Norge bør få med G20 og Emiratene på ny klimasatsing

– Klimakrisen skriker etter lederskap. Mye av jobben kan gjøres av private investeringer og innovasjon. Men for å utløse disse i stor nok skala trengs også politisk innovasjon, sier tidligere klima- og miljøminister og leder for ekspertutvalget Vidar Helgesen.

Han mener Norge kan få mye mer ut av sin finansielle styrke.

– Ingen land er bedre stilt til å skape en global koalisjon for å utløse de massive klimainvesteringene som må til, sier Helgesen.

Mandag lanseres klimarapporten «Hvis ikke Norge, hvem?». Utvalget som står bak rapporten, er blitt ledet av Helgesen og er nedsatt av organisasjonene Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Caritas og Flyktninghjelpen.

Generalsekretærene i organisasjonene mener den norske regjeringen har «svært lave klimaambisjoner». I et innlegg i Vårt Land påpeker de at regjeringen har lovet en dobling av Norges klimafinansiering fra 7 til 14 milliarder kroner innen 2026, og at alt tyder på at pengene er tenkt hentet fra bistandsbudsjettet.

«Det trengs langt mer klimafinansiering enn det finnes midler til i bistandsbudsjettene til rike land. Behovene er for store», skriver generalsekretærene.

- Vi kan gjøre mer og raskere. Vi ønsker å få debatten om klimafinansiering over i et nytt spor, sier Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Overkommelig

Helgesen mener at det er fullt overkommelig for private og offentlige aktører i rike land til å mobilisere 1000 milliarder dollar.

– Det tilsvarer for eksempel om lag formuen til verdens åtte rikeste personer. Verdens helsebudsjetter under koronapandemien i 2020 var ni ganger høyere, skriver utvalget.

De mener at en kraftig internasjonal mobilisering må til for å skape en koalisjon av villige bidragsytere.

Norge bør gå foran i å etablere en slik koalisjon, mener de norske organisasjonene. Selv om Norge er stor eksportør av olje og gass, mener utvalget at «dagens geopolitikk skriker etter slikt lederskap fra et land med stor troverdighet og store ressurser».

– Hvordan kan Norge ha «stor troverdighet» når det er et olje- og gasseksporterende land?

– Den spagaten blir et vanskeligere og vanskeligere problem for oss. Det er nok hevet over tvil at vi kommer til å bli husket som et land som satte fullt kjør på olje- og gassektoren mens ikke bare alle klimarapportene kom, men også klimaendringene. Men vi kan også bli husket som landet som brukte den finansielle styrken det har gitt oss til virkelig å ta globalt lederskap og mobilisere den kapitalen som må til for å takle klimakrisen, sier Vider Helgesen til Panorama.

Han mener Norge må sette inn mer enn det som er satt av i bistandsbudsjettene framover.

– Vi bør også være klare over at klimaendringene skaper fattigdom. Det kommer til å øke fattigdomskrisen, og det betyr at vi må fortsatt ha et bistandsbudsjett som monner og som ikke konkurreres ut av klimatiltak. Det man behøver av klimafinansiering er dessuten veldig mye større, sier Helgesen.

Internasjonale eksperter mener Norge har en rolle å spille.

– Det er virkelig lovende å se mobiliseringen i norsk sivilsamfunn, industri og finans for at Norge skal ta globalt lederskap på klimafinansiering, sier klimaekspert og forsker Johan Röckström, som deltar i lansering av rapporten og som har fått plass på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike menneskene i verden.

«Les også: «De seks store» skal samarbeide om økt klimafinansiering

Den ferske rapporten slår fast at:

• Klimafinansieringen må mangedobles innen 2030. Fremvoksende økonomier og utviklingsland (unntatt Kina) trenger om lag 2400 (2000-2800) milliarder amerikanske dollar per år til utslippsreduksjoner, klimatilpasning og tap og skade. Beregninger viser at utviklingslandene selv kan finansiere drøyt halvparten, mens om lag 1000 milliarder dollar må komme som finansiering fra rike land.

• Fattige land rammes hardest av klimaendringene. Men de har minst ansvar for dem. Det er derfor et moralsk imperativ at klimaomstillingen – og finansieringen av den – må være rettferdig og skje på grunnlag av menneskerettighetene.

• Klimatilpasning krever stor offentlig finansiering, ikke minst via gunstige lån fra utviklingsbankene. Slik finansiering må innrettes slik at fattige land unngår nye gjeldsproblemer. Enkelte tilpasningsløsninger (f.eks. innen land, skog og hav) kan også ha privat investeringspotensial.

• Tap og skade må i hovedsak finansieres med offentlige gavemidler, og helst fra globale og/eller regionale finansieringsmekanismer. Siden fattige land rammes sterkest, til tross for at de har bidratt minst til klimaendringene, må de prioriteres når tap og skade skal kompenseres.

Grønne garantier og krav til Verdensbanken

Helgesen mener at klimafinansiering er mye mer enn bistand. Han påpeker at i den vestlige del av verden dekkes 8 av 10 kroner av utslippsreduksjoner med private finansiering. Utviklingsland har problemer med å tiltrekke seg innvestering. Afrika har for eksempel rundt 60 prosent av det globale potensialet for solenergi, men der har investeringene går ned de siste årene. Årsaken til dette er frykten for tap – kapitalkostnader, politisk og valuta risiko.

– Derfor foreslår vi at Norge sette sin finansielle styrke gjennom statsgarantier på å utløse privatkapital. Da blir det heller ikke en utgift på statsbudsjettet. Vi mener at Norge bør ta internasjonalt lederskap på bygge opp et garantifond for å utløse privatsektor investeringer, forklarer Helgesen.

Norad har gjort dette i veldig liten skale allerede. Svenske SIDA har et større innsats. Men rapporten mener at det nye Global Green Guarantees skal ha store dimensjoner. De ser for seg en garantiordning som kan mobilisere opp til 30 milliarder dollar.

– Vi foreslår at Norge bør gå foran og tar initiativ til å få G7, G20, våre nordiske naboer og ikke minst De forente arabiske emirater med på dette. Emiratene er i en litt tilsvarende situasjon som oss. De har fått masse ekstra inntekter og skal lede COP-møtet senere i år, sier Helgesen.

Han mener Norge kan trekke på sine erfaringer fra den store skogsatsingen.

– Der gikk jo Norge foran. Men vi gjorde ikke nødvendigvis jobben med å få andre med. Det tok lang tid før noen andre ble med. Denne gang må vi fra starten av rigge dette for at det skal bli et globalt initiativ, sier Helgesen.

Utvalget kommer med konkrete forslag til hva Norge kan gjøre for å ta klimalederskap:

«Global Green Guarantees»: Norge bør ta initiativ til en koalisjon av villige land for å utløse massive private investeringer i fornybar energi og naturkapital – et globalt grønt garanti-initiativ.

«New Climate Deal»: Utvalget mener Norge bør foreslå en oppkapitalisering av Verdensbanken mot krav om styrket klimainnsats og nødvendige effektivitetsreformer. Norge bør også støtte opp om Bridgetown-initiativet (som skal se på hvordan utviklingsfinansiering fungerer, red.anm.) og gjøre sine Special Drawing Rights (SDR) tilgjengelige for klimafinansiering.

Nytt norsk fond: Rapporten vil at Norge styrker sine egne, nasjonale kanaler for klimainvesteringer, inkludert ved å raskere øke kapitaltilfanget til Klimainvesteringsfondet (som administreres av Norfund) og organisering av Oljefondets mandat for investeringer i unotert infrastruktur for fornybar energi i et eget fond: NBIM Fornybar.

Europeisk initiativ for tap og skade: Utvalget vil at Norge tar initiativ til bedre finansiering av globale klimafond, og foreslår blant annet å koble norsk tilslutning til den europeiske Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM) med et krav om å øremerke en andel av inntektene til finansiering av tap og skade.

Internasjonalt fokus

Klimafinansiering er høyt på den politiske agendaen i år. Det var et viktig tema på årsmøtene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Frankrikes president og Barbados statsministeren har invitert verdensledere til et møte om temaet i Paris i sommer.

Dette følges av av et høynivåmøte om klima arrangert av FNs generalsekretær i september. Klimatoppmøtet i Dubai – COP28 – i desember vil igjen diskutere finansiering

Les også:

«De seks store» skal samarbeide om økt klimafinansiering