– Høydepunktet har vært å reise rundt til lokalsamfunn på Vestbredden og i Gaza

Bistandsarbeidere ønsker gjerne å jobbe ute i felt. Derfor tar vi denne uken en prat med Nadja Madushani Sørelvmo som er juniorrådgiver på Kirkens Nødhjelps landkontor i Øst-Jerusalem.

Sørelvmo er en av dem som alltid har visst at hun vil jobbe utenfor Norge, men at det til slutt ble Palestina var en blanding av bevisste valg, drømmer – og litt flaks.

– Hvorfor ønsket du å jobbe med bistand?

– Jeg har så lenge jeg kan huske interessert meg for internasjonal politikk, menneskerettigheter og globale utfordringer.

– I tillegg til det er jeg født på Sri Lanka og oppvokst i Enebakk utenfor Oslo, og jeg har nok alltid hatt et bevisst forhold til hvor lite Norge egentlig er, ikke minst til hvor privilegerte vi er her.

– Ønsket om å jobbe med bistand startet med et engasjement for urettferdighet, og det ligger fortsatt til grunn.

– Samtidig skal det sies at motivasjonen min for å jobbe med bistand nok har endret seg noe over årene. Fra å ha et forenklet, vestlig syn på bistandsbransjen, har jeg de siste årene utviklet et litt mer kritisk blikk på både bransjen og måten vi jobber på.

Les også: Veien til FN-jobben: – Det hadde ikke gått om jeg ikke samtidig var Airbnb-vert

– Hvor jobber du nå?

– Nå er jeg ansatt i en toårig stilling som Humanitarian Policy Officer, som kan sammenlignes med å være juniorrådgiver, ved Kirkens Nødhjelp sitt landkontor i Jerusalem. Jeg har vært her siden september i fjor og er snart halvveis i perioden nå.

– Her har jeg ansvaret for å etablere og koordinere et nettverk av internasjonale, nasjonale og lokale aktører i regionen, som alle jobber med det vi på engelsk kaller Community Led Action. Kort fortalt handler det om at lokalsamfunnene selv skal ta eierskap til, designe og iverksette prosjektene og aktivitetene de mener vil være nyttige.

– Det er med andre ord et ganske stort steg vekk fra den tradisjonelle tilnærmingen hvor internasjonale organisasjoner ofte har kontroll fra start til slutt.

Les også: Lærte seg å programmere på fritiden for å jobbe med bistand

– Hvordan klarte du å få jobb i en bransje hvor det er så hard konkurranse?

– Vi skulle vel alle ønske at det fantes et enkelt svar på dette, hehe ... Siden jeg alltid har visst at jeg ville jobbe utenfor Norge, tok jeg noen grep ganske tidlig. Jeg bestemte meg fort for å lære et tredjespråk. Siden jeg allerede hadde god kjennskap til Midtøsten, falt valget på arabisk.

– Jeg begynte på et språkkurs i utlandet en sommer, så flyttet jeg til Jordan etter bachelorgraden og studerte ett år ved en liten, lokal språkskole i Amman. Selv om det skal sies at arabisk-kunnskapene mine dessverre ikke er særlig gode den dag i dag, tror jeg at det har hjulpet meg masse. Arbeidsgivere har sett det som et genuint ønske om å jobbe i bistanden, samtidig som det ga meg gode muligheter til å bli kjent med regionen og å jobbe litt frivillig.

– I tillegg har jeg hatt to–tre internship i og utenfor Norge. Jeg var blant annet praktikant hos Norges Fredsråd i Oslo og på Den norske ambassaden i Teheran. Etter dette søkte jeg meg til mindre organisasjoner og jobbet der. All erfaringen har nok hjulpet meg.

Les også: Fikk jobb i Norges største bistandsorganisasjon, fire dager etter at hun ble ferdig å studere

– Hva er det kuleste du har gjort i jobben så langt?

– Jeg lærer utrolig mye og får frihet til å både prøve og feile i jobben min. Det er slett ikke noe jeg tar for gitt.

– Noe av det beste så langt har vært å reise rundt til små, marginaliserte lokalsamfunn på Vestbredden og i Gaza. Det å snakke med de som står i front for prosjektene de gjennomfører i sine lokalsamfunn har vært utrolig lærerikt og motiverende.

– Jeg kan lese side opp og side ned om Community Led Action på kontoret, men det er ikke før jeg fikk dra dit og se med mine egne øyne, at jeg forstod hvor viktig det egentlig er. Det å se at avgjørelsene faktisk blir tatt av lokalsamfunnet selv, og at prosjektene i stor grad ledes av kvinner og unge – det er veldig kult!

– Er det noe som har overrasket deg?

– Å bo i Palestina og bevitne okkupasjonen, med all dens brutalitet, på så nært hold slutter nok aldri å overraske og sjokkere meg – og det bør det jo ikke heller.

– Fortell om din største tabbe i jobben

– Jeg har faktisk ikke hatt noen veldig store tabber i jobben enda. Heldigvis. Men ... Jeg igangsatte en kritisk sikkerhetshendelse på jobben for litt siden. Det var i det store og hele en misforståelse og alt ordnet seg til slutt, men jeg var ikke veldig høy i hatten da det sto på.

– Hva er dine ambisjoner videre?

– Akkurat nå er min ambisjon å gjøre en god jobb der jeg er. Jeg tror og håper at jeg blir i regionen, og gjerne Palestina, også etter at kontrakten min går ut.

– Det er viktig for meg å være et sted hvor jeg føler jeg kan stå inne for både organisasjonen sine verdier og måten å jobbe på. Sånn sett er jeg veldig fornøyd med å være der jeg er nå, også får vi se hvor veien bringer videre.

– Har du noen tips til andre som vil inn i samme bransje?

– Det er lurt å få så mye som mulig praktisk erfaring så tidlig som mulig. Dessverre betyr det ofte frivillig arbeid, ubetalte praktikantstillinger og lavtlønnede begynnerstillinger. Det er urettferdig og ikke et tips jeg liker å gi siden det ikke er alle som har privilegiet til å kunne gjøre nettopp det.

– Det er også lurt å utvide perspektivet sitt og ikke begrense seg til de store, internasjonale organisasjonene eller FN. Sjekk ut mindre, og gjerne lokale, organisasjoner og se hva slags muligheter du kan få der. Etter min erfaring er det der du lærer mest, og kanskje til og med også trives best. I tillegg tror jeg det er lurt å være «åpen for alt» når man er ung og uerfaren. Selv om man kanskje tenker at mindre, ukjente organisasjoner ikke gir mye tyngde på en CV, så fikk jeg for eksempel mye mer varierte arbeidsoppgaver og større ansvar der enn det jeg har nå.

– Det at jeg kunne vise til høy arbeidskapasitet og bredere erfaring, gjorde nok det også lettere å søke seg til en større organisasjon senere.

– Til slutt tenker jeg at det er viktig å stille kritiske spørsmål om hvorfor du vil jobbe i denne bransjen. Hva har du å tilby? Hvorfor bør akkurat du få den muligheten? Det høres kanskje litt teit ut, men jeg tror faktisk flere hadde hatt godt av å tenke litt kritisk gjennom det.