– Regjeringens grep handler om å få regnskapene her hjemme til å se fine ut

– Jeg er overrasket og litt bekymret over at ikke flere er kritiske til dette grepet, en dramatisk omlegging av et av de viktigste utenrikspolitiske verktøyene Norge har. Etter mitt syn handler dette om å få regnskapsbøkene her hjemme til å se fine ut, ikke om hvordan mennesker i nød best kan hjelpes, sier jurist og forsker Cecilie Hellestveit.

Forrige uke kom nyheten om at Norad skal overta ansvaret for en betydelig del av bistandsbudsjettet som frem til nå er forvaltet i Utenriksdepartementet (UD). Allerede før sommeren ble det bestemt at direktoratet skulle ta seg av Ukraina-bistanden, og nå har regjeringen altså også besluttet at Norad skal forvalte en enda større del av den norske bistanden – ikke minst mesteparten av nødhjelpsinnsatsen. 

Hellestveit mener regjeringens grep vil få dramatiske konsekvenser, og fremholder at minst to spørsmål blir påtrengende etter endringen utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) omtalte som «en skikkelig opprydning» i norsk bistandsforvaltning:

– Hvorfor skjer dette? Og hvorfor skjer det nå? Hellestveit svarer selv:

– Dette handler først og fremst om hensynet til bokholderne, altså behovet for å holde orden i regnskapet her hjemme, øke effektiviteten, unngå mislighold og redusere korrupsjonsrisiko. Dernest handler det om politikerne. Omleggingen vil redusere politisk risiko knyttet til humanitære problemstillinger for Norge, fordi det vil begrense aktivitet som potensielt kan tirre våre allierte. Det ser ikke ut til at endringen kommer av hensyn til menneskene som trenger humanitær hjelp. Færre av de som aller mest trenger hjelp, vil trolig nyte godt av humanitær hjelp fra Norge etter omleggingen.

– Norges varemerke 

Hellestveit mener også at timingen for endringen er påfallende. 

– Ikke siden andre verdenskrig har det vært så mye krig og væpnet konflikt i verden. Geopolitiske spenninger øker det humanitære behovet, samtidig som det humanitære handlingsrommet snevres inn. Norges modell for humanitært engasjement – rask, fleksibel og modig – har vært vårt varemerke. Det har fungert godt også under krevende geopolitiske og sikkerhetsmessige forhold. Man skulle tro at det var nettopp nå det er behov for den type humanitært engasjement som Norge har besørget. Men omleggingen bærer ikke preg av et ønske om å bevare dette varemerket. Overføring av porteføljene til Norad signaliserer snarere at dette rommet skal lukkes.

Når Panorama snakker med Hellestveit på telefon, påpeker hun at det er noe mer enn en lommeboka som har gjort Norge til det hun omtaler som en humanitær stormakt. 

– Suksessforklaringen er som et kinderegg: penger, politisk agenda og god kontekstforståelse – samlet på ett sted. Og for å lykkes har UD vært veldig hands-on. Norge har ofte vært i posisjon til å være modige fordi vi har hatt en modell som har gjort det forsvarlig, sier Hellestveit.

– Hvorfor det?

– UDs humanitære engasjement har fungert på en veldig smidig måte fordi de som setter den politiske agendaen har kunnskapen og kan styre pengene. Når det gjelder langsiktig bistand til land som skal løftes ut av fattigdom, er Norad åpenbart best, for det er lange prosesser med kvalitetssikring av partnere. Men i den humanitære bistanden skal ting skje raskt, gjerne i løpet av få dager, sier Hellestveit og peker på at det ofte skjer med krevende, uavklarte sikkerhetssituasjoner som bakteppe.

– Når man skal fatte raske beslutninger om innsats i farlige og politisk høysensitive kontekster, må du ha et svært bredt kunnskapstilfang i sanntid. Det har UD gjennom et bredt nettverk av diplomater på norske utenriksstasjoner og i FN-systemet, sikkerhetstjenestene og de humanitære organisasjonene som har vært UDs «øyne og øre» på bakken. Summen av informasjon fra alle disse ulike kanalene har gitt UD et veldig godt situasjonsbilde, tidvis faktisk mer presist enn det mye større stater har hatt, mener Hellestveit.

– Må trolig slutte å hjelpe

Hun poengterer at forskjellen på langsiktig bistand og humanitær hjelp er stor.

– Humanitær hjelp skal være nøytral og upartisk. For å klare dette må man forstå aktør-bildet og hvordan rammene ser ut i dag, men kanskje ikke neste torsdag. Bommer man, kan det få fatale konsekvenser. Hjelpearbeiderne kan bli angrepet militært, og hjelpen kan havne helt feil sted. Norad trenger et helt annet apparat enn det direktoratet råder over nå for å kunne ta over denne oppgaven på forsvarlig vis.

– Ser du ingen positive effekter, bortsett fra de «revisjons-messige», av at den humanitære bistanden flyttes fra Utenriksdepartementet til Norad? 

– Jo da, men nå fokuserer jeg på baksidene som andre ikke snakker om, sier Hellestveit.

– Noen argumenterer for at grepet kan bidra til en mer strømlinjeformet bistand?

Les også:

– Norad må skifte gir

– Ja, det kan hende dette blir bedre for de som jobber med, og forvalter, den humanitære bistanden her hjemme. Men dette grepet vil ikke gjøre jobben enklere for de som utfører hjelpearbeid på bakken. For her snakker vi om humanitær hjelp til områder hvor hjelpearbeidere kan bli skutt og drept dersom giver ikke forvalter oppgaven nennsomt, sier Hellestveit. 

Hun eksemplifiserer og sier hun frykter at hjelpen, om ting ikke går som planlagt, kan havne hos Den islamske stat, eller kun belønne grupper som er Russland-vennlige. 

– Da hjelper det jo lite med et system som gjør at «overgangen fra humanitær hjelp til bistand blir sømløs når konflikten er over». Trolig må man slutte med den type humanitær hjelp til konfliktområder som Norge er kjent for, som gir Norge innflytelse, og renommé som en humanitær stormakt. For uten brede nettverk som gir kunnskap i sanntid inn i militært og poitisk svært krevende områder, er det rett og slett for farlig å jobbe i mange av de landene hvor vi nå er humanitært engasjert, sier Hellestveit.

– Kan hende dette er et riktig grep

– Men hvorfor mener du egentlig at færre vil få hjelp med denne modellen?

– Når midler til de som trenger humanitær hjelp i konfliktsoner ikke på forsvarlig vis kan forvaltes av Norge selv, vil de sannsynligvis gå til store mellomstatlige organisasjoner, som Verdens matvareprogram og UNHCR. Men årsaken til at Norge har vært en respektert aktør, er nettopp at vi har maktet å gi hjelp til mennesker disse organisasjonene ikke har nådd – av en lang rekke årsaker. Konsekvensene blir altså trolig at mange mennesker i nød ikke vil få hjelp og samtidig går Norge glipp av et sentralt verktøy for å fremme norske verdier og interesser i utenrikspolitikken.

– Men kan ikke Norad bygge en slik «humanitær organisasjonskultur», hvor medarbeiderne har god situasjons- og kontekstforståelse i krevende områder?

– Jo, men da må Norad bli et UD, sier Hellestveit.

– Det må du nesten forklare.

– Fordi Norad da må få en helt annen informasjonstilgang enn det et direktorat har, i sanntid. For å forvalte humanitær bistand i en verden som står i brann, må man ha en mye bedre forståelse av kontekst, inkludert militære aktører, enn det Norad har og enn det et direktorat kanskje bør ha. Det kan hende omleggingen er et riktig grep, dersom regjeringen har besluttet at vi ikke lenger tør eller vil være en modig, humanitær stormakt. Men da må man være ærlig på det. Realiteten er at denne omleggingen kommer til å redusere Norges humanitære fleksiblitet, og også det som har vært hedersmerket til norsk humanitær politikk – nærhet mellom agenda og penger, god kontekstforståelse, og dermed også evne og vilje til akseptabel risiko, sier Hellestveit.