Slik fikk jeg jobb i bistanden

– Hvorfor ønsket du å jobbe med bistand?

– For meg var det aldri en barndomsdrøm eller et brennende ønske om å «redde verden». Jeg var derimot interessert i politikk, og jeg begynte derfor å studere internasjonale studier.

– Da jeg begynte å studere, endret tankene mine om politikk seg fordi jeg ble konfrontert med andre synspunkter enn de jeg var omgitt av i oppveksten. Jeg begynte å se verden og meg selv på en annen måte, som for så vidt er en klisjé, men det førte til at jeg begynte å tenke på hva jeg ville gjøre med livet mitt.

– De tankene handlet vel så mye om hva jeg ikke ville gjøre. Jeg syntes at masterprogrammet i Peace and Conflict Studies var lagt opp for et videre løp i akademia, og det virket i hvert fall ikke spennende for meg. Jeg var til tider frustrert over at det ikke ble lagt opp til at man kunne velge andre karriereveier. Det eneste som var noe som helst praktisk rettet, var muligheten til å ha praksis som et valgfag.

– Flyktninghjelpen var ett av de eneste praksisstedene som ikke var en forskningsinstitusjon, og det var egentlig det som fikk meg til å søke meg dit. Det var først i løpet av praksisperioden at det ble tydelig for meg at jeg kunne tenke meg å jobbe med bistand, og at jeg trivdes veldig godt i Flyktninghjelpen.

– Hvor jobber du nå?

– Jeg har jobbet ett år som koordinator i seksjonen for institusjonelle partnerskap på Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo, i tillegg til et halvt år som praksisstudent samme sted våren 2020.

– Rådgiverne i seksjonen i Oslo, sammen med rådgivere på representasjonskontorer i andre byer i Europa og USA, fungerer som en slags «help desk» innad i organisasjonen og har ansvar for kommunikasjonen med institusjonelle givere. I jobben som koordinator bistår jeg de andre rådgiverne i seksjonen med deres arbeid oppimot institusjonelle givere som Utenriksdepartementet, SIDA og Norad, er med på å administrere globale rammeverksavtaler og har ansvar for en del administrative oppgaver internt i seksjonen.

– Hvordan klarte du å få jobb i en bransje hvor det er så hard konkurranse?

– Jeg var veldig heldig som fikk praksisplass i Flyktninghjelpen. Til tross for at det var midt under koronautbruddet, ble jeg kjent med og kom godt overens med de andre i seksjonen. Jeg prøvde også å jobbe hardt mens jeg var der og gjøre et godt inntrykk, uten at jeg gjorde det fordi jeg trodde at det kom til å lede til en jobb der senere. Da jeg var ferdig med praksisperioden, tenke jeg at det hadde vært gøy å jobbe der videre, men jeg tenkte ikke så mye mer over det utover det.

– Det var først noen uker før jeg skulle levere masteroppgaven ett år senere at jeg fikk en e-post fra min tidligere sjef. I e-posten stod det at den tidligere koordinatoren skulle slutte, og at de trengte noen til å fylle stillingen frem til de fikk gjennomført en ordentlig rekrutteringsprosess.

– Før jeg mottok e-posten, var jeg i tvil om jeg klarte å levere masteroppgaven innen fristen, men den ble en ekstra motivasjon for meg. Jeg klarte å levere oppgaven, og fire dager senere begynte jeg i stillingen som koordinator. Det ble ikke en lang ferie, men det er ikke så lett å få jobb i bistandsbransjen, så man må benytte de mulighetene man får. Da stillingen som koordinator ble lyst ut på slutten av sommeren, søkte jeg på den, og fikk fast jobb som koordinator.

– Hva er det kuleste du har gjort i jobben så langt?

– Det første året var preget av pandemien. Samtidig gjorde det at det ble ekstra gøy da vi kunne invitere til workshop i Oslo, og jeg endelig fikk møte kollegaene mine som jobber på Flyktninghjelpens representasjonskontor i andre land, her i Oslo. Det var artig at alle var så glade for å se hverandre, og å se hvor annerledes diskusjonene ble når man satt på samme kontor fremfor å ha digitale møter.

– I tillegg var det spennende å besøke Flyktninghjelpens regionskontor i Nairobi, Kenya, og landkontoret i Addis Abeba, Etiopia, i mars i år. Det var bra for meg som var så pass «grønn» fra før og det ga meg en ny og bedre forståelse av hvordan Flyktninghjelpen fungerer som organisasjon.

– Er det noe som har overrasket deg?

– Det har overrasket meg hvor liten forskjell det er på å studere og jobbe. Min seksjon i Flyktninghjelpen jobber mot store deadlines med søknader og rapporter hver vinter og sommer, så det er litt som eksamensperiodene man hadde som student. Bare at de dårlige tingene med eksamensperiodene er borte fordi man jobber sammen med kollegaene sine mot felles mål.

– I tillegg ble jeg overrasket over hvor stor organisasjonen faktisk er og hvor mange land vi jobber i.

– Fortell om din største tabbe til nå.

– Vi leser en del rapporter og søknader fra landkontorene før de sendes inn til givere. I en av de første rapportene jeg fikk ansvaret for, skrev de flere steder om «VIP latrines» uten å forklare det nærmere. Vi vil jo alltid stave ut akronymer og forkortelser om de ikke er allmennkjent, men som ny er det vanskelig å vite hva som er allmennkjent i bransjen. Derfor brukte jeg flaut mye tid på å prøve å google meg fram til svaret, før jeg måtte spørre en kollega. Nå kommer jeg aldri til å glemme at VIP latrine står for Ventilated Improved Pit Latrine og at det ikke er en latrine for very important people.

– Hva er dine ambisjoner videre?

– Det er vanskelig å ha konkrete ambisjoner fordi jeg ikke har jobbet så lenge ennå. Jeg vet likevel at jeg trives veldig godt i Flyktninghjelpen og kunne tenke meg å bli i organisasjonen i mange år fremover. På sikt hadde det også vært spennende å jobbe i utlandet.

– Har du noen tips til andre som vil inn i samme bransje?

– Jeg tror det å ha praksisperioder i løpet av studiene hjelper enormt mye. Man tror kanskje ikke at det har så mye å si, men det tror jeg det har dersom man gir et godt inntrykk. Da får man kontakter og referanser man kan bruke videre.

– I tillegg tror jeg at «networking» kan være veldig viktig. Samtidig skal det sies at jeg selv er ganske sjenert og trodde at det skulle være helt umulig for meg å få en jobb i bistandsbransjen fordi mange av de jeg studerte med, var flinkere til å networke. Det at jeg jobbet så godt jeg kunne i praksisperioden, gjorde likevel at jeg ga et godt inntrykk, selv om jeg ikke er ekstremt utadvendt eller en god networker.