksjonen med hele 291 millioner koner. Forrige uke lanserte hun bok – eller et kampskrift, som hun selv kaller det.

Hurum vil at vi skal bry oss mer, og tar opp kampen mot det hun ser som en tendens til å dele verden i «oss og dem».

Kampskriftet, som har fått tittelen «Alle mennesker er ikke like mye verdt», beskrives som et alvorlig budskap om urettferdighet. Under lanseringen forrige uke ble sterke skildringer fra hverdagen i felt presentert fra scenen – til stort engasjement fra en smekkfull sal med støttespillere.

Det er betraktelig mer oksygen når vi møter forfatteren og generalsekretæren på kontoret dagen etterpå. Den mest synlige krisen her er at bena har ramlet av «besøksstolen», som stammer fra «gis bort» på Finn.

– Det var åpenbart mange som var enige med deg under lanseringen av boka, men det er kanskje ikke først og fremst dem du har skrevet bok for?

– Jo, for dem også. Jeg tror det er viktig å ha en samtale om hvordan vi snakker om andre mennesker, hva man kan gjøre, om følelser som melder seg hos oss alle, også med de som allerede er engasjerte. Og jeg tror selvsagt ikke denne boka plutselig skal nå fram og omvende alle de som ikke aktivt bryr seg i dag. Men kanskje noen?

– Eksempel på strukturell rasisme

I 2016 ga Hurum ut boka «Det finnes ingen de andre – det er bare oss». I den nye boka slår hun fast på tittelsiden at alle likevel ikke er like mye verdt. Hva har endret seg?

– Du sier at du opplever at vi nå mer enn før rangerer mennesker som mer eller mindre verdt. Kan du gi noen eksempler på hva det er du ser?

– Ta en notis jeg leste i en avis tidligere i vinter: «Immigranter druknet i Middelhavet.» En notis! Og «immigranter»? De var kanskje migranter, kanskje flyktninger, men først og fremst mennesker. Det viste seg at flere hundre hadde lidd skipbrudd og 74 mennesker druknet. De drukner rett utenfor våre grenser. Hvorfor ble det ikke større oppslag? Jeg opplever dette som annerledes enn i 2015. Har vi vent oss til det?

Hurum trekker også frem et eksempel hjemmefra.

– Hvorfor leter vi ikke etter barn som forsvinner fra asylmottak? Hvis en femåring hadde forsvunnet fra en norsk barnehage, hadde vi øyeblikkelig gått manngard, slår hun fast.

I den nye boka skriver Hurum om hvordan Ukraina-krigen har «normalisert» et urovekkende «dem og oss»-narrativ. Mens det offisielle Norge ønsker flyktninger fra Ukraina velkommen med gratis trikkebilletter og vaksiner til medfølgende katter, møter flyktninger fra andre konflikter stengte dører.

Hurum understreker at det er solidariteten ukrainske flyktninger blir møtt med, som burde være normen, og at den gjør henne glad.

– Likevel er denne forskjellsbehandlingen fra myndighetene det tydeligste eksempelet jeg har sett på strukturell rasisme, sier hun.

Og det er ikke bare fra politisk hold hun møter dette problemet. Hun forteller om en e-post fra en giver som hadde gitt flere hundre tusen kroner til Leger uten grenser, men som trakk pengene når organisasjonen åpent ba om at midlene også skulle brukes til andre kriser enn Ukraina.

– Giveren sa nei, det var kun Ukraina den ville hjelpe, så pengene gikk heller til en organisasjon som var villig til slik øremerking, sier hun.

– Hva tror du er bakgrunnen for endringene du ser?

– Det er tøffere tider, også i Norge. Vi har prisøkning og høye strømpriser som får mye oppmerksomhet. Og for alle er det slik at de nærmeste er nærmest, ikke minst når tidene blir vanskeligere. Så har vi samtidig et veldig dystert globalt bilde. Det er en naturlig reaksjon at man kan bli dystopisk, apatisk, kanskje redd?

Hurum mener også det er blitt normalisert at grunnleggende menneskerettigheter brytes på europeisk jord og at få hever øyenbrynene over dehumaniserende retorikk.

– Hvis de som sitter med politisk makt og definisjonsmakt godtar dette, blir også vi andre vant til det, tror hun.

Sinne som drivkraft

Boka veksler mellom fortellinger om menneskemøter i felt, fortalt av Leger uten grensers hjelpearbeidere, og Hurums egne refleksjoner etter 16 år som hjelpearbeider. Blant annet reflekterer hun rundt engasjement, ondskap og om tretthet i empati-muskelen – og om hvordan vi kommuniserer.

– Hvordan vi kommuniserer, er avgjørende. Hvordan reflekteres menneskeverd i måten vi bruker ord og begreper på? Hva slags ord bruker vi om andre? Spørsmålet går til oss som enkeltpersoner i hverdagen, men særlig til de som har politisk makt, definisjonsmakt og innflytelse. Det gjelder medier, politikere og andre som mange lytter til. Så kanskje boka er aller mest til dem, sier Hurum.

«Jeg tror det bare er raseri som kan redde oss», skriver Hurum i boka.

– Du trigger ikke motstand fra folk du møter når du er så sint over tingenes tilstand?

– Nei, sier Hurum og trekker på det.

– Det er jo ikke sånn at jeg skjeller ut folk – eller det har kanskje skjedd, men ikke ofte. Jeg smiler og snakker rolig. Men sinne er absolutt en følelse som driver meg.

– FN lite handlekraftige

– Du sa også under lanseringen av kampskriftet at du mener Leger uten grenser kan bli mer aktivistisk. Annonserte du et linjeskifte for organisasjonen?

– Jeg vil ikke kalle det et linjeskifte, men jeg vil nok at vi skal være en mer aktivistisk organisasjon, sier Hurum, som er rask med å understreke at hun sa det samme også i ansettelsesintervjuet før hun tok over som generalsekretær høsten 2021.

– Jeg ser det som å gå mer tilbake til røttene. Vi «bikka» 50 år nylig (i 2021), og jeg tenker at det er en anledning til å se etter hvor man står og hvem man er blitt – slik jeg selv gjorde da jeg fylte 50 nettopp, sier hun og ler.

Leger uten grenser skal være en motstemme, også i «bransjen», mener Hurum.

– Selv er jeg inspirert av bildet du ser på veggen der, sier hun og peker på et foto av en yngre, men velkjent Morten Rostrup og et knippe andre aktivister som står med megafon foran seg, ikledd T-skjorter med tekst på russisk som krever stans av bombingen av Groznyj.

– Bildet er fra før min tid – det er fra 1999 da Leger uten grenser mottok Nobels fredspris. Det var diskusjon om man i det hele tatt skulle ta imot prisen. Da man bestemte seg for å si ja, ble ikke prisen fulgt av et «takk», men man brukte anledningen til å si ifra. Det appellerer til meg, sier Hurum.

Generalsekretæren mener organisasjonen hun leder, kan si ifra tydeligere enn det de gjør nå.

– Vi er for omstendelige, og bruker for lang tid på å parlamentere internt om hva som skal sies når og hvordan. Før vi får sagt noe som helst, er muligheten borte, sier hun, og legger til:

– Når det er sagt, må jeg legge til at det vi gjør i felt, er ulikt det alle andre organisasjoner gjør. Ikke for å kritisere noen, organisasjoner har ulike roller, men vi bistår med livsviktig medisinsk hjelp i akutte, komplekse kriser. Jeg har sett selv vært på jobb i kriseområder og sett at FN dessverre er lite handlekraftige i slike situasjoner. Det går altfor sent. Vi trenger et mye mer handlekraftig FN på humanitærfeltet.

– Du er ikke alene om å være kritisk til hvordan FN fungerer. Tror du organisasjonen kan reformeres, eller hører du til dem som mener hele konstruksjonen må rives for å gi plass til noe nytt?

– Tja, noen mener jo det. Det jeg i hvert fall kan si, er at når det gjelder akutt humanitær hjelp, så fungerer ikke FN-systemet godt nok. Det må reformeres grundig, understreker den ansvarlige aktivisten før hun fortsetter:

– Imens er vår rolle å være vaktbikkje.

Dekolonisering pågår

– Det har gått en debatt i Panorama om makt i bistanden – noen omtaler det som bistandskolonialisme – og behovet for å flytte makt til de som vet hvor skoen trykker, altså til samfunn og aktører i sør. Hvor står dere i denne diskusjonen?

– Den berører oss i høyeste grad. Leger uten grenser har vært en eurosentrisk organisasjon, i dag ser vi at det på ingen måte er greit.

Hurum viser til et opprop i 2021, der over 1000 daværende og tidligere ansatte anklaget organisasjonen for både strukturell rasisme og eurosentrisme med krav om drastiske endringer.

– Jeg undertegnet selv dette oppropet, og mener det var behov for store endringer også hos oss. I de to-tre årene som er gått, er det helt klart gjort forbedringer, men vi er ikke i mål. Kanskje kan man aldri anse seg som helt i mål på et slikt område.

Blant mange konkrete tiltak organisasjonen har gjennomført, er å bedre klagemekanismene og sette i gang intern læring – som blant annet kurs i antirasisme.

Oppropet og kravet om endring kom i kjølvannet av drapet på George Floyd og den bevisstgjøringen som da fulgte internasjonalt, forklarer Hurum.

– Vi snakker nå åpent om strukturell rasisme, og nå enda mer om dekolonisering av organisasjonen, sier hun, og fortsetter:

– Jeg mener det finnes en utbredt «tankefeil» i hjelpebransjen, en idé om at vi er «dogooders» og derfor kan det ikke skje feil her. Men vi er en del av verden, og problemene som finnes i verden, finnes også her. Det er behov for fortsatt strukturell og kulturell endring, hos oss og hos andre. Samtidig er det slik at vi kan ikke bare stanse alle livsviktige operasjoner mens vi får orden på dette, fastslår generalsekretæren.

Fortellinger fra sykestua

Tilbake til boka. I «Alle mennesker er ikke like mye verdt» tas leseren med til noen av de ekstreme krisesituasjonene Leger uten grenser jobber i. Det er hjelpearbeiderens blikk på situasjoner som utrygge aborter, underernæring hos spedbarn i Sør-Sudan og barns traumer i Moria-leiren. Pasientene snakker ikke selv, utover noen «takk» eller et lett håndtrykk.

– Når jeg leser, får jeg nettopp assosiasjoner til den klassiske klisjeen om de rike, aktive menneskene fra nord som hjelper de fattige, passive hjelpetrengende menneskene i sør, altså «oss og dem». Hva tenker du om det?

– Det er på ingen måte det bildet vi ønsker å gi. Det er åpenbart for meg at folk først må bli berørt før de blir engasjerte – vi må berøre for å opprøre. Jeg vet at det berører når man møter mennesker som i fortellingene i denne boka. Men ja, vi skulle hatt pasienter som forteller selv – slik vi ville gjort med norske pasienter. Vi prøvde, men det var ikke så lett å få til.

Hurum understreker at organisasjonens ansatte kommer fra hele verden, halvparten fra det afrikanske kontinentet.

– Men i boka får vi heller ingen kontekst i fortellingene, utover desperate familiemedlemmer som komme leverer pasientene er det ingen aktører de fattige landene som gjør noe. Når boka i så stor grad er om engasjement, hvorfor har dere gjort det store engasjementet i land i sør helt usynlig?

– Jeg ser poenget, kanskje det kan være en idé til neste bok? Men det er samtidig viktig å vite at vi ofte arbeider i akutte kriser der det knapt er noen andre. Vi gir medisinsk nødhjelp i ekstreme situasjoner, ofte i konfliktområder. Drar vi, blir det ingen igjen med ressurser til å hjelpe. Likevel, vi er virkelig ikke interessert i år formidle det gamle bildet av den hjelpetrengende «andre». Akkurat denne boka er også først og fremst skrevet for å inspirere til engasjement i Norge.

Aktuell bok

Lindis Hurum

Alle mennesker er ikke like mye verdt – et kampskrift for menneskeverd

Cappelen Damm 2023, 160 sider

Humanitærkjendis

– Du bruker i stor grad dine egne erfaringer, opplevelser og engasjement som utgangspunkt når du forteller, både i boka og i intervjuer. Tror du vi trenger «humanitærkjendiser» – som deg – for at vi skal bry oss?

– For et forferdelig ord! Det er virkelig med stor ambivalens jeg gjør dette, og jeg har tenkt mye underveis i arbeidet med boka. Det er jeg som skriver, som reflekterer – hvilken rolle får jeg her? Men på en måte er vel svaret likevel et ja, vi trenger vel tydelige stemmer som er synlige. Vi trenger nok til en viss grad å identifiseres oss med noen for å bry oss. Så da får man «bjuda på», sier Hurum

– Jeg opplever deg også som ganske streng i boka. Du skriver for eksempel om deg selv som barn, som ble engasjert av Bob Geldorf og forelska i Bruce Springsteen, ofra lommepengene og overtalte de voksne til å gi penger til Redd Barna til jul, men som glemte det igjen; «så gikk det over», som du skriver. Det var ikke altså ikke bra nok. I bokas forord skriver Morten Rostrup om hvordan kriser blir glemt fordi vi velger bort det ubehagelige «det holder at vi hører om det på nyhetene og vippser 100 kroner til den organisasjonen som nettopp sendte en SMS». Er det ikke lov å bry seg litt, vi kan vel ikke alle bli fulltids hjelpearbeidere?

– Nei, selvfølgelig ikke. Kanskje det jeg vil, er at vi skal bry oss litt mer. Og litt oftere. Jeg vil at vi skal ha med oss i hverdagen vår at alle er like mye verdt. At vi skal lese og skaffe oss kunnskap. At vi skal gjøre de små, viktige handlingene, som å si ifra i samtalen rundt middagsbordet med venner og kjente. Det er et ansvar vi alle har. Det skal være litt ubehagelig å lese denne boka. Men ikke så ubehagelig at man tenker «dette er for vanskelig, dette er det ikke noen vits å gjøre noe med».