Meninger:
Uskyldige barn defineres som trusler både i Gaza og i Brussel
Hvis vi mener at alle barn har rett til trygghet og frihet, må vi kjempe for en varig og rettferdig fred i Midtøsten som innebærer en endelig slutt på den israelske okkupasjonen. Men vi bør også rette blikket hjemover, og ta anklagene om vestlig hykleri og dobbeltmoral på alvor.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Sosialantropolog og forsker ved Chr. Michelsens Institutt
Israels brutale angrep på Gaza har rystet mange. De fleste virker først og fremst sjokkerte over Israels tilsynelatende ubegrensete vilje til å ofre tusenvis av uskyldige barn i kampen mot Hamas. Men mange er også dypt sjokkerte over sine egne landsmenn og politikere.
«Hvem er vi når vi tillater at dette skjer?» har jeg hørt flere spørre.
Burde vi være sjokkerte?
På den ene siden er disse uttrykkene av sjokk og forskrekkelse både forståelige og viktige. Vilkårlige og hensynsløse angrep på sivile mål bør vekke kraftige reaksjoner og følelser. Etter krigens første 100 dager, var minst 10.000 barn rapportert drept, og tallet vokser daglig.
Sannsynligvis er også flere tusen barn begravet døde eller levende i ruinene av de utbombede bygningene. I tillegg til å være fanget i et bomberegn uten muligheter til å flykte, risikerer palestinske barn å dø av sult forårsaket av den israelske blokaden. Dette er klare brudd på folkeretten og barnekonvensjonen, og må aldri normaliseres.
På den andre siden er det grunn til å spørre hvor sjokkerte vi burde være. Israel har ingen god «merittliste» når det gjelder beskyttelse av palestinske barn.
I over 75 år har Israel fordrevet palestinske familier på flukt og isolert dem i «verdens største utendørs fengsel» på Gazastripen. FN har i flere år advart om at Gaza vil bli «ulevelig» og at den humanitære krisen er «uten sidestykke». På Vestbredden har israelske militærraid alt for ofte forårsaket vold og drap av palestinske barn.
Siden 2000-tallet har Israel dessuten fengslet flere enn 10.000 palestinske barn helt ned til 12-årsalderen. Mange av barna er arrestert på grunnlag av løse mistanker om at de utgjør en sikkerhetsrisiko. I israelske fengsler har de blitt utsatt for fysisk og psykisk vold, isolasjon og matmangel.
Den pågående bombingen og utsultingen av palestinske barn er dermed ikke noe kvalitativt nytt, men en opptrapping av flere tiår med pågående vold og undertrykkelse.
Det er også verdt å merke seg at flere EU-land bruker lignende begrunnelser og logikk som Israel. Ikke-europeiske barn på flukt – enten de flykter med familien sin eller alene – blir ikke sett på som uskyldige ofre eller individer som har rett på beskyttelse og trygghet, men som sikkerhetstrusler.
Utilsiktede tap eller trusler
Etter Hamas’ grusomme terrorangrep 7. oktober, har Israel helt klart hevet toleransen for palestinske tap og lidelser, deriblant for antallet drepte barn.
Men myndighetenes begrunnelse er stort sett den samme: Israel har rett til selvforsvar, til tross for at dette innebærer betydelig aggresjon og sivile lidelser. Som også israelske og jødiske tenkere har påpekt, bygger denne begrunnelsen på en tvilsom logikk: israelske liv har høyere verdi enn palestinske, og Israels frihet og trygghet beror på kontroll og undertrykkelse av palestinere i alle aldre.
Ifølge denne logikken er palestinske barn verken uskyldige ofre eller selvstendige individer med liv og fremtid som er viktig å beskytte. I beste fall blir døde palestinske barn beskrevet som «utilsiktede tap», men ofte defineres barn i Gaza og på Vestbredden som nåværende eller fremtidige trusler.
I de sjeldne tilfellene israelske myndigheter anerkjenner palestinske barn som uskyldige ofre, blir de ikke betegnet som ofre for israelsk vold, men for Hamas som bruker dem som menneskelige skjold og dermed bærer ansvaret for deres lidelser.
Norsk dobbeltmoral
De av oss som bryr oss om alle barn, bør kjempe for en varig og rettferdig fred som sikrer palestinere fulle rettigheter. Samtidig må vi også rette blikket hjemover.
De siste månedene har både Eide og Støre betegnet det høye antallet døde palestinske barn på Gazastripen som uakseptabelt og uutholdelig. Jeg tviler ikke på at de mener det.
Men i likhet med andre europeiske land, gjorde ikke Norge nok for å hjelpe disse barna mens de var i live. Vi har ledet givergruppen og forsøkt oss som fredsmeklere, men vi har aldri godkjent Palestina som stat eller fattet sanksjoner eller andre maktpolitiske virkemidler mot den israelske okkupasjonen.
I september 2023 unnlot også Norge å be Israel stanse fengslingen av palestinske mindreårige. Det eneste vi strakk oss til var å be Israel minimere denne praksisen, som tydelig strider imot internasjonal lov og barns rettigheter. Norge har heller ikke gjort nok for å hjelpe palestinske flyktninger. I 2009 opphevet Norge det generelle vernet palestinske flyktninger hadde mot retur, til tross for sterke advarsler fra FN.
Norske myndigheter har også bare unntaksvis gitt beskyttelse til palestinske flyktninger på humanitært grunnlag, ifølge Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere (NOAS).
For å sette det litt på spissen: Den norske regjeringen kan uttrykke så mye sorg og vemmelse over døde barn i Gaza som de bare vil, men de hadde neppe hjulpet de samme barna dersom de hadde søkt om asyl i Europa eller i Norge noen år tidligere.
Byråkratisk vold
Samtidig som vi demonstrerer mot de pågående krigsforbrytelsene i Gaza, må vi også følge vaktsomt med på hva som foregår i maktens korridorer i Brussel.
Der er nemlig EU i ferd med å godkjenne en ny migrasjon – og asylpakt som vil gi europeiske stater større mulighet til å utestenge og internere barn på flukt.
Ikke uventet har disse forhandlingene havnet i skyggen av de pågående og brutale krigene i Ukraina og Gaza. Men selv om vi ikke finner et eneste dødt eller utsultet barn i EUs korridorer i Brussel, har disse forhandlingene også vært en maktutøvelse med brutale konsekvenser for barns liv og rettigheter.
Spesielt kritikkverdig er det at den nye pakten vil tillate langvarig internering av barnefamilier og enslige mindreårige ved Europas yttergrenser. FN, International Rescue Committee og Amnesty International har alle advart mot at pakten risikerer å bryte folkeretten, menneskerettighetene og barnekonvensjonen.
Vi kan karakterisere forhandlingene i Brussel som «byråkratisk vold». Byråkratisk vold vekker sjeldent like mye oppmerksomhet og følelser som fysisk vold og lidelser. Men den byråkratiske volden vil både resultere i og legitimere overgrep mot barn på flukt i Europa.
Samme logikk
Det er også verdt å merke seg at flere EU-land bruker lignende begrunnelser og logikk som Israel. Ikke-europeiske barn på flukt – enten de flykter med familien sin eller alene – blir ikke sett på som uskyldige ofre eller individer som har rett på beskyttelse og trygghet, men som sikkerhetstrusler.
I den grad disse barna anerkjennes som ofre, er de ikke ofre for vår brutale grensepolitikk, men for hensynsløse menneskesmuglere. Vår europeiske frihet og trygghet er viktigere enn alt annet, og betinges av kontroll og utestengelse av ikke-europeiske flyktninger i alle aldre.
Vi må konfrontere denne logikken både i Midtøsten og i Europa, i byråkratiske rom så vel som i krigssoner. Drap og internering av mindreårige kan aldri forsvares. Kampen for barns rettigheter må kjempes på flere fronter.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.