Skal fakta ha makta, må makta ha troverdige fakta

Håvard Mokleiv Nygård

Direktør i Norads Avdeling for Kunnskap

Per Fredrik Ilsaas Pharo

Direktør i Norads Avdeling for partnerskap og omfordeling

I løpet av en generasjon har andelen som lever i ekstrem fattigdom i Afrika sør for Sahara sunket fra rundt 75 prosent til under 40 prosent. I 1970 var spedbarnsdødeligheten i lavinntektsland i gjennomsnitt 14 prosent. I samme gruppe land er den nå nærmere fire prosent.

Bistanden alene står så klart ikke for denne formidable fremgangen. Men bistand har bidratt. Det kan vi si siden bred forskning viser at bistand bidrar til økonomisk vekst.

Land som har mottatt bistand tilsvarende ti prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) har, over tid, bidratt til rundt en prosentenhet høyere vekst enn landene ville hatt uten bistand. Denne effekten er stor. Hvis et lands økonomi vokser med tre prosent i året istedenfor to prosent, vil BNP fordobles på 23 år istedenfor 35 år.

Avhengig av støtte

I Norge støtter de fleste opp rundt norsk utviklingssamarbeid. I 2021 fant SSB at rundt 90 % av befolkningen er for utviklingshjelp. Men samtidig sier en stor, og økende, andel av befolkningen at de tviler på at bistanden gir gode resultater.

Over tid er norsk utviklingssamarbeid avhengig av å ha bred støtte i befolkningen hvis det skal bestå som politisk prosjekt. En slik bred støtte står på utrygg grunn dersom grunnen den hviler på essensielt kan oppsummeres med holdningen: «Bistand er fint og det er bra vi driver med det, men jeg tviler på at bistand fører til bærekraftig utvikling.»

Som medisin mot denne tvilen er det viktig å understreke en ting: Norsk bistand baserer seg på kunnskap og læring. Når Norad gir råd og tar beslutninger om hvilke prosjekter og tiltak som skal motta norske bistandsmidler, skal vi støtte oss på kunnskap, forskning og grundige evalueringer av hva som virker, og om hvordan, og hvorfor det virker.

Folk skal kunne stole på at i forvaltningen av bistandsprosjekter, og spesielt når vi prøver ut nye ting, følger vi nøye med for å se om risikoen er verdt det, at vi skalerer opp det som virker og at vi avslutter det som ikke virker. Sistnevnte vil det alltid være mye av. Utvikling er kompleks. Det krever prøving og feiling, men den prøvingen og feilingen må være kunnskapsbasert og hele tiden lærende.

Vi erkjenner at Norad og norsk utviklingssamarbeid har litt å strekke oss etter her. Vi er ikke alltid flinke nok til å benytte oss av de beste verktøyene for å skaffe oss kunnskap om kjernespørsmålet: Virker dette prosjektet? Vi har heller ikke alltid vært gode nok til å gi partnerne og tilskuddsmottakerne våre de rammene, fleksibiliteten og midlene som trengs for å selv kunne ta disse verktøyene i bruk.

Det endrer vi på nå. I forrige uke inviterte Norad til møte om et metodeløft i bistanden. Med på møtet var alle de større sivilsamfunnsorganisasjonene.

Spesielt ønsker vi å se mer bruk av effektevalueringer og kontrollerte eksperimenter i norsk bistand. Skal vi finne ut hva som virker og ikke virker, er kontrollerte eksperimenter gullstandarden. Det betyr ikke at slike studier alltid lar seg gjøre, ei heller at de alltid er hensiktsmessige. I konkrete tilfeller vil det alltid være viktige etiske spørsmål som må avklares før vi kan gå i gang med en slik studie. Men der de kan brukes gir de den beste og mest robuste kunnskapen om hva som virker.

I medisin er kontrollerte eksperimenter dagligdags. Når vi skal teste ut en ny medisin sammenligner vi en gruppe som fikk medisinen med en gruppe som ikke fikk den. Den sentrale er at det er tilfeldig hvem som havner i hvilken av de to gruppene. I bistanden er også slike metoder godt utprøvd. I 2019 fikk Esther Duflo, Abhijit Banerjee og Michael Kremer til og med nobelprisen i økonomi for å bruken av kontrollerte eksperimenter for å forstå utvikling.

Imponerende resultater

Noen av våre partnere er allerede godt i gang med effektevalueringer. Under seminaret fikk vi presentert resultatene fra en effektevaluering av Strømmestiftelsens ‘hurtigskole’-prosjekt i Niger. Hurtigskoler er et forsøk på å komprimere vanlig 6 års skolegang – som i Niger gir nedslående dårlige resultater på skrive- og leseferdigheter – med en 2-årig hurtigskole av høy kvalitet.

Strømmestiftelsen ba et forskningsteam, ledet av Anne Kielland fra Fafo, om å utføre en effektevaluering av programmet. Fafo har samarbeidet med Aicha Sandi ved det nasjonale universitetet i Niamey (UAM), og Andreas Kotsadam ved Frischsenteret.

Resultatene er rett og slett imponerende. Forskerne finner at barn som deltar i det to-årige hurtigskoleprogrammet har nesten fem ganger høyere sannsynlighet for å starte på ungdomsskolen. Barna har også betydelig bedre lese-, skrive- og matteferdigheter enn barn med seks års vanlig skolegang.

Det kreves ikke så rent lite mot av Strømmestiftelsen å utføre en slik studie. Organisasjonen ga forskerne full frihet, og de designet en studie som oppfyller de mest stringente krav. Forskerne kunne ha funnet at hurtigskolene ikke virket – og de ville i så fall ha publisert nettopp det som sitt funn.

Vi vil legge til rette for at alle våre partnere skal tørre å sette initiativene sine på denne typen prøver. Bare da vil vi kunne luke ut det som ikke virker og sørge for at vi får mest mulig effekt ut av norsk bistand.

Norads plusspartnere

Norsk bistand er fullstendig avhengig av gode, nyskapende, resultatorienterte partnere for å lykkes. Jo mer våre partnerskap kan basere seg på en felles forståelse om hva som virker bra, jo bedre kan vi samarbeide, jo mer målrettet blir tiltakene, jo bedre grunnlag vil vi ha for strategiske diskusjoner, og jo bedre resultater vil vi oppnå. Da vil vi også kunne kommunisere mye mer overbevisende til befolkningen for øvrig om hva norsk bistand oppnår.

Vi forstår at dette kunnskapsløftet har kostnader. Når vi forventer at våre partnere skal jobbe mer med effektevalueringer og kontrollerte eksperimenter, så må de også få mulighet og fleksibilitet til å velge når og hvor det er hensiktsmessig.

Fra Norads side er den nye «Plusspartner»-tilnærmingen helt sentral. «Plusspartnere» skal være sivilsamfunnsorganisasjoner som tilfredsstiller strenge krav. Disse skal gis mer fleksibilitet, som igjen vil gi bedre kvalitet, mer effektivitet og mer strategisk pengebruk – både fra vår og deres side.

Denne modellen skal frigjøre ressurser i Norad og hos partnere. Ressursene skal brukes til mer overordnet dialog med fokus på nytenkning og utprøving av nye arbeidsmetoder, og til læring.

Norad er nå i gang med å finne ut hvordan vi skal levere på disse intensjonene. Detaljene vil være på plass i løpet av våren, vi har startet en dialog med et utvalg organisasjoner. Alle vil få muligheten til å komme med innspill til modellen når den har funnet sin endelige form. De første plusspartnere identifiseres i løpet av høsten, og de første plusspartneravtalene inngås så raskt som praktisk mulig.

Etter en generasjon med fremgang ser vi nå igjen en økning i ekstrem fattigdom i verden. Krigen i Ukraina gjør vondt verre, samtidig som klimakrisen ikke er blitt borte, snarere tvert om. Her og nå står vi lengre fra å nå bærekraftmålene enn vi har gjort på lenge.

I tiden fremover blir derfor bistand viktigere. For å virke, må denne bistanden ha høy kvalitet og treffe godt. Og da er det viktig for oss i Norad at fakta alltid har makta.