Byråkrati bremser og hindrer hjelp via viktige lokale hjelpere

Artikkelen har tidligere vært publisert i nettavisen The New Humanitarian.

Så snart strømmen er tilbake etter et av de nå hyppige strømbruddene som rammer mennesker over hele Ukraina, logger Kylyna Kurochka seg på sin bærbare datamaskin. Hun blir møtt med dusinvis av meldinger. Hver og en er et rop om hjelp.

«Jeg er 73 år gammel, mannen min 78. Vi er internt fordrevne… Jeg har kreft og må ha cellegiftbehandling... Vi ville være veldig takknemlige om du...»

Inntil for 12 måneder siden var organisasjonen Kurochka jobber for som prosjektleder, en liten matutdelingssentral i utkanten av den vestukrainske byen Lviv. Nå er organisasjonen Tarilka en av hundrevis av nasjonale frivillige organisasjoner og initiativer. Alle prøver de å svare på den menneskelige lidelsen som er forårsaket av Russlands invasjon for snart ett år siden, 24. februar 2022.

Forespørslene Tarilka mottar, kommer i store mengder over Facebook, Instagram og e-post. Få – om noen – vil få svar.

– Vi har ikke ressursene, sier Kurochka.

– Vi gjør det vi kan, men det er alltid en kamp.

Mye hjelp, men den når ikke de lokale

Kurochkas erfaring er på mange måter et bilde på en paradoksal side ved den humanitære responsen på Russlands invasjon.

Det siste året har Ukraina mottatt løfter om nesten 17 milliarder dollar i bilateral humanitær bistand – et tall som tilsvarer mer enn halvparten av all internasjonal humanitær bistand i 2021. Men til tross for den massive tilførselen av ressurser, sliter ukrainske organisasjoner og frivillige initiativer nær frontlinjen med å skaffe sårt tiltrengt økonomisk støtte.

Det skjer selv om de er helt avgjørende partnere og mellomledd mellom internasjonale NGOer (INGOer) og FN-organisasjoner på den ene siden, og de nødstedte på den andre.

Prosessen med å søke om finansiering er så komplisert og tidkrevende at lokale frivillige organisasjoner ikke får tilgang til pengene de sårt trenger. Det sier mer enn et dusin ukrainske hjelpearbeidere som The New Humanitarian har snakket med.

Representanter for store internasjonale frivillige organisasjoner forteller at organisasjonene deres gjør så godt de kan under vanskelige omstendigheter. Mange må likevel erkjenne at de kommer til kort i møte med «bistandssystemet». De føler seg hjelpeløse i møtet med et fastlåst byråkrati og i mangel på nok folk, samtidig som de presses til å distribuere bistand så raskt og bredt som mulig.

Resultatet kan bli at de yter hjelp som ikke treffer ukrainernes reelle behov.

Mange hjelpetrengende faller utenfor

– Det er mange mennesker som faller utenfor, sier Dora Chomiak, styreleder i Razom, en ukrainsk-amerikansk menneskerettighetsorganisasjon som har delt ut nødhjelp til en verdi av mer enn 50 millioner dollar det siste året.

Det har skjedd gjennom lokale frivillige organisasjoner og aktivistgrupper.

– Ærlig talt, jeg hadde forventet at de større hjelpeorganisasjonene ville ha opptrådt mer koordinert, sier hun.

Russlands invasjon har drept tusenvis av sivile og nesten 18 millioner mennesker av en befolkning på rundt 43 millioner trenger akutt humanitær bistand, ifølge FNs nødhjelpskontor OCHA. Mange mennesker bor fortsatt i nærheten av kamphandlingene, i byer og landsbyer som stort sett er utilgjengelige for internasjonale ikke-statlige organisasjoner eller offisielle hjelpekonvoier, som anser områdene for farlige å besøke.

Rundt 14 millioner sivile har flyktet fra hjemmene sine – og lever som internt fordrevne eller som flyktninger i andre land. Samtidig fører Russlands gjentatte angrep mot Ukrainas energi-infrastruktur til at millioner lever i minusgrader uten pålitelig elektrisitet, vann og oppvarming. Mange mangler også tilgang til grunnleggende livsnødvendigheter og tjenester som mat, medisinsk behandling og utdanning.

Et overveldende hjelpebehov

– Skadene er enorme, og pengene som kommer inn, går relativt raskt unna sammenlignet med andre nødssituasjoner, sier Roberto Vila-Sexto, norske Flyktninghjelpens landdirektør for Ukraina. Imens virker det som at Russland starter en ny offensiv, intensiverer bombardementet av ukrainske byer og øker militær aktivitet langs frontlinjene øst i landet.

Lokale og internasjonale bistandsarbeidere sier at organisasjonene deres allerede er overveldet av omfanget av hjelpebehov. De er enige om at den internasjonale pengestøtten til Ukraina er rimelig – tross kritikk fra en del andre om at Ukraina-krisen stjeler oppmerksomhet og ressurser fra andre kriser rundt i verden.

– At så mange mennesker fortsatt lider i Ukraina, er ikke på grunn av bevisst sløsing, men en klar indikasjon på den humanitære sektorens behov for å prioritere langsiktig, fleksibel finansiering, sier de til The New Humanitarian.

Giverpress leder til feilprioriteringer

Kontantoverføringsprogrammer er ofte den mest effektive formen for humanitær hjelp.

– Givernes finansieringsbetingelser og urealistiske tidsfrister får likevel organisasjoner i Ukraina til å prioritere mindre virkningsfulle aktiviteter, som for eksempel å dele ut matpakker og hygienesett tilfeldig, sier Andrew Chernousov, en tidligere FN-konsulent som nå er juridisk rådgiver i den ukrainske organisasjonen Voices of Children.

– Hvis du har 100 000 dollar og du må bruke dem på én måned, er den eneste måten å bruke det på å arrangere disse enorme utdelingene, sier han.

Han mener slike løsninger oppstår som følge av et ytre press. Man ønsker å vise hvor mange mennesker en organisasjon har hjulpet snarere enn reell etterspørsel.

– Når [organisasjoner] sier at de har støttet 2000 familier, er det selvfølgelig imponerende. Men fienden av humanitære tiltak heter statistikk. Når du går for dypt inn i statistikk, mister du av syne hva folk virkelig trenger, legger Chernousov til.

Mottar varer som er utløpt på dato

Forventninger til hva ukrainere trenger under en nødssituasjon, er ofte frakoblet virkeligheten, og givere sender ofte det som ser ut til å være fra overskuddslagre snarere enn ting som faktisk vil hjelpe, ifølge lokale hjelpearbeidere.

På grunn av ubalansen i makt mellom utenlandske givere og frivillige organisasjoner blir gjenstandene vanligvis akseptert uansett.

– Vi har mottatt mange, mange, mange produkter som er nær utløpsdato eller allerede har utløpt. Det er ikke måten å gjøre ting på, å nekte, sier Chernousov.

Ofte utløper mat og medisiner før de når destinasjonen fordi de er blitt oppbevart på lagre over hele Europa i flere måneder, ifølge Chernousov.

– Behandlingskapasiteten er ikke stor nok. Logistikken, distribusjonen, leveringen og så videre er forsinket, sier han.

Bistand kan vise seg å være mer effektiv hvis internasjonale frivillige organisasjoner hadde tatt seg tid til å tilpasse programmene sine til den lokale konteksten, sier Chomiak fra organisasjonen Razom.

– Folk fra store hjelpeorganisasjoner har flere ganger fortalt meg at de kom til landet med helt feil oppfatninger av virkeligheten. Mens de hadde forventet å komme til et land i bakleksa, oppdaget de plutselig at landet hadde et etablert sivilsamfunn og en eksisterende infrastruktur, sier hun.

– Tror Ukraina er et primitivt land

Iana Dashkovska fra barnekreftorganisasjonen Zaporuka sier hun har vært vitne til utbredt uvitenhet om Ukrainas helsevesen.

– Internasjonale hjelpearbeidere blir overrasket når de møter utenlandske leger som har reist til Ukraina for å studere i stedet for å undervise. Samtidig er den medisinske teknologien landet får fra givere, ofte utdatert. Vi trenger nytt utstyr, ikke gammelt utstyr, sier hun.

I mellomtiden har mangel på fleksibilitet blant ledende humanitære organisasjoner ført til at ubrukelig, gammelt utstyr hoper seg opp og at behov ikke blir dekket.

Enkelte ikke-statlige organisasjoner undervurderte behovet for penger til ulltepper i fjor, ifølge Dashkovska. Senere ble det klart at det ville være et enormt behov for dem når kaldt vær inntraff, men da var de ute av stand til å justere budsjettene sine.

– Nå deler de ut tynne, billige tepper som er ubrukelige mot kulde, sier hun.

Dashkovska forteller også at det oppsto et presserende behov for insulin i april, men forespørselen fra Ukraina tok det mer enn fem måneder for giverne å behandle. Det gjorde at pasienter måtte gå ubehandlet. Da forsendelsen endelig kom, i september, var insulin allerede lett tilgjengelig igjen.

– Legene sendte donasjonene tilbake, sier hun.

Nødhjelp kan ikke reparere hus

De tilsynelatende vilkårlige grensene som skiller finansiering av nødhjelp og langsiktig utvikling, hindrer også frivillige organisasjoner i å jobbe med full effekt:

– Mer enn 100 000 boliger trenger ombygging over hele Ukraina, men mange humanitære organisasjoner har bare lov til å utføre «lette og middels» reparasjoner, som å fikse knuste vinduer eller dører, sier Anne-Marie Kerrigan-Derriche, seniorrådgiver for eksterne relasjoner for Ukraina ved FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR.

Mer omfattende arbeider blir vanligvis betraktet som en jobb for utviklings-NGOer – som sjelden har tilgang til milliarder av dollar samlet inn i humanitære midler.

– Grunnleggende spørsmål om konkurranse rundt rekruttering av arbeidskraft hemmer også viktige hjelpeoperasjoner. Ettersom dusinvis av frivillige organisasjoner skalerer opp samtidig, kan prosessen med å ansette og lære opp nye medarbeidere ta måneder, sier Vila-Sexto fra Flyktninghjelpen.

Han forteller at noen stillinger må utlyses så mange som ti ganger, ettersom lokalt ansatte slutter for å begynner i bedre betalte jobber eller for å utforske mer spennende muligheter med FN.

– Hver uke er det et nytt gap som du trodde du allerede hadde dekket. Du investerer masse tid, men kommer tomhendt ut igjen, sier han.

Lokal respons uten anerkjennelse og støtte

Mens det internasjonale samfunnet gjør sakte fremgang, er det ukrainske organisasjoner og frivillige som leder an i hjelpearbeidet – ofte med stor personlig risiko. Noen ganger har de ikke tilgang til eller råd til beskyttelsesutstyr, men de trosser russiske beskytninger for å bringe nødhjelp til dem som bor nær frontlinjen.

– Uten ukrainske frivillige og frivillige organisasjoner ville det vært umulig for internasjonale organisasjoner å levere bistand, sier Karolina Soliar, koordinator for påvirkningskampanjer for det ukrainske nettverksorganisasjonen National Network for the Development of Local Philanthropy, også kjent som Philantropy.

Hun bemerker en mangel på åpenhet om denne dynamikken i hele bransjen.

– I sine årlige rapporter ... nevner ikke [de utenlandske NGO-ene] listen over organisasjoner som var en del av leveringssystemet deres, sier hun.

I juni i fjor publiserte 14 av Philanthropys medlemsorganisasjoner et åpent brev der de ba givere og internasjonale bistandsorganisasjoner om å strømlinjeforme prosessen med å søke om midler, og å anerkjenne ukrainske statsborgere for deres sentrale rolle i å distribuere bistand.

I ukene som fulgte, underskrev mer enn 300 veldedige organisasjoner over hele verden appellen. Men ni måneder senere har lite endret seg.

– Uforståelige skjemaer

– Lokale frivillige organisasjoner og initiativer forstår ikke hvordan man søker om tilskudd fordi skjemaene er veldig, veldig kompliserte, og de snakker ikke de nødvendige språkene. Hvis det er et krisesenter i en liten landsby, drevet av lokalbefolkningen, kan de ikke søke – det er umulig, sier Iana Dashkovska.

Flyktninghjelpens representant Vila-Sexto er enig.

– For organisasjoner som Flyktninghjelpen som har jobbet lenge, så er kravene forståelige. Men jeg kan ikke engang forestille meg at en nasjonal NGO skal kunne klare å navigere i mengden av byråkrati som ligger bak et tilskudd, sier han.

I mellomtiden forventer internasjonale organisasjoner jevnlige, fullstendige fremdriftsrapporter fra sine lokale partnere. De skal være skrevet på engelsk, levert annenhver uke, og det er ikke uvanlig at de insisterer på å godkjenne hver utgift på forhånd.

Korrupsjon var et stort problem i Ukraina før krigen, så ukrainske veldedige organisasjoner sier at disse kravene er fornuftige, men likevel synes de at de er vanskelige å oppfylle.

– Fleksibilitet er det som mangler. Men jeg forstår hvorfor [INGOs] ikke er fleksible, sier Kurochka fra Tarilka.

Skole måtte være privat, ikke offentlig

Noen ganger er den manglende fleksibiliteten vanskelig å rettferdiggjøre, ifølge Soliar. I ett tilfelle identifiserte Philanthropy en tom skole som kunne brukes som overnatting for folk som hadde mistet hjemmene sine. Men nettverkets internasjonale givere kunne ikke levere de nødvendige materialene fordi disse kun var godkjent for bruk på private eiendommer.

Den ukrainske organisasjonen 280 Days Charity Fund, som jobber med å støtte sårbare gravide kvinner og nyfødte, beskriver lignende vanskeligheter med å skaffe utstyr til landets fødeinstitusjoner.

– Vi kan ikke velge [en leverandør] som er etter vår smak. [Våre partnere] må godkjenne dem. Alt skal kontrolleres... Det er en utfordring, sier medgründer Yulia Ridchenko.

Kombinert med krigskaoset tvinger slike problemer folk til å leve under uakseptable forhold, ifølge Charles Gaudry, leder for beredskap for i organisasjonen Leger uten grenser (MSF).

Mens han var i Ukraina i januar, besøkte han et krisesenter drevet av en annen NGO. Den hadde ennå ikke installert noen komfyrer, noe som bidro til at 45 innbyggere måtte varme opp vann på én to-platers komfyr.

– De overlever, men det er egentlig veldig, veldig grunnleggende og lavt nivå. Og dette er bare ett eksempel på én bygning. Det finnes sannsynligvis langt verre tilfeller, sier han.

– Å bygge kapasitet betyr økt motstandskraft

– Hvis humanitære organisasjoner virkelig ønsker å hjelpe så mange mennesker som mulig i Ukraina, må de gjøre det lettere for ukrainske organisasjoner å få tilgang til den økonomiske støtten deres, og de må stole på at de (ukrainerne, red.anm.) vet hva de skal gjøre med den, sier Tetiana Stawnychy, leder av organisasjonen Caritas Ukraine.

Caritas-representanten er enig i at systemer med kontroll og åpenhet er viktig, men at det også er andre hensyn som må vektlegges.

– Å bygge opp kapasitet i lokale ikke-statlige organisasjoner er også en del av det å bygge opp motstandskraft i samfunnet, sier hun.

(Oversatt fra engelsk av Gunnar Zachrisen.)