Global opprustning for fred og utvikling

To tredjedeler av verdens fattigste vil i 2030 leve i såkalt sårbare stater, ifølge Verdensbanken. Disse landene vil ha vanskeligst for å nå bærekraftsmålene. Norsk utviklingshjelp har tatt hensyn til dette ved å prioritere nettopp slike land. Sju av de ti største mottakerne av bistand i 2020 var sårbare stater.

Stein Erik Horjen

Seksjon for multilateralt samarbeid i Norad

Det er særlig de humanitære budsjettene som har økt det siste tiåret, katastroferesponsen i regi av FN og de frivillige hjelpeorganisasjonene. Deres humanitære mandat er å lindre nød, redde og beskytte liv, og hjelpen skal gis uten politiske bindinger eller preferanser.

De siste årene er det en økende bekymring for at folk ikke kommer seg ut av denne tilstanden av katastrofe. De siste tjue årene er krisene i gjennomsnitt blitt nesten dobbelt så langvarige. Antallet kriseområder som mottar internasjonal nødhjelp, er også doblet siden 2010, i likhet med antall mennesker på flukt. Mennesker blir født i flyktningleirer, vokser opp og får sin utdannelse der, stifter familie og blir jobbsøkere i flyktningtilværelsen. De lever hele livet i en slags permanent unntakstilstand og får ingen mulighet til å bygge et varig og stabilt liv.

Langvarige kriser

Hvor lenge kan en katastrofe vare, og hvor lenge skal disse menneskene leve av å motta nødhjelp? Selvfølgelig kan ikke verdenssamfunnet snu ryggen til. Derfor vokser de humanitære budsjettene når det blir flere kriser og når krisene varer lengre. Samtidig vet vi at dette er den dyreste formen for bistand. Logistikk og transportutgifter, innkjøp av varer og tjenester, bruk av eksternt personell og sikkerhetskostnader for dem, alt dette er med på å presse priser opp. Det koster å ha det travelt.

Krig og konflikt er den viktigste årsaken til de store humanitære katastrofene i Somalia, Sør-Sudan og Etiopia, i Sahel, Libya og Jemen, i Afghanistan og Syria. Og nå i Ukraina. Det haster å finne langsiktige løsninger, det haster ikke bare å gi mat og beskyttelse til dem som sulter. Det haster å ruste opp til fred. Det haster å bygge stabilitet, og hjelpe sårbare land til å sørge for egen befolkning. Det haster å gi folk en framtid slik at de ikke flykter fra sine hjemland. Det haster å se fredsbygging, utvikling og humanitær respons i sammenheng.

Trippel nexus

Det er dette som ligger i det nynorske ordet nexus. Trippel nexus til og med. Det er der utvikling, fredsbygging og humanitær respons møtes. Trippel nexus betyr at vi må ha minst tre tanker i hodet samtidig. Den kortsiktige å redde liv, den langsiktige å sikre økonomisk og sosial bærekraft og dessuten oppbyggingen av fredelige samfunn. Trippel nexus er en ambisiøs agenda, men samtidig finnes det ingen bedre alternativer.

FN har lenge hatt dette på agendaen og har tatt ledelsen både med nødhjelp og langsiktig utvikling. Verdensbanken er også kommet sterkere på banen og er kraftig endret de siste årene. Deres ansatte er ikke lenger bare bankfunksjonærer i Washington, men utviklingsaktører som velger å dra ut til sårbare områder.

FN og Verdensbanken jobber også mye bedre sammen enn de gjorde for bare noen få år siden. I 2017 satte Verdensbanken og FNs høykommissær arbeidet for flyktninger i et utviklingsperspektiv, og året etter kom FN og Verdensbanken med rapporten Pathways for Peace. Dette var et langt steg for å samle hele apparatet som har jobbet med utvikling og nødhjelp, i en felles innsats for fred og utvikling. Utviklingskomiteen i OECD har fulgt opp med sine anbefalinger om hva det vil si å jobbe i dette nexus, hvor de blant annet framhever satsing på forebygging, sikre konfliktsensitivitet, koordinere innsatsen mellom alle internasjonale aktører, styrke nasjonale og lokale krefter og sikre inkluderende tilnærming med fokus på likestilling og menneskerettigheter. For mange er dette et ekko fra OECDs utviklingskomités prinsipper for engasjement i sårbare stater fra 2007, så tankene er aldeles ikke nye.

Vekst i sårbare stater

Nexus har blitt et dominerende begrep etter verdens humanitære toppmøte i 2016. Giverne og de multinasjonale partnerne skjønte at nødhjelp er plaster på verkende sår. I noen tilfeller er den helt nødvendig, men samtidig kreves det permanente eller i hvert fall mer langvarige løsninger. Slik ble utviklingsorganisasjonene invitert inn i det humanitære rommet.

Etter at Verdensbanken i 2011 satte konflikt, sikkerhet og utvikling på dagsorden i sin toneangivende World Development Report, skulle det fortsatt ta flere år før banken var i stand til å utforme en strategi for sitt engasjement i sårbare stater. Der Verdensbanken før ble anklaget for å satse for lite i de vanskeligste kontekstene, har de på få år mangedoblet innsatsen. De har nå 1200 bankansatte som jobber i sårbare stater, og fra en støtte på 3,9 milliarder dollar i 2016 brukte de i fjor 15,8 milliarder dollar USD i slike land. IFC, deres private arm, er også på banen, og nylig har selv trauste IMF laget sin strategi for arbeid i sårbare stater. Der Verdensbanken har sitt utviklingsperspektiv, ser Det internasjonale pengefondet på de makroøkonomiske aspektene for sårbare stater. IMF snakker om et nexus mellom inklusiv vekst, makroøkonomisk stabilitet og fred.

Ingen som ønsker å bidra til at vi når bærekraftsmålene, kan unngå å snakke om nexus mellom inklusiv vekst og fredsbygging. Og der man før snakket om sårbare stater som de fattigste og svakeste, er det nå kommet flere nye sårbare stater på verdenskartet. Ukraina er det siste tragiske eksemplet med enorme behov for internasjonal hjelp. Syria og Libya var heller ikke fattige land i utgangspunktet, og i flere latinamerikanske land er voldskriminaliteten i byene så stor at det påvirker statenes stabilitet.

«Sårbarhetsforum»

Hva kan bistanden gjøre med disse enorme utfordringene? Nylig arrangerte Verdensbanken sitt «sårbarhetsforum» som de holder annethvert år. På Fragility Forum samles fagfolk og byråkrater fra hele verden for å diskutere hvordan freden kan bygges gjennom utvikling og diplomatisk innsats samtidig som menneskeliv reddes. I år foregikk dette digitalt, og dermed kunne enda flere få anledning til å delta, selv om de gode diskusjonene og minglingen i pausene dessverre uteble.

Sårbarhetsforumets tema, «Development and Peace in Uncertain Times», ble valgt før den russiske invasjonen i Ukraina, men de vidtrekkende konsekvensene av denne krigen i Europa la enda en global krise til agendaen – i tillegg til klima og naturkrise, flyktningkrise, pandemi, energikrise, politisk uro og mange andre utfordringer som er utgangspunkt for generalsekretær Antonio Guterres’ apokalyptiske «Our Common Agenda».

Siden World Development Report i 2011 er verden dessverre ikke blitt fredeligere. For elleve år siden hadde vi verken hatt den arabiske våren eller opplevd IS, konfliktene i Syria, Libya, Jemen og borgerkrigen i Irak, eller at Taliban gjenerobret Afghanistan. I Afrika har vi det siste decenniet fått nye konflikter i Sør-Sudan og Etiopia, Mali og Sahel, i tillegg til de som allerede hadde pågått over lang tid.

Nye kriser

Sarah Cliffe, som ledet arbeidet med World Development Report i 2011, trakk fram tre nye momenter som vi i dag må ta hensyn til: ulikhetsagenda og risiko for konflikt, klimakrise og konflikt. Samtidig mente hun at vi må bli mer systemorienterte i vår tilnærming til utfordringene. Alison Evans, som leder Verdensbankens evalueringskontor, fulgte opp med å peke på at 80 prosent av evaluerte prosjekter hadde levert gode resultater, men at dette ikke var nok. Det handler ikke om å gjøre ting riktig, vi må gjøre de riktige tingene, sa hun.

Dette vil nok for mange organisasjoner kreve en kritisk refleksjon over hvordan de tilpasser seg den virkeligheten de opererer i. For giverne vil det kunne kreve at det blir større aksept for fleksibilitet og risikovilje hos partnerne.

På konferansens åpningsmøte trakk Sierra Leones visepresident fram den enorme framgangen landet hans hadde opplevd etter at borgerkrigen tok slutt for tjue år siden. Nå har imidlertid den positive utviklingen snudd, med stigende arbeidsledighet og uro i den voksende ungdomsbefolkningen, klima- og matkrise, effekter av pandemien, konflikter og uro i regionen. Landet har gjort mye riktig, men møter likevel store utfordringer. Sikkerhetsbekymringen blir ikke mindre med nedgang i jordbruksproduksjonen og behov for en stadig dyrere import av mat. Visepresident Mohamed Juldeh Jalloh viste tydelig at sårbarhet er ikke noe man lett blir kvitt.

Lederen for utviklingskomiteen i OECD, Susanna Moorehead, hadde fire viktige poeng: Vi må ikke gi opp, men fortsette arbeidet med å forebygge krisene i et tett samarbeid mellom givere, multilaterale organisasjoner, sivilt samfunn og private aktører. Vi må være tålmodige, for det tar tid å skape endringer. Vi må være sjenerøse og vi må ikke glemme det langsiktige perspektivet. Ikke noe av dette er nye tanker, men viktig er det likevel å bli minnet om dem.

Utgangspunkt i land

Hvor nyttig er det å klassifisere land som sårbare? Er det ikke egentlig større forskjeller enn likheter mellom land som Afghanistan, Solomonøyene og Elfenbenskysten? Trenger de samme resept for å komme ut av konflikt og fattigdom? Nei. En viktig lærdom som flere trakk fram på sårbarhetsforumet, er å ta utgangspunkt i hvert lands behov og ressurser. Hvordan man skal styrke land som er sårbare, kan verken lyse hoder i Washington, Oslo eller London tenke ut. Landene selv må ta ansvar, som lederen for de såkalte G7+-landene sa. De tjue medlemmene i G7+ er alle fattige land i konflikt, men Francis Kai-Kai mente landene selv måtte få orden i eget hus.

Kai-Kai, som er planleggingsminister i Sierra Leone, understreket at landene likevel trengte hjelp utenfra, og trakk fram gjeldsslette, kontroll med den ulovlige kapitalflukten og bedre vilkår for private investeringer. Selv om de er forskjellige, har landene også mange av de samme problemene.

Å ta utgangspunkt i hvert lands egen kontekst er et bidrag til å la folk ta ansvar for egen utvikling. Men det innebærer også erkjennelsen av at globale spørsmål påvirker giverlandene til mer enn å hjelpe folk der de er. Gjeldsproblemer, vaksinepolitikk, klima- og matkrise, handelsrestriksjoner og geopolitiske sikkerhetsspørsmål løses ikke av Sierra Leone eller Afghanistan, men i samarbeid med alle land.

Å forebygge konflikter er av Verdensbanken beregnet å koste seksten ganger mindre enn å respondere på krisene etter at de har oppstått. Det er også en god motivasjon til å satse på en global opprustning for fred og utvikling i et trippel nexus.