«Jeg trente ham til å gå på et toalett han ikke har»

Katrine Wølstad-Knudsen

Ergoterapeut og masterstudent i Helsevitenskap på Oslomet

Om du mister muligheten til å kle på deg eller gå på do alene, er det nærliggende å tenke at det viktigste vil være å gjenvinne ferdighetene slik at du igjen blir i stand til å klare deg selv i disse aktivitetene. Dette er imidlertid ikke en universell verdi.

Vestlig kultur og perspektiver prioriterer pasienters selvstendighet, individualiserte intervensjoner, egenomsorg og produktivitet. Men disse verdiene representerer ikke nødvendigvis verdiene til majoriteten av verdens befolkning.

Kommer til byene for å få opptrening

Cathrine Akerhaugen

Ergoterapeut og masterstudent i Helsevitenskap på Oslomet

Linda Stigen

Ergoterapeut. Studentveileder og førsteamanuensis ved NTNU Gjøvik

Som studenter ved ergoterapiutdanningen ved NTNU Gjøvik intervjuet vi seks palestinske ergoterapeuter om hvordan de utøver faget i deres kulturelle kontekst og hvordan geopolitiske og sosiokulturelle faktorer påvirker praksisen.

I Palestina kan forskjellene mellom bygd og by være store når det gjelder fasiliteter og levestandard. Ergoterapeutene holder ofte til i byene der mulighetene for aktiviteter og behandling er større enn på landsbygden. På bakgrunn av dette bringes pasientene inn til byene for å trene ved institusjoner med flere ressurser og fasiliteter som ligner mer de vi møter i Vesten. Pasientens naturlige omgivelser endres, og det skapes naturligvis store miljømessige forskjeller.

– Folk er ikke i sentrum

– Til tross for all retorikken om at folk det angår skal være i sentrum, er det en konflikt mellom teoretiske humanitære verdier og det faktum at folk som blir berørt, ikke er i sentrum for hvordan humanitær bistand blir planlagt eller gitt, uttalte Patrick Saez ved Center for Global Developments i Storbritannia til Bistandsaktuelt i september 2021.

En ergoterapeut vi intervjuet i Palestina, beskrev hvordan en av pasientene hadde sagt at «Jeg har lært å spise, kle på meg og forflytte meg med rullestol. Det er veldig fint, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få utført bønn, eller komme meg til moskeen».

Dette er et eksempel på utfordringene palestinske ergoterapeuter møter med en vestlig fagkompetanse i en annen kultur. Og som skaper konflikt i forventningene fra pasienten til dem, og deres forventninger til pasienten.

Familiens hjelp er viktig

I andre kulturer, som for eksempel Palestina, er ikke ønsket om å bli selvstendig alltid det ultimate målet. Derimot er verdiene og forventningene knyttet til å bli ivaretatt av familie og andre nære relasjoner, og blir høyere verdsatt i motsetning til deres individuelle selvstendighet, for eksempel stell, påkledning og matlaging.

Videre tilsier vestlige verdier det motsatte, hvor selvstendighet blir betraktet som det ultimate målet. Derfor er teorier og modeller utviklet av den vestlige verden ikke passende i en slik kultur. Helseutdanningene – og en rekke andre utdanninger – må altså forbedre og utvikle vår praksis slik at menneskene kan bli møtt der de er.

For det hjelper ikke at helsepersonell spør pasienten «hva er viktig for deg» når vi blir møtt med holdninger om at «den hvite frakken» vet best – verdier som også Saes uttalte i intervjuet med Bistandsaktuelt. Pasientens forventninger er derfor at ergoterapeuten/ helsepersonell skal ha svaret på hva som skal gjøres. Dette utfordrer helsepersonell og andre som har med seg vestlige utdanninger.

Må forsvare retten til hjelpemiddel

I Norge har vi et bra helsesystem. Hvis du blir utsatt for en ulykke og blir lam, så søker ergoterapeuten hjelpemidler for deg og staten sørger for at du får en hendig elektrisk rullestol og kanskje en spesialtilpasset bil som du kan kjøre, sittende i rullestolen.

Store deler av verden har ikke et slikt helsesystem og ergoterapeuter i Palestina opplever å måtte bruke det de har liggende for å tilrettelegge for klienter. Om du bor i Gaza, blir lam og trenger en rullestol, forteller ergoterapeutene, må de møte i retten og forsvare pasientens behov for rullestol og helsetjenester.

For å utvikle en universell måte å jobbe på må vi også samarbeide i utviklingen av teorier og modeller utenfor den vestlige verden. En vestlig forståelse av selvstendighet er ikke en universell verdi, men en utvidelse av begrepsforståelsen kan bidra til inkludering av flere kulturelle perspektiver i utviklingen av nye teorier og modeller.

Kunnskapen vi opparbeidet oss gjennom dette arbeidet, tar vi, Katrine og Cathrine, med oss inn når vi nå er masterstudenter i helsevitenskap ved Oslomet. Planen er å reise til Palestina for å gjøre datainnsamling til våre masteroppgaver høsten 2022.