Støvet har lagt seg etter den voldsomme eksplosjonen i Beirut havn. I etterkant florerte det bilder av mennesker som ble skadet, dekket av blod. Men hva tilfører det, spør libanesiske Luma Makari. Hun mener slike bilder kan virke retraumatiserende for de portretterte, og sammenligner det med et annet utnyttende medium: porno.
– Folk blir ukomfortable når de hører begrepet «traumeporno»
Libanesiske Luma Makari (21) tar et oppgjør med medier som hemningsløst deler innhold av andre menneskers traumatiske opplevelser.
Publisert
Sist oppdatert
– Når jeg ser bilder eller videoer fra den dagen, dukker de traumatiske følelsene opp igjen, sier Luma Makari.
Den 21 år gamle libaneseren snakker om den voldsomme eksplosjonen som rammet Beirut havn for snart to år siden.
Som administrerende direktør i den ideelle organisasjonen Elgorithm, som blant annet jobber for å øke tilgangen til psykisk helsehjelp for barn og unge i Libanon, har Makari de siste årene snakket med mange som har uttrykt misnøye over mediers sensasjonsfokus. Hun sier mange provoseres av at journalister fra store mediehus kommer besøker lokalsamfunn for utelukkende «å fange tragedier og ingenting annet»
Så fikk hun selv føle at hele verdens oppmerksomhet ble rettet mot hjembyen.
Det var en helt vanlig augustettermiddag i 2020 at det tok fyr i en lagerbygning som i mange år hadde lagret flere tusen tonn ammoniumnitrat. Over 200 mennesker mistet livet, mer enn 6000 ble skadet og 300 000 mistet hjemmene sine.
Store deler av den libanesiske hovedstaden ble lagt i ruiner.
I tiden etter sirkulerte bilder og videoer av det Makari omtaler som «krigslignende scener og svært eksplisitt innhold av overlevende som desperat prøver å finne veien hjem». Nå som hun har fått selve hendelsen litt på avstand, er hun ikke lenger i tvil:
Dette er traumeporno.
Hemningsløst
Når svært grafisk innhold av traumatiske hendelser deles i sosiale medier – og i medier – kan det defineres som traumeporno. Innholdet er ment å ha en sjokkerende effekt og å få folk til å føle empati, ofte på bekostning av marginaliserte grupper.
Begrepet er ofte blitt brukt i forbindelse med Black Lives Matter-bevegelsen og politibrutalitet mot afroamerikanere, og kritiseres gjerne for å utnytte andre menneskers tragedie for å underholde heller enn bedrive folkeopplysning.
– Jeg tror folk blir ukomfortable når de hører begrepet «traumeporno», særlig på grunn av seksuelle undertonene, sier Makari, og understreker at det overhodet ikke er noe seksuelt ved det.
Hun bestemte seg for å ta det i bruk da hun så hvordan folk hemningsløst delte videoer av overlevende på gata – flere av dem dekket av blod – i etterkant av eksplosjonen.
– Noe av det første som skjedde, var at mange la ut svært eksplisitt innhold av mennesker som var blitt skadet, som jo naturligvis var en veldig dramatisk opplevelse for dem det gjaldt, sier Makari.
Også internasjonale medier kastet seg på.
– Det samme innholdet er senere blitt delt fritt og ufiltrert. Det ser jeg på som en måte å utnytte folks erfaringer på en måte som hverken tar hensyn til privatlivet deres i slike intime øyeblikk, eller hvilke konsekvenser det har for dem på sikt.
Ufrivillige ansikt utad
Makari forteller at hun har fått henvendelser fra flere som sier at videoer eller bilder av dem har florert i store internasjonale medier som BBC eller CNN, og hvor traumatisk dette er for dem. Mye handler om å ikke ha kontroll over egen historie.
– Først måtte de forholde seg til selve hendelsen, og deretter gjenoppleve den og håndtere at det sirkulerer videoer og bildet av dem i private, intime øyeblikk der de var forvirret og traumatiserte ute i offentligheten. De har ingen kontroll over historien som blir fortalt, sier Makari til Bistandsaktuelt.
– Og så må man huske på at når slikt innhold blir delt, har det en tendens til å retraumatisere menneskene som er avbildet, sier Makari.
Og bildene og videoene dukker stadig opp igjen. Halvtårsmarkering, ettårsmarkering, halvannetårsmarkering. Denne uken markerte man at det var gått tyve måneder.
– Rapportering er viktig, for det er viktig at folk blir bevisste på hva som skjer og store ødeleggelser og dets konsekvenser, men å dele bare for å dele, uten å ta hensyn til menneskene som står midt oppi det og ufrivillig blir ansiktet utad for en stor hendelse som det, der går streken for min del, sier hun.
Ta hensyn
Makari tror det finnes andre og bedre måter å dekke slike hendelser på.
– Hvis bilder og videoer faktisk viser konsekvensene av eksplosjonen, eller selve eksplosjonen, gir det mening, i motsetning til at det er de overlevende og de berørte som blir gjenstand for historien. Det er der det blir vanskelig for meg.
– Men er det ikke viktig at mediene dekker slike hendelser og konsekvensene det har for menneskene som rammes?
– Absolutt, men det er viktig å vise varsomhet til de menneskene som portretteres. Hvis det for eksempel gjelder blodige mennesker rett etter selve hendelsen, som står midt oppi det, er det hensynsløst overfor dem som egentlig ikke har samtykket til å være en del av disse videoene eller bildene.
I stedet kan man beskrive hva man ser, foreslår Makari.
– Det sirkulerer for eksempel en masse bilder av ødelagte bygninger og infrastruktur. Man må ikke vises noens opplevelse på en måte som kan virke utnyttende eller traumatiserende for dem.
