– Verden står overfor en dyp ulikhetskrise
Å bygge sterke folkelige organisasjoner er avgjørende i kampen mot ulikhet og for å hindre sosial uro. De én prosent rikeste kontrollerer nå 50 prosent av klodens ressurser, sier Norsk Folkehjelp og utfordrer Børge Brende til å prioritere arbeid mot ulikhet i utviklingspolitikken.
«Innflytelsesrike politikere, industriledere og økonomer bryr seg ikke om ulikheten i verden. Disse mener at forsøk på å forstyrre markedene vil volde skade og påvirke den økonomiske veksten. Argumentet er at man må gi fordeler til de rike så de blir enda rikere og kan tilby billigere varer og tjenester, skape jobber, og fremme vekst. Effekten er at de rike får enda mer ressurser; og rikdommen fordeler seg ikke nedover i samfunnet. Ulikheten i verden fortsetter å øke».
Dette er bakteppet for Norsk Folkehjelps ferske ulikhetsrapport. I «Inequality Watch II» tar organisasjonen til orde for en ny og forsterket strategi for å redusere den økonomiske ulikheten verden nå står overfor:
De én prosent rikeste i verden kontrollerer nå 50 prosent av verdens rikdommer. Og: De 50 prosentene med minst ressurser kontrollerer bare én prosent, hevder Norsk Folkehjelp i rapporten, og har flere tall for hånden.
– I dag kontrollerer de ti prosent rikeste 87 prosent av verdens formue, og en liten elite overtar kontrollen over stadig mer av verdens ressurser, og dermed også makt og innflytelse. Dette fører igjen til sosial uro, sier utenlandssjef Kathrine Raadim under fremleggelsen av rapporten på gamle Eldorado kino i Oslo sentrum.
Ny agenda
– Flere av de store humanitære katastrofene verden nå opplever er politisk skapte kriser. Disse kunne vært unngått dersom regimene hadde evnet eller villet møte folkets krav om rettferdig fordeling og demokratisk medbestemmelse.
Raadim mener kampen mot ulikhet og sosial uro handler om å skape sterke folkelige organisasjoner som kan være demokratiske talerør og vaktbikkjer overfor sine regimer og eliter, og her kan norske myndigheter helt klart ta et større ansvar.
Derfor har Norsk Folkehjelp laget det de kaller en fem-punkts «agenda» som fremmer en rettferdig fordeling av både makt og ressurser.
- Bidra til å styrke organisasjoner som utfordrer konsentrasjonen av makt og ressurser
- Bidra til å fremme kollektivt fremforhandlede løsninger
- Prioriter reduksjon av ulikhet i utviklingssarbeidet
- Bidra til å fremme åpenhet og gjennomsiktighet
- Del informasjon og analyser om ulikhet
– Èn prosent eier 50 altså prosent av verdens rikdom, men dette er ikke bare et fattigdomsproblem. Ulikheten forplanter seg inn i de politiske systemene og ender i en ulikhetsspiral. En ond sirkel, sier redaktør for «Inequality Watch II» Beate Thoresen og påpeker norske myndigheters muligheter til å bidra til reelle forandringer.
I rapporten utfordres nemlig den norske regjeringen til å føre en utviklingspolitikk og organisasjonen kommer med følgende konkrete råd til utenriksminister Børge Brende:
- Bruk Norsk Folkehjelps fem-punkts «agenda» i alt norsk utviklingssamarbeid
- Øk den økonomiske og politiske støtten til organisasjoner som jobber mot ulikhet, og styrk organisasjoner som arbeider for likelønnsrettigheter
- Utvikle en plan for stoppe skatteparadiser, og reformer det globale skattesystemet
- Styrk støtten til utviklingen av sosialtjenester
- Øk støtten til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og deres Decent Work Agenda
- Arbeid for at FNs nye bærekraftsmål også får et spesifikt mål om å redusere økonomisk ulikhet
– Hørt det før? Spør rapport-redaktør Thoresen de fremmøtte, før hun svarer på sitt eget spørsmål:
– Ja, det har dere. Men det er likevel veldig viktig, for forskjellene i verden bare øker og øker. Og noen må ta jobben med å si ifra.
– Gjennom mange år har vi ikke brydd oss om ulikhet. Nå må vi prioritere de tiltakene som gjør at ulikhet forsvinner. Det må gjøres i de enkelte landene, men også i utviklingspolitikken. FNs bærekraftsmål må ta opp i seg ulikhet. Det må ikke være slik målet bare er å løfte de fattigste, vi må få til en reell omfordeling av godene, sier Thoresen.
Viskeleken
Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt ved Universitet i Oslo er invitert til Eldorado for å komme med noen betraktninger om rapporten. Han sier den er et viktig bidrag til den pågående ulikhets-debatten, men er samtidig kritisk til Norsk Folkehjelps tallbruk:
– Diskusjonen om ulikhet er litt som viskeleken. Man visker tallene til hverandre, også blir de litt større for hver gang, sier professoren.
Han sier det er bombastiske tall Norsk Folkehjelp legger frem.
– Men dette er egentlig veldig røfffe anslag. Dette er umulig å måle i Norge, da er det i hvert fall umulig å måle på verdensbasis. Ulikhetene er jo helt groteske selv om det bare ville vært 40 prosent som ble kontrollert av de én prosent rikeste. Om det hadde vært 30 prosent ville det også vært horribelt, sier Moene.
– Verden står overfor en dyp ulikhetskrise. Selve ulikheten er en krise i seg selv: Skjev fordeling av goder, muligheter, formue og innflytelse. Men så blir dette i tillegg opphav til andre kriser, slik vi har sett med den arabiske våren i Nord-Afrika.
Jevn fordeling
Moene sier det kan være hensiktsmessig for en økonomi å ha noen veldig superrike som investerer og drar økonomien:
– Men det forutsetter at fruktene av disse inntektene fordeles jevnt, sier Moene.
Han poengterer at ulikhet stod høyt på agendaen da finans og makteliten møttes til World Economic Forum (WEF) i Davos for noen uker siden.
– WEF har dette høyt på agendaen og mener ulikhet er en av de største truslene for verdensfreden. Og de kunne jo gjort noe med det, sier Moene, før Norsk Folkehjelps Beate Thoresen setter punktum:
– Ja, det er det som er problemet - ingenting blir gjort. Derfor er det viktig at noen påpeker at det er mulig.
