Advokaten fra Lahore

Regnet pisker mot vinduene. På bordet i en salong på eksklusive Islamabad Club står en kanne med te og et fat med lett mat. Asma Jilani Jahangir (62) ser liten ut der hun sitter i en av lenestolene.

Et lynskarpt blikk bak brilleglassene. Hun lener seg frem. Legger en spinkel hånd rundt en porselenskopp, og sier:

– Jeg ble som de fleste andre rystet. Det som skjedde for to dager siden var en motbydelig og veldig, veldig grusom handling.

Stemmen er myk, en anelse nasal. Engelsken farget av British upper-class. Hun snakker om æresdrapet på den 25 år gamle gravide kvinnen Farzana Iqbal.

– Det skjedde midt i hjertet av Lahore. Rett utenfor inngangen til Høyesterett, der det var minst et dusin politimenn til stede. Men de rørte seg ikke. De bare stod og så på. Etterpå svarte de på kritikken med å si at deres jobb var å ta vare på dommerne.

– Utmattelse

Jahangir er høyesterettsadvokat og har to ganger vært leder av the Supreme Court Bar Association of Pakistan. Hun grunnla Human Rights Commission of Pakistan. Og har hatt vervet som FNs spesialrapportør om religions- og livssynsfrihet fra 2004 til 2010.

Akkurat nå har hun vært på jobb i Islamabad. Snart skal hun ta kveldsflyet hjem til Lahore, der hun har egen advokatpraksis.

Nå setter hun tekoppen på bordet med et lite smell:

– Pakistanerne er preget av en slags utmattelse Det er så mye vold at man ikke vet hvordan man skal få bukt med den. Hele samfunnet er brutalisert. Kollegaene mine fortalte at den unge kvinnens hode var blitt knust med mursteinen som lå igjen på åstedet. Det er noe fundamentalt galt. Vold er blitt en måte å løse alle problemene på. Dette må stoppes.

– Hva er forklaringen på hatet mot kvinnene?

– Menn har fått det inn med morsmelken at kvinner skal være lydige. Menn må lære å tenke annerledes. Det vil ta lang tid. Men vi har kommet et stykke på vei: Da jeg for eksempel begynte å studere juss, var det få kvinner i yrket. I dag er vi hundrevis.

– Gammeldags mentalitet

Jahangir mener at pakistanske menns mentalitet og holdninger ikke har utviklet seg i takt med kvinnenes.

– Se på meg: Kollegaene har respekt for meg – og noen beundrer meg også. Men når jeg jobber med de samme sakene som mine mannlige kollegaer, forstår de ikke hvorfor jeg gjør det. De sier: «Du bør heller holde deg til menneskerettigheter, for det er du best til» - slike saker som de kaller for «myke saker». De sier ikke dette til meg fordi de ikke liker meg – men fordi de vil beskytte meg. Men den beskyttelsen er kvelende.

«Det er en flamme inne i deg som får deg til å ville kjempe mot urettferdighet… Det er en flamme jeg har arvet, og som jeg også selv har bygget gjennom årene», har hun sagt til BBC.

Faren, Malik Gulam Julani, var opposisjonspolitiker på 1970-tallet og satt 14 år i fengsel. Moren, Sabiha Jilani, var den første kvinnelige muslimske studenten som gikk på annerkjente Forman Christian College i Lahore. Hun utfordret senere konvensjonene ytterligere ved å etablere sin egen klesbedrift.

Satt i fengsel

Asma var bare atten da faren ble arrestert i 1972, etter ordre av Benazir Bhuttos far, Zulfikar Ali Bhutto. Hun deltok i protester mot militærregimet, og mot fengslingen av faren.

Fra dypet i lenestolen lyder det:

– Endringer skjer når mennesker bruker sin stemme.

– Hvordan påvirket det deg at din far satt i fengsel?

– På en måte gjorde det meg sterkere. Nå måtte jeg gjøre mer av det praktiske arbeidet selv. Jeg lærte å kjøre bil. Fant ut hvordan man betaler strømregninger.

– Du har selv sittet i fengsel. Hvordan var det?

– I Pakistan har vi i hvert fall bestandig hatt en opposisjon. Hver diktator har hatt en motvekt! Jeg synes pakistanere med selvrespekt burde ha erfart å sitte bak lås og slå.

Man får gode venner i fengselet. I tillegg god tid til å inspisere sitt indre. Men første gang tenkte jeg: ”Dette klarer jeg ikke”. Stanken var ille….. I dag har jeg ingen luktesans.

Mange dødstrusler 

Menneskerettighetsforkjemperen har blitt truet på livet en rekke ganger. Og i Pakistan er det grunn til å ta den type trusler på alvor.

– Jeg blir selvfølgelig redd. Noen ganger kjenner du frykten i magen, og den forsvinner ikke selv om du ønsker den vekk. Det hjelper å arbeide. Jeg jobber den bort! Dessuten har folk støttet meg. Pakistan har også gitt meg mye kjærlighet.

Søsteren, Hina Jilani, er også advokat og menneskerettighetsaktivist. Hun sitter i rådet The Elders - etablert av Nelson Mandela i 2007 – sammen med Gro Harlem Brundtland.

– Du og din søster etablerte i 1980 Pakistans første advokatbyrå drevet av kvinner. Hvordan var reaksjonene?

– Det ble vitset en del: Hasselman & Hasselman var et stort advokatbyrå, drevet av to brødre. De begynte å kalle vårt byrå for: husselman & husselman – ”skjønnhet og skjønnhet”. Men det var også advokater som støttet oss.

Hun tenker seg om:

– Som ung, har man tro på seg selv. Noen ganger føler jeg ikke lenger den samme intensiteten. Kanskje har det med alder å gjøre. Eller at jeg har sett ting skje igjen og igjen. Jeg vet ikke. Men jeg har fortsatt dette: Når jeg ser urettferdighet, må jeg gjøre noe med det. Ja – selv om jeg for eksempel satt der med brukket bein.

Hun ler:

– Forskjellen er at med brukket bein i dag, ville jeg ha tenkt: ”Noe må gjøres - men kan jeg få noen andre til å gjøre det?” Da jeg var ung ville jeg aldri ha stilt meg det spørsmålet. Aldri!