Fra Vika til Kenya – om håp og muligheter

I årets NRK julekalender møter vi Vika-gutten Luka som blir kjent med en gruppe barn som jobber på et Tivoli Teater i det som den gang Kristiania. Noen er foreldreløse og blir etter hvert dratt ut av en relativt lykkelig tilværelse som sirkusbarn og satt bort til rike familier med blandede motiver. Serien, som er både eventyrlig og spennende, åpner et vindu inn i vår egen nære historie med ekstrem ulikhet og barnefattigdom, og en virkelighet som utspiller seg på gata over hele verden også i dag.

Vika-slummen

Vika for 100 år siden ble kalt slummenes slum og noen gater fikk kallenavn etter afrikanske land som Tunis og Algerie på grunn av tilstanden på leilighetene. I hvert enkelt rom i slumkvartalene bodde det gjennomsnittlig fire personer (Eilert Sund). Sammenfall mellom stor urbanisering og påbudet om vaksinasjon (!) mot kopper som trådte i kraft i 1810, samt folkeopplysning om hygiene og mat (poteten kom fra Peru og var en viktig kilde til vitamin C) gjorde at Norge opplevde nesten en eksplosjon i antall barn i alderen null til 14 år fra 219.000 i 1801 til 786.108 i 1900.

Selv med økende barnetall var dødeligheten på rundt 20 prosent og i tilfeller der foreldre døde eller ikke kunne ta vare på dem, ble det blant annet arrangert barne-auksjoner der bønder fra rundt Kristiania kom og underbød hverandre i hvem som kunne ta vare på barna for en lavest mulig støtte fra staten. I enkelte tilfeller ble de satt til rent slavearbeid på gårdene og måtte sove på låven og jobbe ute hele vinteren uten sko.

Dagens uformelle bosetninger

I dag lever mer enn halvparten av verdens befolkning i byer. Av disse igjen lever 1,7 milliarder mennesker i utilstrekkelig boliger i uformelle bosetninger. Det er mangel på godt tak over hodet, rent vann eller elektrisitet til å lese eller lage mat. For mange jenter og kvinner er det farlig å gå på do, og barn har ikke elektrisk lys til å gjøre lekser. Situasjonen for mange millioner er slett ikke ulik den som barna i Vika levde under for over 100 år siden. Pandemien har kastet 100 millioner flere barn ut i fattigdom. Antall barnearbeidere ligger an til å øke med 9 millioner innen utgangen av 2022, ifølge UNICEF

Byer over hele verden representerer både en voksende utfordring, men også en løsning på hvordan vi alle skal kunne leve mer bærekraftig i framtiden. Imens jeg sitter her og skriver chatter jeg med en gammel venn som bor i en av Afrikas største uformelle bosetning Kibera i Kenya. Mange av hennes naboer har ikke innlagt vann eller avløp og bor i hus med jordgulv, men selvfølgelig har alle internett.

Livet i uformelle bosetninger kan være hardt men mega-byer og over hele verden er også fulle av liv og håp. I Kibera får unge jenter tilgang til utdanning og sin første jobb, og innovasjonsgraden er skyhøy. Her finner du tech-start ups og unge entreprenører og med et gjennomsnitt C02-utslipp per person på 0,33 tonn mot mine 8 tonn per år.

Håp også neste år

Døtrene til min venn går på skole og skal studere. Takket være frivillige organisasjoner, menigheter og privatpersoner er drømmene deres om å bli sykepleier og flyvertinne nærmere enn umulig. Mange av Kenyas ledende idrettsutøvere og musikere kommer nemlig fra Kibera og andre uformelle bosetninger.

Her hjemme er ikke Julekalenderen ferdig, men jeg og barna mine, som ønsker seg Nintendo Switch og nye hodetelefoner til jul, håper på en lykkelig slutt. Historien fra barna i Vika og resten av Europa for 100 år siden er en fortelling om klassekamp, kvinnekamp, barnelover, helsevesen og viktige reformer og fordeling av økonomisk vekst. Ikke én enkelt input, men et komplekst mønster av tiltak og maktkamper, skapte det samfunnet vi så stolt kan kalle velferdsstat. Vi har beveget oss fra rå fattigdom til ekstrem velstand for de fleste av oss på relativt kort tid. Det gir håp for resten av verden, også neste år.

Kilder:

Disse Børn lider stor Nød (uio.no)

Osloslummen som forsvant (forskning.no)

Fattige barn solgt på auksjon - Dagsavisen