Meninger:
Langsiktig bistand uten langsiktighet
Om vi skal lykkes med nå FNs 17 bærekraftsmål, er vi avhengige av politikere som evner å tenke lenger enn fireårsperioder. Bærekraftsmålene er ikke ment som en meny der hver ny statsråd kan shoppe de bærekraftsmålene statsråden liker, og droppe de man tidligere har jobbet med.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Generalsekretær i Strømmestiftelsen
Få områder opplever så stadige endringer i politikken, som bistanden. Helt fra den spede starten av den norske bistanden for 70 år siden, har skiftende regjeringer og skiftende statsråder fra samme regjering, påvirket bistandens retning.
Enhver regjering har et selvsagt privilegiet av å kunne endre politikk fra forrige regjering. Statsråd Anne Beathe Tvinnereim (Sp) prioriterer matvaresikkerhet, landbruk og klima, mens forgjengeren Dag Inge Ulstein (KrF) prioriterte kampen mot moderne slaveri, psykisk helse og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Alle disse nevnte sakene er viktige.
Det er nok ikke alltid endrede forhold hos bistandsmottakerne som er årsaken til politikkendringer i Norge. Utviklingspolitikken er derimot et område hvor sittende regjering og statsråd kan profilerere egne saker.
Jeg er enig med Tvinnereim i at matvaresikkerhet er viktig, men jeg etterlyser at man fra politisk hold kan få en større tverrpolitisk enighet om hvilke bærebjelker som skal ligge fast i bistandspolitikken.
– Erik Lunde
Reform-iver hvor berørte ikke blir hørt
I mange andre samfunnssektorer står man stadig i et press mellom to grupperinger, der den ene ønsker reform, mens den andre ber om reformpause.
Verdens fattigste, de som lever for mindre enn 1,9 amerikanske dollar om dagen, er neppe klar over endringene som skjer i norsk politikk. Likevel påvirkes de uten at deres stemme blir hørt, og lenge før forrige reform fikk lov til å virke.
I andre deler av norsk politikk vet man at sjansen for at en reform har ønsket effekt, øker om det er tverrpolitisk støtte for endringen. På bistandsfeltet synes denne tankegangen å være fraværende. Hver statsråd har sin reform, selv om det kanskje er nettopp i bistanden at det er viktigst at reformer får virke.
Det er flere stater, internasjonale organisasjoner og filantroper som støtter arbeidet med å nå FNs 17 bærekraftsmål. Verdens fattigste, som er en ikke-eksisterende politisk pressgruppe, er ikke i stand til å manøvrere seg blant de ulike giveraktørers politikk på området. Derfor er det lite sannsynlig at det står andre klare til å plukke opp regningen om en av donorene plutselig endrer politikk.
Utdanning som eksempel
Det er sannsynligvis det som vil skje på utdanningsfeltet, hvor Norge nå endrer politikk og forpliktelser om å støtte barns utdanning i fattige land. De forpliktelsene løper vi ifra. Utdanningsbistanden er nesten halvert på to år.
Norge er en stor aktør. Beregninger gjort på bakgrunn av Verdensbankens tall, viser at kuttene alene tilsvarer kostnaden av skoleplass for rundt 1,8 millioner elever. Det er et stort tilbakeskritt i kampen for å sikre alle barn en utdanning
Det er ingen som står klare til å plukke opp regningen når Norge endrer politikk, og internasjonalt vokser finansieringsgapet dag for dag.
Denne nedprioriteringen har heller ingen bistandsfaglig begrunnelse. Vi vet at veien ut av fattigdom starter første skoledag. Det er vanskelig å overvurdere utdanningens betydning for å løfte mennesker ut av fattigdom og bekjempe ulikhet. Men utdanning er likevel ikke blant de seks viktigste prioriteringene i Støre-regjeringens utviklingspolitikk.
Den norske nedprioriteringen av utdanning skjer mens verden står midt i en utdanningskrise, hvor 244 millioner barn befinner seg utenfor skolen.
Etterlyser tverrpolitisk enighet
Langsiktig bistand bør være nettopp det. Langsiktig. Det kreves kontinuitet for å skape resultater og løfte mennesker ut av fattigdom.
Det er en mye lengre vei fra politisk vedtak til oppnådd resultat når man arbeider med å gi barn utdanning eller sørge for bedre kjønnsbalanse. Det er verken gjort i en håndvending eller i løpet av en stortingsperiode.
Når prioriteringene svinger fra periode til periode, blir bistanden dårligere og mindre effektiv.
Dersom vi skal lykkes i nå FNs 17 bærekraftsmål, bekjempe fattigdom og skape sosial utvikling i hele verden, er vi avhengige av at politikere som evner å tenke lenger enn en fireårsperiode.
Dette er derfor ingen kritikk av nåværende statsråd Tvinnereim. Jeg er enig med henne i at matvaresikkerhet er viktig, men jeg etterlyser at man fra politisk hold kan få en større tverrpolitisk enighet om hvilke bærebjelker som skal ligge fast i bistandspolitikken.
FN har gitt et veikart på 17 punkt. Den bør ikke være en meny der man stadig kan shoppe det bærekraftsmålet enhver ny statsråd liker, og samtidig droppe de som det ble jobbet med tidligere. Det skaper ikke den nødvendige forutsigbarheten som bistanden trenger.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
