Norge gav mindre enn 600 millioner nødhjelpskroner til syriske krigsofre og flyktninger i 2014. Det er om lag 40 kroner på et år til hver av de 15 millioner i nød: 12 millioner krigsofre i Syria og over tre millioner flyktninger i nabolandene. 

Syv ganger har Egeland vært i Syria eller nabolandene. Krigen, som startet i 2011, har nå gjort over 12 millioner mennesker avhengig av nødhjelp. 7,6 millioner av disse er internt fordrevne. I tillegg kommer de godt over tre millioner flyktninger som har krysset grensene til Jordan, Libanon, Irak og Tyrkia.

- Det vi ser et er et kollektivt svik hvor landets regime og etter hvert også de væpnede opposisjonsgruppene har sviktet først og mest sin egen sivilbefolkning. Dernest så har vi nå et internasjonalt ansvar. Millioner av mennesker står på kanten av stupet - uten at vi kaster ut en livline. Jeg føler sterkt at her er det ingen, fra Norge til Sør-Afrika, fra USA til Kina, som er nærheten av å reagere i samsvar med katastrofens omfang. Dette er og blir en mye større katastrofe enn hva vi bruker av penger, politisk kraft diplomati og så videre. Det gjelder også Norge.

- Hvem har sviktet, hvordan kunne dette gå så galt som det har gjort?

- Først og fremst har Syrias ledere sviktet sine egne. Men, også alle oss andre må spørre oss selv om vi gjør nok. Jeg er selv blant de som har sviktet, dels med ikke å få frem hvor viktig det nå er å gjøre en ekstraordinær innsats. Vi har også feilet ved å for ofte å formidle at alt er blåsvart. At det ‘er banditt mot banditt’. At det en ‘håpløs kamp uten helter, bare skurker’. Får folk flest dette bildet snur de seg bort.

- Hva mer burde Norge gjøre?

- Ta på alvor at dette er Balkan-utfordringene og Balkan-svarene ganger to. Den gangen husker jeg en serie stortingsdebatter og initiativer om ofrene og vårt ansvar. Det var mange store innsamlingsaksjoner og det ene fakkeltoget etter det andre. Vi må også nå få frem at vi når frem til millioner. Flyktninghjelpen alene hjelper over en million syrere i nød i år. Og vi kunne gjøre mye mer hadde vi hatt større ressurser og hadde vi hatt mer hjelp til å få tilgang til stridssonene. Vi kunne gjort mer med alles innsats – både din og min. Vi kan forlange at det blir egne stortingsdiskusjoner om Syria, hvor partiene utfordrer hverandre på hvordan Norge kan gjøre en ekstraordinær innsats.

- Norge bevilget 600 millioner kroner til nødhjelp i Syria og nabolandene i fjor. Er ikke dette nok?

- Nei det er 40 kroner per nødstedt. Det er nok til en dag med innsats. Det er tydeligvis ikke slik at jo større ressurser vi har, jo mer rause blir vi. Min mormor, minstepensjonisten, var klart mer sjenerøs enn hva jeg er og vi nordmenn generelt. Det er feil at vi fremstiller det som vi er veldig generøse i Syria-sammenheng. Vi er først og fremst rause med oss selv. Rekordene i offentlig og privat forbruk – de er ekstraordinære. Vår innsats i Syria er svært så ordinær. Både når det gjelder antall flyktninger vi tar i mot og hvor mye penger vi bruker. Jeg kunne ønske Norge ville slå til, si at dette er den største humanitære utfordringen på en generasjon så vi bør gi tilsvarende en halv julehandel. Det er over 25 milliarderkroner. Det ville monnet.

- Hva er de humanitære perspektivene for 2015?

- Den gode nyheten er at Flyktninghjelpen har 1300 hjelpearbeidere i og rundt Syria. Alle disse står på hele tiden. Mange søsterorganisasjoner har en tilsvarende innsats. Apparatet vi har på plass er større og bedre enn tidligere og vi har potensiale for å gjøre mer. Den negative nyheten er at det er så mange fler som trenger hjelp. Tre ganger Norges befolkning trenger humanitær hjelp i 2015. Det er en enorm oppgave. Denne vinteren viste jo at vi har altfor små ressurser til å møte vinterkulda. Mange har frosset i hjel - helt unødvendig.

- Hva trenger Flyktninghjelpen for å levere mer - bortsett fra penger?

- Vi trenger tilgang. Bedre, lettere og mindre risikabel tilgang til de som trenger det mest. Realiteten i dag er at alt for mange mennesker lider helt alene inne i Syria. Verken Damaskus-regjeringen eller opposisjonen gir oss fri tilgang til ofrene. Det er blant annet områder fra grensen til Aleppo, til og med Mosul og Tikrit i Irak, hvor Den Islamske stat (IS) har kontrollen med mellom seks og åtte millioner mennesker. Det er nesten umulig å få sikkerhet, tillatelser og penger til å gi hjelp til mennesker i disse områdene.

- Kan situasjonen løses – eller vil vi gå fra ille til verre?

 - Det er klart det er håp. Menneskene skapt katastrofen - menneskene kan avslutte den. De forskjellige internasjonale aktørene må legge press på sine egne allierte i regimet eller i opposisjonen – ikke på den andre siden som man ikke har noen innflytelse over. Fortsatt har de stridende partene ingen problemer med å skaffe seg våpen – utenfra. Man må ganske enkelt slutte å helle bensin på bålet.

- Hvilke inntrykk sitter igjen etter dine egne reiser til Syria og nabolandene?

- De fleste av gangene har jeg vært i skoler for flyktningbarn. Hver eneste gang ser jeg håpefulle barn og ungdommer. Jeg spør dem ”Hva vil dere bli?” De svarer:” Lege, advokat, handelsreisende, IT-ingeniør.” Ingen vil bli ekstremister, soldater eller hevnere. Hvorfor det? Fordi de får fremtidshåp i utdanning. Det farligste er at millioner fratas fremtidshåp. Da kan de kan gå mange retninger – også til ekstremismen. Det er ikke i vår interesse.