Meninger:
Egeninteresser er ingen holdbar rettesnor for norsk bistand
Det er blodig urettferdig om rike land som Norge skal bruke en stadig større andel av begrensede bistandspenger på egeninteresser og globale fellesgoder.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
Norad-direktør Bård Vegar Solhjell deler i Morgenbladet inn bistanden i tradisjonell fattigdomsorientert bistand og Bistand 2.0, som er investeringer i globale fellesgoder bygget på våre egeninteresser. Mens CARE Norges generalsekretær Kai-Martin Georgsen stiller spørsmål om det er en hensiktsmessig inndeling i Panorama.
Uansett inngang bør nødvendige investeringer i globale fellesgoder som for eksempel klima, natur og pandemiberedskap, som Solhjell betegner som Bistand 2.0, komme på toppen av og i tillegg til den tradisjonelle bistanden.
De svært begrensede globale bistandsmidlene vil uansett ikke være i nærheten av å strekke til overfor de betydelige investeringsbehovene. Dessuten vil det være et svik om verdens rike land velger å sende regningen for å møte felles globale utfordringer til verdens fattige, gjennom å ta pengene fra fattigdomsbekjempende bistand.
Det er for eksempel de fattigste landene som rammes aller hardest av klimaendringene, samtidig er det disse landene som har bidratt aller minst til klima-og miljøkrisen.
Da blir det dypt uetisk å bruke en stadig større andel av begrensede bistandsmidler på å løse problemer som rike land selv har skapt.
Solhjell løfter fram behovet for både offentlige bidrag, og langt større private investeringer i bærekraft og klima. Jeg vil insistere på en trepartsmodell der både det private, det offentlige og sivilsamfunnet bidrar. Det siste glimrer med sitt fravær i Solhjells analyse.
Kamp mot urettferdige strukturer
Skal vi vinne kampen mot både fattigdom og globale kriser som klimaødeleggelsene, krever det imidlertid noe mer. Det krever nemlig en kamp mot urettferdige strukturer, og en bedre fordeling av ressursene.
I et globalt perspektiv går det flere ressurser fra fattige til rike land enn motsatt, der mye skyldes ulovlig kapitalflukt og utilstrekkelig skattlegging av utenlandske selskaper på grunn av utdaterte internasjonale skatteregler.
Verdens land går årlig glipp av 500–600 milliarder dollar i skatt på grunn av overskuddsflytting via skatteparadiser. Afrikanske land har gått foran i arbeidet for en global skattekonvensjon i regi av FN. Desverre stemte rike, vestlige land stort sett imot avtalen, eller avholdent. Norge tilhørte siste kategori. Her bør Norge spille en langt mer aktiv rolle framover.
Global ulikhet har vokst og vokser fortsatt ekstremt. Verdens 22 rikeste menn har mer penger enn alle kvinner i Afrika. Og de 1 prosent rikeste i verden eier halvparten av verdens samlede rikdom.
Denne urettferdige fordelingen både globalt og internt i land ekskluderer store deler av verdens befolkning fra helt nødvendige varer og tjenester som kunne sikret grunnleggende rettigheter, velferd og utvikling. For å utrydde ekstrem fattigdom, må vi gjøre noe med ekstrem ulikhet.
Sivilsamfunnets nøkkelrolle
Solhjell løfter fram behovet for både offentlige bidrag, og langt større private investeringer i bærekraft og klima. Jeg vil insistere på en trepartsmodell der både det private, det offentlige og sivilsamfunnet bidrar. Det siste glimrer med sitt fravær i Solhjells analyse.
Under pandemien lærte vi hvordan lokale sivilsamfunnsorganisasjoner var de som brakte kontinuitet og holdt viktig arbeid oppe når FN, fond og andre aktører ble stanset av reiserestriksjoner og begrensninger.
De lokale sivilsamfunnsaktørene bringer helhet til innsatsen. De jobber ikke i siloer mellom det humanitære nødhjelpsarbeidet, demokratibygging, fredsarbeid eller annet langsiktig utviklingsarbeid, men tjener helheten i de lokalsamfunnene de er forankret i.
Ikke minst er lokalt sivilsamfunn, med sin brede tilstedeværelse, helt avgjørende for å nå de aller mest utsatte, fattigste og sårbare. Det er også viktig å styrke demokratiske krefter og sivilsamfunn i en verden som har utviklet seg i stadig mer autoritær og anti-demokratisk retning de siste årene.
Solidaritet og egeninteresser
Norsk bistand har dype røtter. Forankret i arbeiderbevegelsen, kirker og kristne organisasjoner og ulike interesseorganisasjoner, har et bredt spekter av det norske folk lenge engasjert seg i utviklingsarbeid.
Innsatsen har vært bygd på verdier som solidaritet, nestekjærlighet og grunnleggende menneskerettigheter. Meningsmålinger viser en vedvarende og sterk folkelig oppslutning om norske bidrag til internasjonal solidaritet.
Selv om norsk bistand i stor grad også er i vår egeninteresse, så er egeninteressen ingen holdbar erstatning for det verdigrunnlaget utviklingsarbeidet er tuftet på. Mange av de økonomiske strukturene som holder lavinntektsland tilbake i fattigdom er utformet nettopp ut fra rike vestlige lands egeninteresser.
I en verden preget av globale kriser, har Norge et unikt finansielt handlingsrom. Krigen på vårt eget kontinent har bidratt til å gi Norge ufattelige ekstrainntekter. Inntekter som er nært knyttet til det som har skapt de globale klimautfordringene, nemlig olje og gassutvinning.
Dette gir Norge et særlig ansvar for å bidra, både i kampen mot ekstrem fattigdom og til å løse globale fellesutfordringer. Et første lite steg for regjeringen, kan være å oppfylle sitt eget løfte om å gi 1 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.