– Vi forsøker å overføre suksessen

– Bangladesh er blant utviklingslandene som har gjort mest for å få ned mødredødelighet de siste femti årene. På 1970-tallet døde 600 per 100 000 i barsel. I dag er tallet 160, og den positive utviklingen bare fortsetter, sier Kristine Blokhus, landdirektør for FNs befolkningsfond (UNFPA) i Bangladesh.

Til sammenligning var 2020-tallene for mødredødsfall i Norge 2 per 100 000 levendefødte, mens det i Sør-Sudan var 1223 dødsfall. Og hver eneste dag døde omtrent 800 kvinner globalt relatert til graviditet, av årsaker som kunne vært behandlet, ifølge tall fra FNs Maternal Mortality Estimation Inter-Agency Group.

At en kvinne dør omtrent annethvert minutt, tydeliggjør at vi fortsatt er et stykke unna å nå bærekraftsmålet om å redusere mødredødeligheten til 70 per 100 000. For om nåværende trender fortsetter, vil mer enn én million kvinner dø innen 2030, ifølge en fersk rapport signert blant annet WHO, Verdensbanken og UNFPA. Blokhus forklarer Bangladesh' suksess med myndighetenes investeringer i helsesektoren, spesielt innenfor jordmorfaget, samt med god helseinformasjon til befolkningen.

– Vi forsøker å overføre Bangladesh sin suksess til leirene, sier Blokhus, som akkurat har returnert til hovedstaden Dhaka etter et besøk i verdens største flyktningleir.

– Må få bestemme over egen kropp

Leirene Blokhus snakker om, huser nær én million fra rohingya-minoriteten, et helt folk som flyktet over grensa etter ekstremt grov vold fra Myanmar-militæret høsten 2017.

Flyktningene har selv beskrevet systematiske henrettelser og gruppevoldtekter utført av burmesiske sikkerhetsstyrker, og Human Rights Watch er blant organisasjonene som har omtalt militærets brutale framferd som «forbrytelser mot menneskeheten». Fem og et halvt år senere befinner de aller fleste rohingya-flyktningene seg fortsatt i de 33 midlertidige bosettingene i Cox´s Bazar, helt sør i Bangladesh.

– Da barn, kvinner og menn kom over grensa, ble det raskt klart at mange hadde hatt ekstreme opplevelser, sier Blokhus når Panorama snakker med henne per telefon.

Hun forklarer at FN-organisasjonen i den første fasen av rohingya-krisen jobbet mye med traumebehandling av kvinner som hadde opplevd seksuell vold.

– Men behovene har endret seg i løpet av disse årene. Mye av arbeidet ligner nå mer «tradisjonelt» krisesenterarbeid. Mennene i leiren har lite å ta seg til, og familier bor trangt, ofte uten en inntekt. Resultatet er mye vold i hjemmet, og at mange kvinner trenger både helse- og psykologhjelp.

Blokhus fremhever at det å føde på en trygg måte er viktig, også i en flyktningleir.

– Når vi denne uken, i forbindelse med 8. mars, reflekterer rundt kvinners rettigheter i Norge, er det viktig å huske at mange kvinner i verden ikke selv får bestemme når de skal gifte seg, eller med hvem. Enda flere får ikke ta egne valg om hvor mange barn de vil ha. Å bli fratatt muligheten til å få bestemme over egen kropp er et menneskerettighetsbrudd, sier Blokhus.

Hun påpeker at de fleste rohingya-kvinner ikke hadde tilgang til adekvat helsehjelp hjemme i Myanmar, at de visste lite eller ingenting om å trygge egen helse.

– De aller fleste hadde ikke hatt tilgang til seksualundervisning, så dialog og opplæring er en viktig del av vår jobb nå. Vi vil bygge tillit slik at kvinner våger å oppsøke en helseklinikk eller en jordmor både før og etter fødsel, sier Blokhus.

Hun forteller at det jobber rundt 500 jordmødre i leirene, at FN-organisasjonen i tillegg drifter mer enn 50 helseklinikker og flere sykehus, inkludert ett som kan ta imot kvinner med fødselskompliklasjoner, døgnet rundt.

– Innsatsen har gitt resultater. For tre år siden fødte 60 prosent av kvinnene uten kvalifisert hjelp. Nå skjer 75 prosent av fødslene med en jordmor til stede. Det er naturlig nok høyere risiko for komplikasjoner ved hjemmefødsel, og dét er en viktig årsak til at det fortsatt er for høy mødre- og barnedødelighet, både i og utenfor leirene.

Utdanning = prevensjon

UNFPA-toppen forklarer at det ble registrert 38 000 fødsler i leirene i fjor.

– Familieplanlegging er enormt viktig. Det er ikke lett å være gravid i en flyktingleir, og familiene har både dårlig råd og dårlig plass. Tradisjonelt har rohingya-kvinner fått mange barn, men vi ser at flere nå ber om prevensjonsmidler. Den beste prevensjonen er utdanning. Og kunnskap bidrar til færre mødre dør og til bedre kvinnehelse.

– 38 000 fødsler årlig – hva vokser barna i leiren egentlig opp til?

– Det er det vanskelig å gi et godt svar på. Mange tenåringer jeg snakker med er opptatt av situasjonen i Myanmar. Men det er lite sannsynlig at de skal kunne reise hjem i overskuelig fremtid, sier Blokhus.

Hun mener trafficking og kriminalitet er blitt et større problem de siste årene.

– Mange vil vekk og betaler menneskesmuglere for jobben. Og mangel på arbeid gjør at kriminaliteten øker. Det pågår blant annet storstilt narkotikasmugling fra Myanmar, hvor ulike grupperinger kjemper mot hverandre. Mange kvinner sier de savner en trygghetsfølelse. Det handler både om volden i leiren og om vold i hjemmet.

Blokhus har vært i FN-systemet i en årrekke, og har jobbet med kvinnehelse både i Palestina og i Nepal. Hun forteller at noe av det som gjør mest inntrykk, er besøkene i det UNFPA omtaler som Woman Friendly Spaces – en møteplass for kvinner.

– Ikke engang FNs generalsekretær fikk komme inn der da han var på besøk i leiren for et par år siden. Dette er en frisone, hvor kvinner kan snakke med hverandre eller med psykolog. De kan få hjelp til barnepass, lage mat, eller delta på sykurs. De kaller det Shanti Khana, som betyr et fredelig hjem, og mange kommer hver eneste dag.

– Krevende å prioritere

Fakta om rohingyaene:

• Muslimsk folkegruppe fra Myanmar, omtales ofte som verdens mest forfulgte.
• Er ikke blant Myanmars 135 offisielt anerkjente folkeslag, og de fleste ble fratatt sitt statsborgerskap etter en lovendring i 1982. I Myanmar omtales folkegruppen ofte som bengali og ansees av mange for å være illegale innvandrere.
• En rapport fra FNs menneskerettighetsråd har konkludert med at Myanmar-militæret står bak systematiske menneskerettighetsbrudd mot minoriteten. I dag bor nær en million rohingyaer i de enorme leirene sør i Bangladesh.

Hun forteller at det var vanskelig å oppnå kontakt med kvinnene i begynnelsen.

– De sa lite, og unngikk øyekontakt. Nå forteller de, og det er her jeg hører de sterkeste historiene, om kvinner som ble utsatt for seksuell vold hjemme i Myanmar, eller som har sett familiemedlemmer bli drept. Samtidig er de veldig opptatt av å se fremover.

Blokhus forteller at kvinnene hun møter, sluker alt av læring, har ambisjoner, og ønsker å bidra positivt både til egen familie og til rohingya-samfunnet.

– Jeg tror dette tilbudet er ekstremt viktig. Men det er ofte denne type programmer som må nedprioriteres om vi får redusert støtte, så jeg frykter vi må avvikle, sier hun.

• Les også: Én million bor fortsatt i «verdens største venterom»

FNs ferske appell for rohingya-krisen ble lagt frem i dag og lyder på 876 millioner dollar for 2023. Men med en rekke store kriser i verden – som Ukraina og Afghanistan, Syria og Jemen – frykter Blokhus strammere budsjetter.

– Nå er vi i det sjette året av en krise som ikke lenger regnes som akutt, og vi, de humanitære aktørene, ser at det kan bli vanskelig å få midler. Jeg har nettopp kommet ut av et møte med de andre FN-organisasjonene. Verdens matvareprogram sa for eksempel at de regner med at det ikke vil komme tilstrekkelig midler til deres arbeid i leiren i år. Dét vil påvirke også vårt arbeid, for når familiene ikke har nok mat på bordet, er det ofte kvinnene som får minst fordi mødre prioriterer barna sine.

Hun forklarer at det blir en ond sirkel, at mange også kan komme til å gifte bort døtrene sine i ung alder for å få færre munner å mette.

– Det er krevende å skulle velge, om for eksempel mat eller helse er viktigst. Hvis vi har mindre finansiering, må vi redusere antall helsepersonell, og vil dermed være mindre tilgjengelige for kvinner i leirene som trenger hjelp. Vi vil alltid prioritere det som er livsnødvendig, som god fødselsomsorg og behandling av alvorlige komplikasjoner. Men mange av tilbudene rundt mental helse og psykologhjelp kan komme til å måtte avvikles. Det var en ganske dyster stemning på det møtet, sier Blokhus.