– Hjelpearbeiderne er som turister

I en ny spørreundersøkelse utført av Ground Truth Solutions, i samarbeid med nyhetsnettstedet The New Humanitarian, har 1251 haitianere snakket om hva de mener om bistanden i Haiti.

Mye av det som kommer frem, er ikke positivt.

Rundt halvparten av de som har deltatt i undersøkelsen, forteller at lokale innbyggere ikke ble tatt med på råd før avgjørelser rundt nødhjelpen ble tatt. I undersøkelsen kommer det også frem at mange haitianere som mottar bistand, føler seg maktesløse. De forteller at de forventer å få delta i planleggingen og gjennomføringen av hjelpearbeidet. Men i stedet føler de at de blir holdt utenfor og henvist til passive roller som mottakere. Dette gjør at folk føler seg ute av stand til å påvirke sin egen situasjon.

Lindis Hurum, generalsekretær i Leger Uten Grenser, er ikke spesielt overrasket over funnene i undersøkelsen. Hun mener problemet er at mange av organisasjonene som jobber i Haiti, ikke har vært forberedt på behovet for humanitær hjelp i akutte kriser. Hun mener det er stor forskjell på å yte nødhjelp og langsiktig bistand.

– Det å jobbe med mennesker i akutt krise er ganske annerledes enn å jobbe langsiktig i et lokalsamfunn, sier hun til Bistandsaktuelt.

Nedverdigende og farlig

Undersøkelsen i Haiti er gjennomført ved hjelp av direkte samtaler og telefonintervjuer, og målet med undersøkelsen er å finne ut av hvordan innbyggere i områdene rammet av jordskjelvet i august 2021 opplever å motta nødhjelp.

Flere i undersøkelsen påpeker at lokale ledere i området og lokale organisasjoner bør rådføres før distribusjon av mat og andre essensielle varer deles ut.

– De lokale organisasjonene vet best, og de vet også hvordan man gir nødhjelp på en respektfull måte, sier en av kvinnene i undersøkelsen.

Et av hovedfunnene i undersøkelsen peker på at flere mener det å motta nødhjelp kan være både farlig og nedverdigende, og ikke egentlig er verdt den kortvarige hjelpen som mottas.

– Vi føler oss skamfulle når mat blir delt ut, forteller en annen kvinne.

Flere forteller at hjelpen som mottas på Haiti, er svært kortsiktig og ikke hjelper innbyggerne i mer enn et par dager.

Med andre ord: forventningene til nødhjelpen og hvordan hjelpen som mottas faktisk fungerer, er sprikende. Bare 34 prosent av personene i undersøkelsen rapporterte at de er blitt konsultert i planleggingsprosessen, til tross for at alle respondentene fortalte at de ønsket å være en del av denne prosessen for å kunne vurdere legitimiteten til dem som tilbyr hjelp. Noen nevnte at erfaringer med korrupsjon, urettferdig utvelgelse av mottakere, skandaler med seksuell utnyttelse og vold under distribusjoner bidrar til mistillit.

Så hva kan gjøres? Generelt var det en preferanse at hjelpen skal gis av mennesker og organisasjoner som er pålitelige, respekterte, og har en nærhet til samfunnet de skal hjelpe.

Turister

I undersøkelsen kommer det også frem at hjelpearbeidere blir sett på som turister – noe som skaper mistillit i befolkningen.

– Når de humanitære arbeiderne ikke er herfra, er det befolkningen i området som vet hva de lokale trenger. Hvis de ikke setter seg ned med folk i området, kommer de ikke til å få positive resultater, sier en mann i undersøkelsen, og legger til:

– Jeg ser på hjelpearbeiderne som turister fordi de bare går forbi og ser på, men de bryr seg ikke egentlig om folks problemer.

En annen respondent i undersøkelsen mente at hjelpearbeidere kun er besøkende som har på seg ulike T-skjorter etter hvilken organisasjon de tilhører.

– Frustrerende å lese

Leger uten grensers Lindis Hurum mener undersøkelsen er spesielt interessant fordi Haiti har vært avhengig av ekstern humanitær hjelp i så mange år.

– Man skulle jo ønske seg, nettopp fordi det har vært såpass tung tilstedeværelse og så mange katastrofer, at man hadde lært. Derfor er det frustrerende å lese at vi fortsatt gjør grunnleggende feil, også i noe så relativt enkelt som en distribusjon, sier Hurum til Bistandsaktuelt.

I humanitært arbeid er tillit avgjørende, mener hun. Haiti er et land med svakt statsapparat og liten evne til å respondere når det skjer noe ekstraordinært.

– Det fører til at folk er vant til å skulle greie seg selv og har lav tillit til myndighetspersoner men også, selvfølgelig, de humanitære aktørene, sier Hurum.

Leger uten grenser har vært til stede i Haiti i flere tiår. Hurum mener organisasjonen har høy tillit noen steder, og andre ikke, men at organisasjonen nyter godt av å ha hatt relevant tilstedeværelse over flere år – ikke bare etter jordskjelv eller andre humanitære kriser. Å ha lokalt ansatte er også svært viktig, tror generalsekretæren.

– Leger uten grenser har en fordel av at vi har vært der i mange år og har mange lokalt ansatte. det er dem vi bruker veldig aktivt i arbeidet vårt, også i mellomledd og lederposisjoner, sier hun.

Hun tror likevel bistandsbransjen er i ferd med å bli mer oppmerksomme på hvordan man bør gå frem i en nødhjelpssituasjon.

– Jeg tror den humanitære verden har begynt å bli mer oppmerksomme på at det ikke bare er å komme inn og bestemme over folk. Hvorfor i all verden skal vi det, spør Hurum retorisk.

Må læres

Hurum mener problemet er at mange av organisasjonene som jobber i Haiti, ikke har vært forberedt på behovet for humanitær hjelp i akutte kriser. Hun mener det er stor forskjell mellom å yte nødhjelp og drive langsiktige prosjekter.

– Det å jobbe med mennesker i akutt krise, er ganske annerledes enn å jobbe langsiktig i et lokalsamfunn.

Hurum mener de aller fleste som jobber i bistandsorganisasjoner før en krise skjer, er vant til å jobbe i en stabil kontekst, med lange linjer og med langsiktig bistand.

– Så skjer det noe akutt i en kompleks humanitær krise. De menneskene som er gode på det, er ikke de samme som er gode på å jobbe med langsiktig bistand. Det å kunne dele ut nødhjelpsartikler på en trygg og verdig måte, det er en kompetanse som må læres. Utifra svarene i denne undersøkelsene, virker det som om at de som har gjort det, rett og slett ikke kan det.

Må være en tilstedeværelse

Johan Hindahl, landrådgiver for Haiti i Kirkens Nødhjelp, mener funnene i undersøkelsen er beklagelige.

– Det må være en tilstedeværelse. Vi kan ikke bare reise inn, hjelpe og så reise ut igjen, sier han.

Hindahl påpeker at Haiti i de første årene etter jordskjelvet i 2010 har mottatt svært mye nødhjelp.

Noe av problemet med massiv tilstedeværelse av mange organisasjoner i årene etter 2010 var at små organisasjoner som fikk midler etter jordskjelvet til å jobbe, kanskje ikke var i stand til å gjennomføre den dialogen og en langsiktig planlegging av hvilke behov som burde og skulle dekkes.

Utfordrende land å jobbe i

Hindahl mener også at en av utfordringene ved humanitær hjelp i Haiti er at sikkerhetssituasjonen er krevende.

– Haiti er et ekstremt vanskelig land å jobbe i. Det er en vanskelig sikkerhetssituasjon, det er veldig mye uro i landet og det er stor fare for kidnappinger og det er konflikt mellom væpnede gjenger i hovedstadsområdet.

Enkelte områder er det så utfordrende at hjelpearbeidere rett og slett ikke kan bevege seg der. Det kan også bidra til at enkelte haitianere føler at de ikke blir sett.

– Tror du det gjør at folk føler seg forlatt til seg selv fordi sikkerhetssituasjonen er så krevende?

– Det er ikke den eneste årsaken til funnene i rapporten, men det er klart at dette forsterker det. Jeg vil si det sånn at våre haitianske kolleger er redde hver dag for å bevege seg i hovedstadsområdet, sier han.

Likevel, undersøkelsen fra Haiti er stort sett basert på respondenter som bor sør i Haiti. Kidnappinger og konflikter mellom væpnede gjenger er først og fremst et problem i hovedstadsområdet.

– Mange organisasjoner har sitt kontor i hovedstadsområdet, og alt arbeid blir påvirket av denne situasjonen. Det skaper frykt, sier Hindahl, og legger til:

– Når de som skal jobbe med bistanden selv er redde, er det klart at det er veldig vanskelig å få til en god dialog.