Noen må betale dyrt for de billige klærne dine

Hva er min forbrytelse? De slo meg til blods. Er ikke arbeidere mennesker? Har vi ikke rettigheter? Tekstilarbeideren Bobita klager med gråt i stemmen. Dette har aldri hendt henne før.

Hun sitter på akuttmottaket på sykehuset i Dhaka-bydelen Ashulia, mens blodet renner fra et sår i bakhodet. De protesterende arbeiderne støtte sammen med politiet, og noe tungt og hardt traff henne i bakhodet.

Sykepleierne har ikke tid til å vaske såret. Mens Bobita skriker i frykt og smerte, er det andre som skjenner på henne for at hun i det hele tatt deltok i en protestaksjon.

Starten på en uke med protester

I januar forlot tusenvis av tekstilarbeidere i Bangladesh arbeidsplassene sine. De var alle sammen ansatt ved fabrikker som har spesialisert seg på å spy ut billige merkeklær for verdensmarkedet. Det ble starten på en ukelang protest mot lave lønninger.

Sammen med flere kollegaer gikk Bobita fra fabrikken i lunsjpausen for å delta i demonstrasjonen. Men som så ofte før kom det raskt til sammenstøt mellom demonstranter og politi. Situasjonen var kaotisk, og Bobita forsøkte å stikke inn i en sidegate. Det var da det skjedde. Hun fikk en murstein i hodet.

- Den ble kastet av politiet eller av gjengene som fabrikkeierne har hyret inn for å sabotere demonstrasjonene. Den kom ikke fra demonstrantene, sier hun.

Bobitas kolleger Zuma og Taslima brakte henne til sykehuset. Hendene deres er blodige og øynene fylt med sinne. Bobita brister i gråt, mens legen forbereder seg på å sy såret i bakhodet hennes.

Det var ikke dette hun hadde håpet på da hun forlot landsbyen sin nord i Bangladesh for seks år siden. 16 år år gammel pakket hun sammen noen få eiendeler og forlot hun familien i landsbyen. Hun reiste til byen med ønske om en bedre framtid.

Må sy 200 lommer i timen

- Jeg syr lommer. Kravet er at jeg skal få unna 200 lommer i timen. Men jeg klarer ikke mer enn 80, og det gjør at jeg er utslitt når dagen er over, sier Bobita. Hun arbeider for NASSA-gruppen, og syr lommer til kvinnejeans for Zara.

Kvinner som Bobita utgjør 80 prosent av landets tekstilarbeidere. Kombinasjonen av lave lønninger og gunstige handelsavtaler med vestlige land har gjort sektoren til en milliardindustri. Den bringer inn verdier på rundt 30 milliarder dollar årlig.

Bangladesh er verdens nest største kleseksportør, etter Kina. Rundt 80 prosent av eksportinntektene kommer fra salg av klær. Store kjeder som H&M, Primark, Zara, Walmart, Tesco og Aldi er blant de største kundene.

- Hvorfor må vi protestere på denne måten? Hvorfor kan vi ikke bare få det vi fortjener, spør Taslima med sint stemme. Hun forteller at de kontaktet ledelsen ved fabrikken for å få hjelp til Bobita, men de nektet å gi henne medisinsk hjelp.

Zuma legger til: - Noen ganger øker lønningene våre litt. Men arbeidsbyrden, husleia og matvareprisene øker alltid mye mer. Vi arbeider hele tiden, men har ingenting igjen når alt er betalt.

Store protester

Protestene startet 6. januar. Politiet brukte vannkanoner og tåregass for å spre 10 000 streikende tekstilarbeidere som blokkerte en hovedvei. Myndighetene bekreftet etterpå at en arbeider ble drept og et ukjent antall skadet, etter at politiet skjøt gummikuler og tåregass mot protesterende arbeidere i Dhaka og i utkantene av hovedstaden.

Produsenter leide inn lokale muskelmenn for å hindre arbeidere fra andre fabrikker i å slutte seg til protestene.

- Dette er den sterkeste protestaksjonen for lønnsøkning, og kommer fordi de har senket grunnlønna, forklarer Nazma Akhter, grunnlegger av Awaj-stiftelsen, som kjemper for arbeiderrettigheter. Hun mener demonstrasjonene fort kan bre seg og øke i styrke fordi tekstilarbeiderne i liten grad er representert politisk.

- Ni av ti arbeidere er heller ikke fagorganisert. Det skyldes i stor grad lovverket i Bangladesh, sier hun.

I en ILO-undersøkelse fra 2016 svarte 83 prosent av de bangladeshiske produsentene som ble spurt at de internasjonale fimaene de produserer for ikke var villige til på betale mer etter at den lovpålagte minimumslønna var blitt hevet. Akther mener at også de store internasjonale firmaene har et ansvar for arbeidernes levevillkår.

- De internasjonale merkene sier til fabrikkeierne i Bangladesh at de skal snakke med de protetsterende arbeiderne slik at demonstrasjonene stanser. Men ingen av de internasjonale firmene er selv villige til å øke prisen de betaler, sier hun.

En rapport laget for Oxfam Australia i 2017 viste at kun to prosent av det en forbruker betaler for et klesplagg i Australia går tilbake til arbeideren i Bangladesh. Den samme rapporten hevdet at en «levelig lønn» for arbeideren i Bangladesh kun ville heve utsalgsprisen med 1 prosent.

Dyr by

Bobita er ikke den eneste arbeideren som har kommet til akuttmottaket på kvinne- og barn-sykehuset. Et dusin andre tekstilarbeidere fikk akuttbehandling og forlot sykehuset etterpå, fordi de ikke vil klare å betale legeregningene om de blir.

Bobita, med seks års erfaring, tjener rundt 9000 taka, drøyt 900 kroner, i måneden. Etter å ha betalt 2500 taka i husleie og brukt 3000 taka på mat, kan hun knapt nok sende hjem 2000 taka til foreldrene sine i landsbyen.

Etter alle årene med slit på fabrikken fra morgen til kveld bor hun fortsatt på et bittelite rom som hun leier. Det nedslitte og uhygeniske badet deler hun med mange andre.

- Husleie, mat, medisiner og andre utgifter skyter i været. Kostnadene er blitt tidoblet de siste fem årene. Og vi produserer mer enn før. Likevel møter vi bare ydmykelser når vi snakker ut om det, sier hun.

Særlig billig er det heller ikke i Dhaka. Avisen The Economist rangerer Dhaka som nr. 71 på lista over verdens dyreste byr, på linje med Montreal og dyrere enn Mexico City og Istanbul.

Viktig for økonomien

Bangladesh er helt avhengig av klærne som millioner av lavtlønnede arbeidere syr sammen i fabrikker over hele landet. Den hurtig voksende tekstilindustrien har vært en pilar i statsminister Hasinas økonomiske utviklingsstrategi for Bangladesh, der gjennomsnittsinntekten er blitt tredoblet siden 2009. I dag ligger den på rundt 15 000 kroner per år.

Den 13. januar truet bedriftseierne med å stenge tekstilfabrikkene på ubestemt tid, om arbeiderne ikke vendte tilbake til arbeidet. Like etterpå kom arbeids- og sysselsettingsminister Munnujan Sufian med en kunngjøring om lønnsrevisjoner. Begynnerlønna var uendret på 8000 taka (rundt 800 kroner) i måneden. Men en arbeider på det sjette og høyeste lønnstrinnet vil nå få over 18 257 taka i måneden, og lønnsøkningen er på om lag 75 kroner siden i fjor.

Lønnsrevisjonen har fått en slutt på urolighetene, ifølge departementet. Men situasjonen er ikke endret.

- Mange tusen arbeidere er blitt arrestert. Fengslene blir fulle av tekstilarbeidere. Det er også utallige arbeidere som er blitt skadet, forteller aktivisten Nazima Akhter.

Jobb gir muligheter

For millioner av kvinner som Bobita har tekstilfabrikkene representert håp og muligheter. På landsbygda har de veldig små muligheter til å finne en jobb, mens fabrikkene i byene har gitt selvstendighet og inntekter.

- Jenter har fått en verdi i fattige familier, fordi de kan jobbe i tekstilfabrikker. Men jeg får ikke tid til mer enn to toalettbesøk i løpet av hele arbeidsdagen, og har ikke ett eneste ledig minutt.

Bobita forteller at hun setter pris på jobben sin, og prøver å unngå å miste en eneste arbeidsdag. Hun har også klart å spare litt, og har kjøpt gullkjeder og husholdningsutstyr i løpet av de siste årene, fordi hun har en jobb.

Men selv om jobben har bragt mye bra med seg, er hun også veldig skuffet etter det som har skjedd.

- Etter å ha jobbet så hardt i alle disse årene, blir jeg slått i hodet når jeg kjemper for rettighetene mine, sier hun, med bitre tårer i øynene.

Skuffet

Ei uke etter er Bobita fortsatt sykemeldt. Hun mottok etterhvert penger fra fabrikken til medisinske utgifter, og fikk beskjed om å holde seg hjemme. De vil ikke at de andre arbeiderne skal se henne i en slik tilstand.

- Jeg vet ikke om det var noen vits i å protestere. Vi har ikke fått bedre lønn eller bedre arbeidsforhold. Jeg tror ikke livene våre vil bli noe bedre, sier hun.