Veien til FN-jobben: – Det hadde ikke gått om jeg ikke samtidig var Airbnb-vert

Det finnes mange veier til en karriere i FN. Blant mulighetene for nordmenn er internship og stillinger som internasjonal spesialist i FNs frivillighetskorps (UNV) og juniorekspert (JPO) finansiert av Norec.

De mest populære stillingene kan imidlertid ha så mange som 100 søkere, ifølge Norec. Vi har snakket med Ingerid Huus-Hansen, som har lyktes med å få flere ulike stillinger i FN. Men veien dit innebar også hardt, ubetalt arbeid. Hun deler gledelig sine beste tips til deg som ønsker en karriere i FN-systemet.

– Hvorfor ønsket du å jobbe med bistand?

– Det begynte med at jeg tok et utvekslingsår i Italia mens jeg gikk på videregående. Etter det har jeg alltid hatt lyst til å bo i utlandet og jobbe i et spennende, internasjonalt miljø.

– Etter videregående tok jeg bachelorgraden ved et lite, kristent universitet i Sør-Dakota i USA. Det var veldig forskjellig fra hva jeg var vant til som norsk, progressiv og liberal tenåring, men samtidig var det utrolig spennende å bli utfordret med meninger som var annerledes enn mine egne.

– Jeg flyttet deretter tilbake til Norge og begynte på en mastergrad, men jeg savnet USA, og sluttet etter et halvt år. I stedet begynte jeg på en ny master ved Columbia-universitetet i New York. Der fikk interessen for å jobbe med klima, miljø og bærekraftig utvikling, som var bakgrunnen for at jeg ville jobbe i FN.

– Hva jobber du med nå?

– Jeg jobber som juniorekspert i FN. Stillingene har en varighet på tre år, og jeg er nå på mitt siste år. Man kan likevel få et fjerde år, så vi får se hvordan det løser seg.

– Egentlig skulle jeg jobbe i New York de først to årene av stillingen, men bare et par måneder etter at jeg begynte, brøt koronapandemien ut. Etter ett og et halvt år med jobbing hjemmefra kjente jeg draget til felt.

– Jeg spurte om å få flytte til felt tidligere og fikk muligheten til å flytte til Øst-Jerusalem i Palestina. Her jobber jeg med å koordinere arbeidet mot kjønnsbasert vold i okkuperte palestinske områder.

– Hvordan klarte du å få jobb i en bransje hvor det er så hard konkurranse?

– Jeg begynte som intern i Afghanistans delegasjon til FN i New York. Der jobbet jeg gratis ett år mens jeg søkte andre jobber. Det var utrolig spennende å få full adgang til diplomatiet og å få se FNs arbeid fra innsiden.

– Ønsket om å jobbe med utvikling og bærekraft var sterkt, og jeg fikk et nytt internship i FNs utviklingsprogram (UNDP). Dette var svært dårlig betalt, og det hadde ikke gått om jeg ikke samtidig var Airbnb-vert i New York.

– Etter internshipet jobbet jeg som konsulent ved UNDPs hovedkontor. Etter tre og et halvt år opplevdes det ensformig å jobbe i hovedkvarteret. Det føltes som at man var langt borte fra det som skjer i felt. Derfor søkte jeg om å bli internasjonal spesialist i FNs frivillighetskorps (UNV) i Katmandu, Nepal.

– Jeg har også alltid synes at juniorekspertstillingene (JPO) i FN har vært forlokkende, så jeg søkte om å bli juniorekspert i FNs befolkningsfond (UNFPA) i New York etter det. Det gikk jo bra, det.

– Hva er det kuleste du har gjort i jobben så langt?

– Det kuleste jeg gjør, er det jeg gjør nå. Det er en utrolig mulighet å få jobbe i Palestina i en stilling som jeg aldri hadde fått om jeg ikke hadde vært juniorekspert. Akkurat nå jobber vi med å utarbeide et nytt avtalerammeverk som skal styre FNs arbeid i Palestina de neste fire årene.

– Jeg får jobbe med at de tingene som jeg mener er viktige prioriteringer, tas med i rammeverket, som et fokus på menneskerettigheter og at kvinner, eldre, ungdom, barn og marginaliserte grupper blir hørt på alle plan.

– Er det noe som har overrasket deg?

– Det som overrasker meg mest, er egentlig ikke selve jobben, men hvor lite forståelse det er blant folk flest om hva FN er, gjør og representerer. Jeg blir ofte spurt om spørsmål som: «Hvorfor gjør ikke FN noe med dette?», «hvor er FN?» og folk sier at «FN ikke stiller opp».

– Svaret på slike spørsmål er at vi ikke kan gå lenger enn hva resolusjonene, som styrer vårt arbeid, sier – selv om vi gjerne skulle gjort det.

– Fortell om din største tabbe

– Tidligere i karrieren jobbet jeg for jeg for en organisasjonen som samarbeidet med en annen organisasjonen. Da opplevde jeg at en lederperson i samarbeidsorganisasjonen gjorde noe jeg mente var moralsk uforsvarlig. Jeg skrev en e-post til personen med flere andre i kopi, hvor jeg sa tydelig hva jeg mente om situasjonen og at det i bunn og grunn gikk utover menneskers ve og vel.

– Neste dag ble jeg oppringt av lederen min fordi hun hadde fått en rasende og ubehagelig e-post fra lederen. Heldigvis endte det godt, men den situasjonen var nyttig lærdom for meg når det gjelder rolleforståelse. Det er viktig å la kritikk av samarbeidspartnere gå gjennom leder.

– Hva er dine ambisjoner videre?

– Ambisjonen min etter juniorekspertstillingen er å bygge videre på det jeg allerede har gjort i FN-systemet og etter hvert komme meg mer inn på ledersiden.

– Jeg synes også at både Midtøsten og Sørøst-Asia er spennende regioner, og at det er givende å jobbe med menneskerettigheter og klimaendringer, så jeg kan godt gjøre mer av det.

– Tips til andre som vil inn i samme bransje?

– Mitt beste råd er å ta kontakt med mennesker som gjør det du har lyst til å gjøre og benytte deg av de norske som er i systemet allerede.

– Jeg tror også at det kan være lurt å ikke satse på å begynne rett i FN, men å begynne i andre, norske bistandsorganisasjoner først. Det tror jeg kan gjøre deg vel så konkurransedyktig for en internasjonal karriere i FN.

– Det vil alltid være lurt å lære FN-språkene. Selv startet jeg med å bare snakke godt engelsk, men jeg snakker også litt spansk og arabisk og har et mål om å lære meg fransk fordi det åpner mange dører. Noen ganger kan man bli ansatt nesten bare basert på at man kan et FN-språk.

– Til slutt handler det om å se mulighetene der man er, og sette seg noen mål man kan strekke seg etter.

Les også: Lærte seg å programmere på fritiden for å jobbe med bistand