Den norske sosionomen Karen-Margrethe Ali, opprinnelig fra Trondheim, har bodd 15 år av sitt liv i Bangladesh. Hun har en mastergrad i verdibasert ledelse og snakker bengali flytende.

Fortsatt reiser hun tilbake til det sørasiatiske landet en gang i året, blant annet for å skildre bangladeshisk virkelighet gjennom tekst og bilder.

De fattiges hverdag og levekår opptar henne særlig, noe som blant annet er formidlet gjennom ulike fotoutstillinger. Denne gang har hun tatt for seg syreskadde kvinners skjebne.

"De fleste av disse kvinnene er fattige, og selv om de får hjelp fra organisasjoner, er det dessverre ikke nok. De hardest rammede, kan ikke nyttiggjøre seg hjelpen, og noen er avhengig av hjelp til å overleve. Jeg har et håp om å gjøre noe for noen av dem. Neste gang jeg drar dit skal jeg dra på hjemmebesøk, snakke med naboer, slektninger, osv. Synes det er viktig å fokusere på livet etter at de ble rammet", skriver Karen-Margrethe Ali.

Her er hennes historie om kvinnene på Acid Survivors Foundations senter og sykehus:

Sumi (18)

På vei hjem fra jobb

Sumi (18) hadde vært på jobb. Nå var hun på vei hjem. Ut fra mørket dukket en skikkelse opp, en kjent skikkelse.

– Han kastet noe i ansiktet hennes, før han la på sprang, forteller hun.

Det var syre. Den etsende væsken brant seg fast i huden hennes. Smertene var uutholdelige. Hun hylte.

Folk kom løpende til for å hjelpe henne. Hun hørte ordet ”syre” bli nevnt. Noen ropte med sinte stemmer og forbannet den eller de som hadde gjort dette mot henne.

Ansiktet ble renset av med vann, også øynene. Men den unge jenta kunne ikke se hvem hjelperne hennes var. Syren hadde allerede gjort henne nesten blind.

Sumi, som i dag er 21 år, sliter fortsatt med traumer etter angrepet hun ble utsatt for for tre år siden. Hun går urolig fram og tilbake mens hun forteller oss bruddstykker av det som skjedde. Det er vanskelig å konsentrere seg.

To hornhinnetransplantasjoner utført i India var vellykkede, men progresjonen er likevel dårlig. Hun anstrenger øynene ved at hun ofte følger med på smarttelefonen. Sumi sitter ofte med den tett til ansiktet. Lyset fra den er skadelig for gjenopprettelsen av synet hennes, mener legene. Men Sumi trosser legenes advarsler.

«Han vil fortsatt gifte seg med meg»

Selv om Sumi nesten er blind, henter hun raskt fram bilder fra smarttelefonen. De viser ei blendende vakker jente: Sumi var tidligere modell. Hun jobbet i en skjønnhetssalong mens hun studerte til å bli kosmetolog.

Det var kjæresten som kastet syre på henne, noe han også tidligere skal ha prøvd å gjøre, forteller hun. Årsaken til angrepet er uklar. Det finnes flere versjoner og forklaringer.

– Jeg ønsker å tilgi ham, sier Sumi.

Noen av de andre kvinnene på senteret hører hva hun sier. De sukker og ser oppgitt på hverandre.

Kjæresten hennes ble anmeldt, men Sumi har i etterkant sagt at hun ikke er sikker på hvem som kastet syre på henne…

– Han sier han vil fortsatt gifte seg med meg, sier hun med et lite smil. At dette er noe han gjør for å få henne til å trekke anmeldelsen, i likhet med mange angripere, vil hun ikke høre på.

Bangladesh har lenge ligget høyt på listen over land som har mange ofre for syreskadde. Slike angrep har generelt høy forekomst i land hvor kvinner blir diskriminert og undertrykket av menn. Ofrene er hovedsakelig kvinner som får ansiktene og deler av kroppen vansiret av syre, men det skjer også at barn og menn rammes.

Acid Survivors Foundation (ASF) er den eneste organisasjonen av sitt slag som har spesialisert seg på å hjelpe syreskadde bangladeshere. Slike som Sumi. Organisasjonen tilbyr ofrene hjelp kostnadsfritt.

Amper stemning

På besøk hos organisasjonen får vi møte flere kvinner som deler skjebne med Sumi. Kvinnene har kommet til ASFs sykehus for oppfølging av syreskader. De er fattige landsbykvinner som har reist langt for å komme til sykehuset. Flere har hatt plastiske operasjoner, men mange er fortsatt ubehandlet.

Deres vakre, fargerike sarier står i sterk kontrast til de vansirede ansiktene. Skadene omfatter ansikt og kropp, og et par av dem har – i likhet med Sumi – blitt delvis blinde av skadene.

Kvinnene rundt oss har sittet stille og lyttet til Sumis historie, men nå merker vi at stemningen i rommet har blitt amper. 18-åringens utsagn om tilgivelse av kjæresten provoserer dem. De har opplevd hendelser som ligner på det som skjedde med Sumi, og har sterke meninger om hva som bør skje med slike menn.

Nå gir de klart uttrykk for dette. Det faller harde ord. "Slike menn fortjener ikke å leve", fastslår flere av dem.

Roxana (33)

Barna ble ødelagt

Roxana på 33 år opplevde at både hun og barna ble rammet av syreangrep, og forteller:

– For 11 år siden våknet jeg midt på natta. Jeg hadde sterke brennende smerter fra brystet. Barna som lå ved siden av meg hylte, og jeg så til min forskrekkelse at den etsende væsken også hadde rammet dem.

Hun stopper opp, ser ned og sier med sørgmodig stemme:

– Den lille babyen min på 8 måneder døde kort tid etter av skadene, og gutten min som da var 4 år, fikk halve ansiktet ødelagt.

Hun forteller at gutten som overlevde alltid senere er blitt holdt utenfor i sosiale sammenhenger. Han ble plaget under hele oppveksten og holder seg for seg selv fremdeles. Går han ut en sjelden gang, dekker han alltid den skadede delen av ansiktet med et tynt skjerf. Hun forteller stolt at han likevel har klart å gjennomføre to års utdannelse på college, men at hun er bekymret for hans framtid.

– Uenighet om fordeling av eiendom lå bak angrepet, så det må ha vært ett eller flere familiemedlemmer som sto bak. Det var for mørkt til at jeg kunne se hvem det var, og jeg har ikke tenkt så mye på hva slags straff han eller de burde få, sier hun.

Rebekka (40)

Ektemannen sto bak angrepet

40-årige Rebekka vet derimot veldig godt hvem som kastet syre på henne. Det var hennes mann. Hun tar av seg solbrillene og peker på et hull der hvor det ene øyet har vært. Med det andre øyet kan hun knapt se.

– Hør her. Det var min mann som gjorde dette. Den straffen han bør få, er at han selv blir kastet syre på, sier hun med sint stemme.

Før hendelsen som vansiret henne hadde Rebekka hatt en krevende jobb i Dubai. Hun dro dit for å forsørge familien, mens barna måtte etterlates i Bangladesh.

– Ikke en dag gikk uten at jeg savnet dem. Fem år er lang tid å være borte fra sine barn! Drømmen om huset vi skulle bygge for pengene jeg tjente, fikk meg til å holde ut, sier hun.

Da hun endelig kom tilbake til Bangladesh, oppdaget Rebekka at alle pengene hun hadde sendt hjem hadde mannen brukt på kortspill og rus. Rebekka sier hun var villig til å dra til Dubai igjen for å jobbe fem nye år.

– Jeg hadde ordnet med pass og visum, og var klar til å dra. Han nektet meg det, og kastet syre i ansiktet mitt for å stoppe meg. Heldigvis er han nå i fengsel, men han får nok ikke den straffen jeg mener han fortjener, sier hun.

Romana (33)

Mannen var stoffmisbruker

Romana er 33 år. For tre år siden ble hun angrepet med syre – av mannen sin.

– Mannen min jobbet flere år i Hellas, der ble han avhengig av narkotika. Da de oppsparte pengene derfra var brukt opp, ville han selge huset vårt for å fortsette å finansiere narkotikabruket. Det ville ikke jeg, og siden jeg eier halvparten av huset, fikk han ikke solgt det uten min underskrift. Som hevn for at jeg ikke skrev under, kastet han syre på meg. Han er nå i fengsel, sier hun.

Romana mener at dødsstraff ville være den mest passende straffen for ham.

Lalbanu (21)

Men brønnen var låst...

Den sist ankomne på senteret er Lalbanu. Med sin sprudlende væremåte skiller hun seg ut fra de andre. Den 21 år gamle kvinnen ble syreskadet for to år siden.

Lalbanu har en fryktelig trist historie å fortelle:

– Pappa døde da jeg var barn, og mamma klarte ikke å forsørge meg. Jeg ble lovet bort som barn til en gammel, ekkel mann. Han hadde kone og barn fra før. Jeg måtte flytte til han da jeg kom i puberteten. Hver dag kranglet hans første kone og barn med meg, og jeg ble mishandlet av dem. Jeg holdt ikke ut denne torturen, og ville flytte hjem igjen. Da han forsto hva jeg hadde tenkt å gjøre, kastet han syre på meg.

Lalbanu tar en pause, før hun fortsetter:

– For å lindre de uutholdelige, brennende smertene i ansiktet, sprang jeg mot brønnen for å skylle av syren med vann, men til min store forskrekkelse var brønnen låst. Da forsto jeg at hele familien hadde vært sammen om å skade meg, sier hun.

– Det første møtet var et sjokk

– Det var ingenting som kunne forberede meg på mitt første møte med en syreskadd kvinne, eller sjokket ved å sitte ansikt til ansikt foran henne. Jeg ser henne fremdeles for meg, hver minste ødelagte detalj i ansiktet hennes, forteller Selina Ahmed.

Hun beskriver et fullstendig vansiret ansikt. Det lignet en stivnet flytende rød masse medto hull der øynene hadde vært. Ører og bryst som også var rammet.

Ahmed er leder av ASF, en organisasjon som ble etablert i 1999 for å hjelpe bangladeshiske syreofre. Den driver blant annet et sykehus og mottar støtte fra utenlandske partnere.

ASF har tilsammen 52 ansatte, hvorav 25 er syreskadd.

Ahmed hadde mange års arbeidserfaring med kvinner utsatt for grov vold i Bangladesh. Likevel måtte hun ta betenkningstid da hun for fire år siden ble oppfordret til å søke på stillingen som direktør ved ASF.

– De syreskadde kvinnene vi jobber med kan ikke ha håp, de kan ikke ha forventninger om at de noen gang vil se ut som før, sier hun.

Ahmed forteller at hun prøvde å forestille seg at hun selv var i deres situasjon. Hun tenkte på hvordan disse kvinnene skulle klare seg. Hva ville skje med dem? Og hva kunne hun tilby dem?

– Synet av disse vansirede ansiktene er det vanskelig å venne seg til. De bærer hver dag med seg en ytre påminnelse om hva de har blitt utsatt for, og de må leve uten noe håp om noen gang å bli seende ut som før.

Kvinnene viser henne ofte bilder av hvordan de så ut før de ble skadet. Ahmed synes kombinasjonen av bilder og ansikter er en smertefull opplevelse.

– Dette har vært vakre, unge, uskyldige kvinner som sikkert hadde drømmer om framtida. På noen sekunder ble drømmene knust, sier hun.

Nøye planlegging

Mohammad Jahirul, er ansvarlig for tilbakeføringen av kvinner til lokalsamfunnet.. Han sier at både landsbyene og kvinnene må forberedes godt på tilbakeføringen. Mange utfordringer krever nøye planlegging fra organisasjonen.

Syreangrepene utløser ofte en rykteflom i landsbyen. Det er spekulasjoner på om kvinnene selv hadde skyld angrepene er ikke ukjente.

Kvinnene er ofte usikre og redde, mens fordommer og utstøtelse kan i mange tilfeller forventes. Flere kvinner opplever trusler fra utøveren for å trekke anmeldelsen eller inngå privat forlik. Er han på frifot til saken kommer opp, gjør dette kvinnens situasjon spesielt vanskelig.

Den uskyldige part

Møter med lokalbefolkningen arrangeres, viktig informasjon om kvinnene blir formidlet. Det faktum at kvinnene er den uskyldige part blir understreket og gjentatt, forklarer han.

Kvinnene får tilbud om utdannelse, kurs, eller etablering av en liten forretningsvirksomhet. De blir introdusert til selvhjelpsgrupper som deltar aktivt i bekjempelsen av syreangrep. I noen tilfeller er skadene som kvinnene har blitt påført så omfattende at de ikke kan benytte seg av disse tilbudene. Etter tett oppfølging av kvinnene de første seks månedene, blir ansvaret overført til samarbeidsorganisasjoner.