Småbønder er avgjørende for å løse matkrisen

Jan Thomas Odegard

Generalsekretær i Utviklingsfondet

To innlegg i Bistandsaktuelt fremmer kritikk mot utviklingsministerens planer om å øke Norges bidrag til matsikkerheten gjennom økt støtte til småskala landbruk i Afrika .

Både professor Ruth Haug og Tore Westberg peker på vesentlige strukturelle utfordringer, men snakker mot ny vitenskap når de hevder at matsikkerhet ikke kan styrkes gjennom økt støtte til småbonden og hennes lokalsamfunn.

Debatten handler dypest sett om en svært vanskelig problemstilling: hvordan vi kan bekjempe sult og underernæring, som igjen er en forutsetning for å bedre helsen, utdanningen, arbeidsevnen og verdigheten til de over 800 millioner menneskene som går sultne til sengs hver kveld.

Målet om å utrydde sult, FNs bærekraftsmål nr. 2, er det målet verdenssamfunnet sliter mest med å nå. Den kraftige økningen i matusikkerhet de siste 6-7 årene et symptom på mye av det som nå går feil vei i verden: akselererende klimaendringer, rasering av natur og økonomisk ulikhet, Covid-19 pandemien og et økende antall konflikter.

I sin ferske rapport «First Crisis, Then Catastrophe» beregner Oxfam at de økende prisene på mat kan presse ytterligere 263 millioner ut i ekstrem fattigdom i 2022.

Da er veien videre til sult kort.

Allerede lider 283 millioner mennesker av alvorlig sult, ifølge Verdens matvareprogram. De fleste av disse, lever paradoksalt nok selv av landbruket.

Forskningen er klar

For å nå målet om å utrydde sult er det derfor helt kritisk at vi identifiserer de mest effektive tiltakene for å redusere sult og underernæring.

Det internasjonale forskningsprosjektet Ceres2030 har gjort nettopp dette. Ledet av tre internasjonalt kjente forskningsinstitusjoner, har prosjektet identifisert hvilke tiltak som er mest effektive for å løse verdens sultproblem og hva det vil koste.

Studien har som forutsetning at det er global enighet om delmålene under bærekraftsmålet om sult - oppnå matsikkerhet for de fattigste, doble produktivitetene og inntektene til småbøndene, og gjøre det på en klimatilpasset og bærekraftig måte.

Prosjektet anbefaler ti konkrete tiltak som vil gi økt bærekraftig produksjon for verdens 545 millioner småbønder, styrke deres markedstilgang og det sosiale sikkerhetsnettet på landsbygda. Tiltakene likner mye på de Utviklingsfondet gjennom 40 år har erfart gir varige positive endringer for hundretusenvis av småbønder, når de tilpasses den lokale konteksten. Tiltakene inkluderer også jobbskaping for ungdom og politikk for å redusere strukturell ulikhet slik Haug og Westberg etterlyser.

Det mest oppsiktsvekkende og positive med Ceres2030-studien, er at det viser oss at matsikkerhet og å utrydde sult, er oppnåelig. Ikke bare peker den på hvordan 500 millioner mennesker kan komme seg ut av sult og ekstrem fattigdom innen 2030, men også hvordan vi kan gjøre det samtidig som vi oppfyller Paris-avtalen i fattige land.

Det er nettopp dette FNs klimapanel (IPCC) i sin rapport om klimatilpasning fra februar i år kaller klimarobust utvikling. Selv om Ceres2030-studien kom tidlig i pandemien og omfanget av sultproblemet har økt ytterligere, gjør det ikke anbefalingene ugyldige.

Og det er all grunn til å følge anbefalingene fra Ceres2030. 80 forskere fra 25 land brukte fire år og hjelp fra kunstig intelligens til å kartlegge og analysere en halv million artikler og rapporter fra utviklingsfeltet for å finne veien til å bekjempe sult. De sorterte ut de beste løsningene, og brukte nye økonomiske modeller for å finne de mest effektive kombinasjonene av tiltak og pris. Dette er den mest omfattende og grundige studien på feltet som noen gang er publisert (i tidsskriftet Nature).

Resultatet er at vi nå vet mye bedre hva som skal til for å utrydde sult, hvordan vi bør gjøre det, og ikke minst: hva det vil koste.

Aldri før har politikerne hatt et bedre faktagrunnlag for å prioritere utviklingsinnsatsen.

Tre problemer verden står overfor

Ceres2030 synliggjør tre viktige problemer som verden må løse:

• Det første er at over 800 millioner mennesker hver dag går sultne til sengs. Årsakene er allerede omtalt, og omfanget gjør sult til verdens desidert største helseproblem.
• Det andre er at mennesker som lever av å dyrke sin egen mat løper størst risiko å rammes av sult. Småbønder, spesielt i Afrika, har i dag liten glede av økonomisk vekst, teknologiske endringer og politiske prioriteringer gjennom tiår med marginalisering.
• Det tredje er at verdens matsystemer, altså matens vei og økonomiske, sosiale og miljømessige virkning fra jord til bord, bidrar både til store klimagassutslipp og tap av natur.

Samtidig er landbruket en av sektorene som står mest i fare på grunn av klima- og naturkrisa. Det haster veldig med å redusere klimagassutslippene fra matsystemene, tilpasse oss klimaendringene, dempe presset på naturen og sikre at alle mennesker har nok mat og et sunt kosthold.

Alt henger sammen

Ceres2030-studien sier ikke bare noe om hvor mye som trengs, men også hvordan vi bør prioritere. I vanskelige tider er det viktigere enn noen gang at vi velger de mest effektive løsningene. Fram til i dag har altfor mange tiltak hatt utilsiktede, negative konsekvenser.

Tiltak for å øke avlinger har ikke tatt nok hensyn til helsen til jordsmonnet og lokale vannkilder. Økt produktivitet i jordbruket har mange steder ført til miljøskader og ødelagte naturressurser. Et kosthold basert på dyrking av ris og mais har oppfylt minimumsbehovet for kalorier, men har gått på bekostning av en mer mangfoldig matproduksjon, som både gir bedre ernæring og muligheter for flere ulike inntektskilder. Gjort riktig vil en økt innsats for å utrydde sult og fremme et bærekraftig landbruk også bidra til å stoppe klimaendringene, redusere ulikheter, fremme kvinners stilling i samfunnet og til mer bærekraftig produksjon.

Ceres2030 viser at det ikke er enkelttiltakene, men den riktige kombinasjonen av tiltak tilpasset den lokale konteksten som er avgjørende. Gjøres det feil, vil landbruket i stedet kunne være til betydelig skade for disse andre målene.

Riktig å satse på verdens småbønder!

Ceres2030 konkluderer klart og tydelig at det mest effektive grepet vi kan ta for å bekjempe sult, er å satse stort på verdens småbønder. Rapporten legger fram konkrete tiltak som å øke matproduksjonen og gjøre den mer bærekraftig, bedre småprodusentenes inntekter gjennom bedre tilgang til markedet, og gi støtte og yrkesmuligheter til de mest sårbare.

Og prisen for alt dette?

Rike land må doble dagens støtte til landbruk og matsikkerhet i fattige land med 14 milliarder dollar, til 26 milliarder dollar årlig. Det betyr å øke andelen av den samlede internasjonale bistanden til landbruk og matsikkerhet fra ca. 7 prosent til 15 prosent.

En stor sum, men samtidig kun en brøkdel av hva verden bruker på militæret eller for å møte pandemien. Summen er heller ikke stor når vi vet at flertallet av de fattige i de fleste utviklingsland er avhengig av landbruket for å overleve.

Men bistand er selvsagt ikke nok.

Mottakerlandene vil selv måtte øke beskatningen og investere omtrent det samme beløpet. Ceres2030 beregner at disse investeringene vil utløse private investeringer på over 50 milliarder dollar per år.

Til sammen vil dette kunne bli en storstilt satsning mot sult og fattigdom som verden aldri før har sett. Skal Norge gjør sitt rettmessige bidrag til denne innsatsen, må innsatsen firedobles fra dagens nivå, der bare 3,5 % av bistandsbudsjettet går til landbruk og matsikkerhet.

Bærekraftsmål 2 er selve bærebjelken for mange av de andre bærekraftsmålene.

Norge og verden vil ikke lykkes med de andre satsingsområdene i utviklingspolitikken uten en satsing på landbruk. Mat, helse og utdanning må sees i sammenheng. Nok og næringsrik mat er en forutsetning både for god helse og for evnen til å lære. Nesten halvparten av alle dødsfall blant barn under fem år er relatert til underernæring.

Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet som altfor mange mennesker ikke får oppfylt i dag. Et bærekraftig landbruk er helt sentralt avgjørende for klima og natur. Tiden er kommet for å handle Vi kjenner både problemene og løsningene, men finansieringen – med andre ord politisk vilje og handling – har manglet.

Forventningene er høye med regjeringens tydelige prioritering av matsikkerhet på den norske utviklingsagendaen. Dette er ikke mindre relevant etter at Russlands krig mot Ukraina har drevet matvareprisene til nye høyder. Vi som jobber innen utvikling og matsikkerhet må derfor bidra med å løfte fram den beste forskningen og de beste tiltakene, og peke våre politikere i riktig retning.

Om vi ikke handler nå vil det ikke bare ha enorme menneskelige kostnader, men det vil også bli langt dyrere. Det vil både bety større menneskelige lidelser og større ulikhet og usikkerhet i verden. Trår vi til nå vil det derimot gi gode muligheter for investeringer i tiltak som vil gi varig positiv utvikling på flere områder samtidig. Mye av ansvaret for å få det til ligger på økte bidrag fra rike land som Norge. Budskapet fra Ceres2030 er klinkende klart. Nå må regjeringen følge opp med handling.