Vi må tørre å si at ikke alt virker

Bistandsdebatten er blitt en sammenblandet og smakløs suppe, skriver tidligere Norad-direktør Jon Lomøy i et debattinnlegg i Bistandsaktuelt. Effekten av bistanden, de sprikende prioriteringene, eierskap, organisering og kanalvalg er blant temaene som er blitt sauset sammen, fremholder Lomøy og etterlyser en tydeligere debatt som løfter de virkelige utfordringene med bistanden.

Han påpeker viktigheten av at mottakerne i partnerlandene får det avgjørende ordet om hva slags bistand de vil ha, fordi de tross alt vet best.

Vi som jobber i frivillige organisasjoner har et oppdrag som ofte retter seg mot enkelte grupper i samfunnet, gjerne de som tradisjonelt har vært aller mest marginalisert og ekskludert.

Men det betyr ikke at vi er mer lydhøre til de vi forsøker å bistå.

Gjennom flere tiår har vi velmenende hjulpet på den måten vi har erfart at fungerer, uten at vi har tatt inn over oss at de samme løsningene ikke nødvendigvis fungerer i helt ulike kontekster. Her må alle, også vi i frivillige organisasjoner, begynne med oss selv. Vi må tørre å si høyt at noe av det vi har drevet med over flere år faktisk ikke har vært den beste formen for bistand.

Ikke løst strukturelle utfordringer

Så i stedet for å ramse opp diverse tiltak vi har erfart at fungerer, vil vi heller slå et slag for hvor viktig det er å anerkjenne at deler av vår bistandsmodell faktisk ikke har fungert. Den har ikke bidratt til den strukturelle og samfunnsmessige endringen vi trodde vi kunne oppnå for 10-15 år siden. SOS-barnebyer har etablert barnebyer for foreldreløse barn for å løse store omsorgsoppgaver som myndighetene ikke har maktet å løse. Dette er blitt satt pris på lokalt, og ikke minst fra myndigheter med reelt få ressurser til å rigge nasjonale barnevern. Modellen løste en stor utfordring for de barna som i over sytti år har fått trygg omsorg i våre barnebyer i 137 land.

Men modellen med barnebyer er ikke lenger den mest effektive måten å realisere rettighetene til disse barna på - noe vi også hører fra myndighetene i flere av landene vi arbeider i. Den har ei heller løst utfordringene til de millioner av barn som fortsatt står uten trygg omsorg og opplever massive rettighetsbrudd. Det trengs innsats både på strukturnivå og overfor det enkelte barn for å lykkes med dette.

Mange land lykkes stadig bedre med at myndighetene selv tar kontroll over et barnevernsystem. Men også her møter vi på dilemmaer i de tilfeller hvor barnevernet og de lokale beskyttelsesstrukturene ikke makter å bistå de mest sårbare barna som mangler trygg omsorg. Eller når kultur og tradisjon for institusjoner og barnehjem står i konflikt med menneskerettighetene og internasjonalt anerkjente standarder for omsorg av barn i ulike verdensdeler.

Bistå - og ansvarliggjøre

Det tvinger frem noen spørsmål som vi med 70 års erfaring på barnevernsfeltet i 136 land må stille oss: Hvordan bruker vi den økonomiske støtten, både fra private og offentlige givere, samt næringslivet, på en mest mulig katalytisk måte? På en måte som både bistår og samtidig ansvarliggjør myndigheter til å ta vare på de mest utsatte barna og når ut til enda flere barn som er alene?

Og hvordan skal vi møte lokale myndigheters forespørsel om faglig hjelp og økonomisk støtte til barnevernstjenester, dersom vi ikke har kontroll på at barna får den trygge omsorgen de trenger?

Bistand, uansett hvem som betaler for den, vil alltid være forbundet med risiko. Men heller ikke her i et av verdens rikeste land kan vi med hånden på hjertet si at alle norske barn får den omsorgen de har krav på - uten at vi konkluderer med at barnevernet i sin helhet ikke virker av den grunn.

Skal vi velge mindre styring og kontroll av pengene vi er betrodd på vegne av barna og støtte lokalt barnevern, selv om det ikke er perfekt? Selvfølgelig skal vi det. Vi har sett at i land hvor SOS-barnebyer har endret sin rolle fra barnevernsleverandør til barnevernspartner, har flere land tatt større ansvar. Det er kanskje ikke perfekt, men det er lokalt forankret og myndighetene har tatt ledelsen i et strategisk partnerskap hvor vi leverer barnefaglig kompetanse om alternativ omsorg, støtter med finansiering og leverer tjenester som følger myndighetenes planer og behov.

Hvilken merverdi skal vi tilføre?

Lomøy peker på flere utfordringer i sitt innlegg. Blant annet antall mellomledd som «spiser» av bistandskaka i forvaltningen av norsk bistand og at ressursene ikke brukes nær sluttbrukerne. Vi er enig i at vi trenger en debatt om hva forvaltningen kan akseptere at vi som bistandsaktører skal ha av kontroll og styring. Er det mest hensiktsmessig at forvaltning og norske organisasjoner fylles opp av fagspesialister, eller skulle ressursene, både faglig og økonomisk, benyttes så nær målgruppa som mulig? Er det egentlig vi som trenger å inneha kompetanse på påvirkningsarbeid, likestilling og utdanning i et system som premierer «kapasitetsbygging» fra Nord til Sør?

Gjennom samarbeidet og partnerskap med myndigheter i partnerland, vet vi at det finnes sterke fagmiljøer og forskerkompetanse som sitter nærmere problemet som skal løses enn det vi gjør, og som naturligvis har den kontekstuelle forståelsen. Derfor har vi i SOS-barnebyer valgt å støtte og styrke de regionale strukturene i vår føderasjon til videre utvikling av den fagkompetansen som trengs.

Likevel er det forventet at vi som støttemottakere tilfører en merverdi utover penger når vi mottar midler fra norske myndigheter. Vi har valgt å «spise» minst mulig av bistandskaka, og har vært heldig med å mobilisere midler fra ulike aktører slik at barnevern og god omsorg utvikles så nær barna som mulig. Dessverre er det få pressgrupper for barn som mangler trygg foreldreomsorg. Ikke bare i Norge, men også i partnerlandene. Her har vår organisasjon mye å lære fra andre sosiale bevegelser, som kvinnebevegelsen, som har lykkes i å holde egne myndigheter ansvarlig for sosial og økonomisk urettferdighet. Langsiktig pådriverarbeid for et godt barnevern i land som med ulike og kompliserte politiske og økonomiske rammebetingelser må ledes og styrkes av de som kjenner på utfordringene selv.

For oss i SOS-barnebyer så er det viktigste vi kan bidra med å støtte de som arbeider for et godt barnevern lokalt. Det handler om å sette omsorgsløse barn først og jobbe for deres rettigheter. Men skal vi lykkes må vi tåle, og delta i, debatter - også de kritiske. For gjennom å se kritisk på egen virksomhet og bransje, og gjennom å lære av både egne og andres feil, holder vi formålet så høyt som det bør.

Det fortjener barna.