Meninger:
Debattene vi har berøringsangst for i bistanden
Både bistandsorganisasjoner og frivillig sektor bør ta tak i flere helt grunnleggende debatter. Er høye administrasjonskonstnader nødvendigvis negativt? Og er det hensiktsmessig å ikke ha rom for å gjøre feil, og nedlegge prosjekter, dumpe partnere og kaste de foran bussen så snart noe ikke stemmer?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Innsamlingsansvarlig i Dråpen i Havet, tidligere Kirkens Nødhjelp og konsulent i frivillig sektor
Kari Kjørholt i Gi Effektivt sparker i gang en spennende og viktig debatt ved å stille en del grunnleggende spørsmål om hvor gode bistandens resultater er – selv om eksemplene er tilfeldige, gamle og fra andre land.
Skal bransjen forandre seg, trenger vi at ledere i organisasjoner går foran, slik Sissel Aarak i SOS-barnebyer gjorde på fredag.
Det skjer mye spennende innovasjon og gjøres mye godt arbeid i humanitær sektor, men samtidig mener jeg at det er flere viktige debatter som vi har berøringsangst for.
Organisasjonene må slutte å underby hverandre i å ha lavest mulig administrasjonsprosent. Det er heller på tide å snakke den opp, for gode prosjekter krever administrasjon og dokumentasjon.
Jon Frydenborg
Det som burde vært debattert
Fra tid til annen debatteres det hvordan vi kommuniserer i bransjen, men vi har sjeldent ordentlige samtaler om hvordan vi samler inn penger, hvordan vi bruker dem og om vi rapporter etterrettelig og hensiktsmessig. Det er en debatt jeg har hatt lyst til å løfte i flere år, men som jeg opplever som litt betent.
Det er en elefant i rommet i denne bransjen: Hva er det egentlig som inngår i kakediagrammet som viser prosentvis fordeling mellom formål, administrasjon og innsamlingskostnader? Har giverne, donorene, styret, ledelsen, de ansatte i organisasjonen, de ansatte hos partnerorganisasjonen og rettighetshaverne på bakken samme svar på dette eller har de radikalt ulik virkelighetsoppfatning?
Vi trenger at både giver og mottaker stiller krav til oss, og ett av de kravene må være enda større åpenhet og troverdig informasjon. Selvfølgelig overfor giverne, men likefullt overfor de menneskene som midlene skal nå.
Blir vi bedre på dette, vil det gi en helt annen maktbalanse i hele verdikjeden, siden det kan stilles hardere krav nedenfra og opp i verdikjeden.
Administrasjonen er nødvendig
Det betyr ikke at vi skal snakke ned hvor stor andel av midlene som brukes til administrasjon av organisasjonene. Organisasjonene må slutte å underby hverandre i å ha lavest mulig administrasjonsprosent. Det er heller på tide å snakke den opp, for gode prosjekter krever administrasjon og dokumentasjon.
Vi lever av tillit, og vi som bransje må sammen utvikle og iverksette strategier som sikrer enda mer åpenhet og troverdighet i kommunikasjons- og markedsarbeidet vårt, på en måte som enda flere forstår.
Ikke risikofritt arbeid
Både fra innsamla midler, men også offentlige midler, bør vi, som SOS Barnebyer påpeker, sikre større innflytelse og makt ned på bakkeplan i utvikling av prosjekter og bruken av midler.
Skal vi lykkes med det, må vi også ta tak i en utfordring ved store prosjekter som i hovedsak er finansiert av offentlige midler: risikofordeling.
Det er ikke risikofritt å drive med hverken innovasjon eller stimulere til vekst.
Det er også et sjansespill å drive med landbruk, jobbskaping, demokratiutvikling og politisk påvirkning. Slik modellene settes opp i dag, med «null rom for feil» og med høye krav til måloppnåelse, blir det for mange enklest å «gjøre det samme som i går».
«Likeverdig partnerskap»
Det må legges opp til helt andre modeller for hvordan en sammen kan skalere opp gode prosjekter, skalere ned, justere eller avvikle dårlige prosjekter.
Skal vi få til dette i samarbeid gjennom hele verdikjeden, må vi utfordre enda en problemstilling. Nemlig hvordan vi behandler partnerorganisasjonene våre.
Vi ønsker jo et likeverdig partnerskap gjennom hele verdikjeden. Med kulturelle forskjeller og historisk erfaring som utgangspunkt bygger vi opp en modell hvor mange ender opp med å legge ned prosjekter, dumpe partnere og kaste de foran bussen i korrupsjonssaker.
Den kenyanske historikeren og journalisten Hilary Ng’Weno kalte det for «the return ticket philosophy», at vi som giverland ikke trenger å kjenne på de negative konsekvensene fra dårlige utviklingsprosjekter, men bare kjøper oss enveisbillett med flyet hjem når problemene hoper seg opp.
Skal vi lykkes med FNs bærekraftsmål, må i det minste denne bransjen gå foran med større åpenhet, mer etterrettelighet og utfordre etterlevelsen av egne verdier.
Covid-19, klimaendringene, flyktningstrømmene og krigen i Ukraina har vist oss hvordan livene våre er fletta inn i andre menneskers liv over hele kloden. Vi trenger mer enn noen gang at vi står skulder ved skulder i gode og onde dager med menneskene som av ulike årsaker står på ulike steder i verdikjeden.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.