12 dager han aldri vil glemme

–Og pass på at du ikke blir kidnappet nå da. 

Han stusser litt, moren pleier ofte å be han om å være forsiktig, men hun har aldri nevnt kidnapping før. 

– Jada, mamma, ler han inn i mobiltelefonen mens han går bortover gata. – Slapp av, her i Sanaa er det trygt. Du trenger ikke bekymre deg. 

Gert Danielsen avslutter samtalen med nok en gang å gratulere faren med bursdagen. Per Danielsen fyller 66 år. Hjemme i Ringduevegen på Nannestad er foreldrene Per og Elisabeth, søsteren Renate og hennes forlovede Terje samlet for å feire. Det er en time tidsforskjell hjem til Norge. 

I Jemens hovedstad er klokka rundt 23.45 lørdag 14. januar. Selv om det er sent, er det fremdeles mye folk ute i gatene. En del små boder er fortsatt åpne, og man kan høre duringen fra dieselgeneratorer som forsyner dem med strøm. På kafeer og på stoler langs de trange gatene sitter menn som drikker te og røyker vannpipe. De fleste i typisk jemenittiske klær: en lang vid kjortel, gjerne en mørk jakke og sjal på hodet. Enkelte har den tradisjonelle buede dolken i beltet. En søtlig lukt av krydret vannpipetobakk ligger i lufta. 

Erfaren

Gert Danielsen kjenner at han er sliten. Det har vært nok en lang dag på FN-kontoret. Men mens han går der i Sanaa sentrum denne lørdagskvelden kjenner han også på hvor godt han trives i Jemen. Han liker jobben hvor han har ansvaret for prosjekter knyttet til demokrati og menneskerettigheter. 

Jemen er et fattig land preget av mange års uro og konflikter, med en politisk kultur som er svært annerledes enn i Europa. I store deler av landet er det stammeledere som styrer. Så jobben er full av utfordringer, men også spennende og lærerik. Som utlending blir han møtt med varme og vennlighet. 34-åringens ærlige, direkte væremåte og hans omgjengelighet gjør at han er godt likt.

Selv om han fortsatt er ganske ung, er Gert allerede en erfaren bistandsarbeider. Som 16-åring fikk han stipend til å gå på United World College i USA. Det var der han bestemte seg for at han ville jobbe med internasjonale spørsmål. Siden ble det studier i Skottland og Argentina. Og så jobber i Guatemala, Colombia, Sør-Afrika og Panama. Han snakker engelsk, spansk og portugisisk, samt litt fransk og italiensk. Jobben i Jemen er hans første oppdrag i et arabisk land.

På jakt

Klokka nærmer seg midnatt. Gert har ikke lyst til å gå tilbake til den tomme leiligheten riktig ennå. Han bestemmer seg på impuls for å klippe håret og går inn døra til en lokal frisørsalong. Et par karer sitter og drikker te i det lille lokalet. De smiler og nikker til ham.

Omtrent samtidig som Gert Danielsen setter seg til rette i frisørstolen i Sanaa sentrum kjører en mørk firehjulsdrevet bil med sotede vinduer rundt i byen. Bilen er gammel og slitt. Tre menn sitter inne i den. De er alle bevæpnet med hver sin kalasjnikov, det vanligste automatgeværet i denne delen av verden. Mennene tygger khat og røyker. De ser etter en utlending.

Frisøren legger fra seg saksen. Han er ferdig. Gert kaster et blikk i speilet. En slank, kortklipt, blond mann med blå øyne ser fornøyd tilbake på han. Han fisker fram 1500 realer (cirka 35 kroner) fra lomma og betaler. Han går ut i den kjølige kveldslufta.

Leiligheten ligger om lag et kvarters gange unna. Han spaserer ut på Hadda street, en av hovedgatene i
Sanaa. Det er en av byens mer moderne gater. Den har et slags asfaltdekke og trafikk i begge retninger. Fortsatt er en del mindre boder og butikker åpne, men byen er i ferd med stenge. Gert går mot kjøreretningen, av gammel vane. Det er en enkel sikkerhetsregel han pleier å følge, selv om han føler seg trygg i Sanaa. Men det skal vise seg at forholdsregelen ikke hjelper Danielsen denne lørdagskvelden.

– Han skyter meg!

Han merker at en mørk bil, med sotede vinduer glir sakte mot ham. Han stusser over en stor plastblomst på panseret.

Kanskje de har vært i et bryllup og er på vei hjem, tenker han. Han kjenner en svak uro og snur seg halvveis mot bilen i det den kjører forbi. Han ser at den stopper.

Fra nå av går alt veldig fort, men samtidig veldig sakte. Den høyre bakdøra går opp. En mann kledd i lang hvit kjortel og sjal på hodet kommer ut av bilen. Mannen ser ut til å være i slutten av 20-årene og har skjegg og bart. I hendene holder han en kalasjnikov. Gert ser det blinke i metallet på våpenet. Han ser rett inn i det svarte hullet i munningen.

Han har tenkt å skyte meg. Nå er det slutt, tenker han. Alt rundt ham: lydene av bilene, duringen av generatorer, folk som snakker, blir borte. Han hører sitt eget hjerte dunke og ser bare mannen som skal skyte ham. Ser bare han og geværet.

Men mannen skyter ikke. Han gjør en bevegelse med våpenet og sier med høy stemme: Kom deg inn i bilen!

Gert gjør som han får beskjed om. Mannen med våpenet setter seg inn og smekker igjen døra. De kjører avgårde.

Han husker fortsatt spørsmålene som ble kastet mot han: – Hva heter du? Hvor er du fra? – Gert Danielsen, jeg er norsk. Norsk! – Hvem jobber du for?– Jeg jobber for FN – Forente Nasjoner.

Han gjentar det flere ganger: – Forente Nasjoner!

De må skjønne at jeg ikke er amerikaner, tenker han.

Al Qaida?

Gert kan såpass med arabisk at han vet at USA og FN høres likt ut på dette språket. I Jemen har USA stått bak flere droneangrep rettet mot den lokale avdelingen av Al Qaida. Amerikanere er ikke populære i landet. Han vet at han kan være i større fare hvis de tror han er fra USA. 

Alle de tre i bilen har våpen. De spør gjentatte ganger om hvem han er og hvem han jobber for. Han forsøker så godt han kan å svare på arabisk. Svarene hans ser ut til å forvirre kidnapperne, de diskuterer seg i mellom og han hører at FN blir nevnt flere ganger.

Tankene raser gjennom hodet på den norske FN-arbeideren: – Hvem er disse folka? Al Qaida?!!? Nei, de er ikke maskerte og har på seg vanlige jemenittiske klær: kjortler og sjal. De har våpen, men det er helt vanlig i Jemen. Kanskje de tilhører en av stammene?

Han får lov til å tenne seg en røyk, er forsiktig når han tar lighteren ut av lomma. Han sitter rolig og forsøker å virke rolig: svare rolig. Han vil ikke at de skal bli stresset. De ber om mobiltelefonen hans og tar ut batteriet.

– Har du flere telefoner? spør mannen i setet ved siden av han

– Ja, en Iphone.

– Få den også.... Bare slapp av, dette skal gå bra....

Gode relasjoner

Mannen snur og vender forvirret på Iphonen. Gert må hjelpe han med å ta ut sim-kortet. Gert har allerede begynt å tenke på hvordan han oppfører seg. Han prøver å være høflig og imøtekommende. Prøver å etablere så gode relasjoner som mulig. Ingen brå bevegelser. Gjennom karrieren har han deltatt i flere sikkerhetskurs og opplæring i konflikthåndtering. Nå slår lærdommen inn.

De nærmer seg en kontrollpost, en veisperring med soldater. Mannen til høyre for Gert legger et mørkt klede over han. Han kjenner pulsen stige igjen.

– Hva skjer nå? Dekker de ham til for at han ikke skal se hvor de kjører? Igjen kjemper han for å beholde roen – men klarer det. Gjennom kledet og gjennom de mørke bilvinduene ser Danielsen en ung soldat fra regjeringshæren kikke inn i bilen

– Reagér da! tenker han. Ser han meg ikke? 

Soldaten står rett utenfor bilen og dette er den eneste gangen under kidnappingen Danielsen tenker på å flykte. Håndtaket på bildøra er rett ved siden av hånda hans. Kanskje han bare skal rive opp døra og kaste seg ut? Men like fort som tanken er tenkt, slår han den fra seg. Det ser ut til at det bare er en ung soldat som bemanner posten. Kidnapperne hans er tre, alle med våpen.

– Det er for usikkert, risikoen er for høy, tenker han.

De kjører ut av Sanaa sentrum. Danielsen forsøker å følge med, han prøver å huske veiskilt, prøver å anslå retning og fart. Bilen har en digitalklokke på dashbordet som gjør det lett å følge med på tiden. Klokken nærmer seg nå 01.00. De passerer flere kontrollposter. De kjører videre. Lysene fra Sanaa forsvinner sakte bak dem. Det blir lenger mellom husene, veien blir dårligere. Mennene tygger khat hele tiden. De tilbyr Danielsen noen grønne blader også. Han takker ja. Igjen for å skape en relasjon, vise seg som et menneske, skape et bånd mellom dem.

De suser videre gjennom mørket. Opp i fjellene. Veiene blir dårligere.

Svinger av

Plutselig svinger bilen av veien. Gert Danielsen kjenner igjen på frykten, hjertet hamrer i brystet og munnen blir tørr. Han retter seg litt opp og prøver å se ut av de sotede rutene. 

– Slapp av, dette kommer til å gå bra, sier mannen i forsetet uten å se på han. 

Det eneste som bryter det massive mørket rundt dem er billysene som danser over det golde landskapet. De kjører innover på en slags slette. Bilen gynger og knirker. Gert kan så vidt skimte det mørke metallet i kalasjnikoven i fanget på mannen som sitter ved siden av han. Flukt virker helt nytteløst. Han aner ikke hvor han er, og de tre mennene han sitter sammen med i bilen har våpnene sine enten i fanget eller rett ved siden
av seg.

Bilen stopper. Mobiltelefonen til mannen i forsetet ringer og han svarer kort før han legger på. Det går noen minutter. Så noen til. Gert hører motorlyd som gradvis kommer nærmere. Han ser lysstrålene som skjærer gjennom mørket. To pickuper svinger inn foran dem. Han skimter menn på lasteplanene. 10-12 stykker til sammen, alle med våpen. To av karene i bilen han sitter i går ut. Mennene begynner å diskutere. Han prøver å fange opp hva de sier, men klarer det ikke.

De gestikulerer og virker som de er uenige om noe.

– Hvorfor diskuterer de? Vet de ikke hva de skal gjøre med meg? Hvem er disse mennene som kom nå? Igjen raser tankene gjennom hodet hans.

Skjer det nå?

Plutselig blir bildøra åpnet. En av mennene tar Gert i armen og geleider ham ut. Den kalde lufta slår imot ham.

– Har de tenkt å skyte meg, så skjer det her og nå. Dette er kanskje mine siste skritt her i livet, tenker han. Samtidig som hjertet dunker og han vet at det kan være slutten, kjenner han en slags merkelig ro.

– Det er ingenting jeg kan gjøre, dette er ikke opp til meg. Det som skjer, det skjer, tenker han.

Men de fører han bare rolig bort til en de nyankomne bilene. Han får beskjed om å sette seg foran. En av de tre fra den forrige bilen setter seg siden av han.Like før de skal kjøre videre, husker Gert på telefonene sine. Han ber om dem, og får dem tilbake.

5-6 karer hopper opp på lasteplanet. Og så er de på veien igjen. – Hvem er du? Hvor kommer du fra? – Gert Danielsen, norsk. – Hvem jobber du for?– FN, Forente Nasjoner. Forente Nasjoner.

Igjen prøver han å skape kontakt. Tar en røyk, tilbyr dem, spør om de vil ha fyr. Søker øyekontakt og smiler forsiktig når han svarer på spørsmål. Samtidig kjenner han at hodet og kroppen er slitne. Han orker ikke å være taktisk lenger, orker ikke tenke. Han setter seg tilbake i setet, lener hodet bakover og gynger med bilens bevegelser. – Jeg får bare vente og se, tenker han.

Pressmiddel

De kjører lengre og lengre inn i fjellområdene, stadig lengre vekk fra områdene regjeringen har kontroll over. Inn i stammeområdene. Omtrent 45 minutter etter at de byttet bil, svinger bilen av veien igjen og kjører opp mot et typisk jemenittisk hus. Brun mur laget av sand, runde hjørner, én etasje.

Han blir ført over en liten gårdsplass og inn i huset. Gjennom en smal gang og inn på et lite rom. I mørket skimter han en gutt på 10-11 år som sover på en madrass på gulvet. De vekker gutten, han setter seg opp og ser seg fortumlet rundt.

– Du sover her, sier en av kidnapperne til Gert og peker på madrassen der gutten har ligget. Så går alle ut og Gert hører døren bli låst. For første gang siden han ble kidnappet er han alene. Han legger seg ned på madrassen og trekker et teppe over seg. Kjenner at han er stuptrøtt og sovner med en gang.

Når han blir vekket er klokka omtrent 6 om morgenen. Det er den norske hjelpearbeiderens første dag i fangenskap. Rommet han befinner seg i er lite, kanskje 3 x 4 meter. Det er gitter foran vinduene. Ikke noe glass i vinduene, men trelemmer. Grove sandfargede murvegger. Mange tepper på gulvet. En kraftig dør, med lås både på innsiden og utsiden. Det er væpnede vakter utenfor.

Mannen som vekket Gert forteller at karene som tok han kvelden før er sinte på myndighetene. Grunnen er at én fra deres stamme sitter fengslet, beskyldt for å ha drept fire regjeringssoldater. Nå vil stammen bruke Gert som pressmiddel for å få den fengslede satt fri.

En vanskelig samtale

Det kommer flere inn i det lille rommet. Gert får beskjed om at han kan bruke telefonene sine. Han slår nummeret til faren med en gang.

– Hei, pappa. Det er meg!

– Åh – det var tidlig. Jaja, jeg er våken uansett, jeg. Skal på et travkurs på Bjerke.

Gert hører på faren at han synes det er litt merkelig at han ringer. 35-åringen ringer ikke så ofte hjem, de tekster vanligvis og han pleier i alle fall ikke å ringe grytidlig, etter at de snakket sammen kvelden før.

– Du skjønner – det har skjedd noe. Ikke bli stresset nå, jeg har det fint og de behandler meg ok. Men jeg er blitt bortført.

Han hører et slags sukk fra faren. Det blir stille, han hører bare at faren puster tungt i den andre enden.

– Ok. Av hvem og hvor er du?

– Vet ikke, pappa. Men det kommer til å gå bra. Det er jeg sikker på. Du må fortelle det til mamma. Ok? På en forsiktig måte.

Han kjenner en klump i halsen, kjemper for å gjøre stemmen trygg og rolig.

– Det skal jeg gjøre.

– Jeg må avslutte, de er i rommet her sammen med meg.

– Ok, gutten min. Pass på deg selv da.

Gert legger fra seg telefonen. Han ser for seg faren i stua hjemme på Nannestad i Akershus. Ser for seg at han går inn til moren som fortsatt sover. Vekker henne og forteller henne hva som er skjedd.

Uvirkelig

Den første dagen går. Etter at han har ringt hjem får Gert også ringe til FNs sikkerhetssjef i Jemen. De snakker bare kort sammen, blir enige om at de skal ringe han tilbake så fort de har fått mer oversikt. Gert er nå ganske sikker på at det han ble fortalt om morgenen stemmer: at kidnapperne ønsker å bruke ham som en brikke i forhandlinger med myndighetene. 

Litt senere på dagen får han låne en pc med nettilgang. «Nordmann kidnappet i Jemen», leser han på VG.no. Det føles helt uvirkelig. Senere på kvelden får han en tv inn på rommet og skrur på CNN: «UN-official kidnapped in Yemen» ruller over nedre del av skjermen. Mens Gert sitter der og ser på tv, vet han at det allerede er mange som jobber med hans sak. Dessuten har han lært at de aller fleste kidnappinger av hjelpearbeidere ender bra – og løser seg i løpet av få dager.

Men han vet også at det er mye som kan gå galt – og at det av og til gjør det. Hjelpearbeidere blir kidnappet og drept hvert eneste år. Noen blir også sittende lenge i fangenskap.

Det Gert ikke vet er at han er i Maareb-provinsen, øst i Jemen. Det er en provins hvor regjeringen har svært liten innflytelse. Det er også en av provinsene hvor Al Qaida er aktive.

Usikkerhet som gnager

Dagene går. Gert etablerer en rutine. Han sover lenge, står opp og spiser. Forsøker å trene litt. Han har én samtale hver dag med UNDP. Den er nesten lik hver dag

– Hei. Hvordan går det med deg?

– Bra. Hva skjer?

– Vi gjør alt vi kan for å få deg fri.

– Hva er det som drøyer?

– Det kan vi ikke snakke om, og vi vet heller ikke alt, men vi vet at regjeringen er i forhandlinger. Det kommer til å løse seg.

Han blir behandlet ganske bra. En dag kommer de med linsevæske til kontaktlinsene hans, han må nesten flire litt. 

Av og til får han gå ut i bakgården. Det er ikke mye til luftetur. Det er en to meter høy mur rundt huset, og han kan ikke se noe av området rundt. I stedet lar de ham få lov til å se en del på tv.

Relasjoner

Det er alltid folk på rommet hans. Han fortsetter med å være høflig og respektfull. Prøver så godt han kan å bygge relasjoner. Være et menneske, forsøke å gjøre det litt vanskeligere å se på han kun som en brikke de skal bruke i et spill. Samtidig er han realistisk: han antar at de som passer på han ikke avgjør noe som helst. Men allikevel jobber han videre: et smil her, en takk for maten der... Han har ingenting å tape på det.

En dag tar tre vakter han med ut til en liten appelsinlund. Det er deilig å gå en tur. Kjenne solen i ansiktet, se noe annet enn murveggene inne på rommet. Samtidig er det en påminnelse om at han er en fange. En av vaktene ber han posere med en kalasjnikov, de vil ta et bilde av han. Smilende rekker han geværet mot Gert.

– Nei, det blir jeg ikke med på. Aldri, tenker han og rister bestemt på hodet. Han vil ikke være med på «leken» deres. Det føles bra at de godtar avvisningen.

Det er gått over en uke nå. Det begynner å tære på. Usikkerheten er det verste. – Hvor lang tid kommer dette egentlig til å vare? Måneder? 

Tankene kverner i hodet. Humøret svinger. Han håper det ikke blir satt i gang et militært angrep for å sette ham fri. Han har sett vaktene med våpen – på taket og i gangen utenfor rommet. Han vet at han vil være ekstremt utsatt hvis huset blir angrepet.

– Vi drar i natt

Han er sliten, har vært fange i 12 dager nå. Mange ganger har de sagt at han skal bli satt fri. Hver gang har han blitt skuffet. Han vet ikke om det er ledd i et spill eller om det faktisk har vært noe på gang. Så skjer det igjen.

– Halv ett i natt drar vi, da blir du satt fri, sier en av vaktene.

– Inshallah! («hvis Gud vil!»), svarer Gert. 

Men han tror ikke på det lenger. Den samme vakten kommer tilbake. Det er bare gått en halv time siden han sa at han skulle settes fri seinere samme kveld.

– Finn sakene dine, vi drar nå. Du skal settes fri!

Gert samler sammen de få tingene sine: mobilene, en pakke røyk, et klesskift og toalettsakene de hadde kjøpt til ham. Klokka er om lag halv ni om kvelden. Han blir geleidet ut i en ventende bil. Nok en gang sitter han i en bil som kjører gjennom det mørke fjellandskapet med tause bevæpnede menn rundt seg. Nå skjer resten ganske fort. De stopper utenfor et stort hus med mange menn utenfor. Han blir ført inn og presentert for den lokale sjeiken.

– Vi beklager så mye. De har vel behandlet deg bra, spør han.

– Jeg er ok.

Fri!

Han blir så kjørt til et hus som tilhører regjeringshæren. Der overnatter han. Neste morgen blir han plassert i en bil. I følge med en annen bil kjører den mot Sanaa. Igjen omgitt av menn med våpen. Fortsatt frykter han at noe skal gå galt. Han vet at de er dypt inne i områder hvor regjeringshæren ofte blir angrepet. De kjører gjennom mange kontrollposter og han får beskjed om å sitte med ansiktet bak en avis fordi flere av disse sjekkpostene er kontrollert av opprørere. 

Etter nesten 4 timers kjøring ruller bilen inn i Sanaa. Rundt en sving ser han flere FN-biler og kollegaene som står der og venter.

Han går sakte ut av bilen, ser den røslige skikkelsen til Jens Tøyberg Frantzen, den danske sjefen for FN i Jemen. Går bort til han. De sier ingen ting, bare klemmer hverandre. Lenge. For første gang på nesten to uker kan han slappe av, senke guarden. Han kjenner tårene renne nedover kinnene. Det spiller ingen rolle om han gråter.

– Jeg er fri, det gikk bra. Jeg klarte meg, det gikk bra!

Epilog: 

To dager etter at han ble satt fri lander Gert Danielsen på Gardermoen. Han blir møtt av familien. Etter en pressekonferanse drar han hjem til Nannestad. Noen uker senere er han tilbake på jobb – på FNs utviklingsprograms kontor i Oslo. 

Kidnappingen var en tøff opplevelse, men han ble samtidig styrket i troen på at det er viktig for bistandsarbeidere i en gisselsituasjon å møte kidnapperne med respekt og empati. Han vet at han vil jobbe ute igjen. Men han vet også at han trenger tid til å bearbeide de 12 dagene han tilbrakte i et lite rom i Maareb-provinsen i Jemen.