Ambassadør Tone Tinnes (t.h.) sammen med utenriksminister Ine Eriksen Søreide utenfor ambassaden i Myanmar.

– Myanmar er et ungt og uferdig demokrati

UTEKONTORET: Som for mange var det kampen mot apartheid som startet Tone Tinnes engasjement. Ferden har tatt henne fra barndomsbygda i Østerdalen til ambassadørstilling I Myanmar.

Publisert

Nå er vel alle land og situasjoner komplekse, men på mange områder overgår nok Myanmar de fleste andre land.

Tone Tinnes

UTEKONTORET

I denne spalten forteller norske fagfolk innen bistand og næringsliv om "utekontoret" der de jobber og utfordringene de møter i det daglige.

I MYANMAR

Hvem: Tone Tinnes

Alder: 56

Stilling: Ambassadør

Hva er spesielt med jobben du har?

­­– Jeg jobber i Myanmar i en veldig spennende tid. Landet fikk en folkevalgt regjering i 2015 der Aung San Suu Kyi vant en overveldende seier. Likevel gir grunnloven fortsatt militæret en betydelig rolle. Det begrenser den sivile regjeringen. Neste valg er i 2020 og det er veldig store utfordringer regjeringen står overfor. Det er et ungt og uferdig demokrati der krefter som ønsker endring fortsatt har vanskelige forhold. I delstaten Rakhine er store deler av rohingya befolkningen drevet på flukt.

– Det er en krevende jobb som tar mesteparten av tiden, men også et flott land å bo og leve i. Folk er veldig vennlige og imøtekommende. Som folk flest er de bekymret for skole for sine barn, jobbmuligheter og helsetilbud. Det er veldig meningsfylt å møte så mange som vil ha en endring og som jobber hardt for å få det til. Etter tiår med militærstyre har ”lokket” blitt løftet. Folk kan si hva de mener. Samtidig har det skjedd en teknologisk revolusjon med tilgang til smarttelefoner og bruk av sosiale medier. Dermed åpnes rommet for alle slags ytringer - også de sterke nasjonalistiske strømningene som vi nå ser komme tydeligere til overflaten.

Hva er den største utfordringen i arbeidshverdagen og hvorfor?

– Tiden strekker ikke til. Det er så mye jeg skulle ønske å gjøre. Jeg skulle gjerne hatt enda mer tid til å reise rundt og bli kjent med forholdene. Å høre hva som opptar folk slik at vi kan forstå bedre og dermed støtte den veien de velger å gå.

– Nå er vel alle land og situasjoner komplekse, men på mange områder overgår nok Myanmar de fleste andre land. Siden uavhengigheten i 1948 har landet vært i pågående borgerkrig med etniske grupperinger som ikke har godtatt sentralmyndighetene. Mange av konfliktene går på identitet; hva det er å være fra Myanmar er forskjellig om man tilhører den buddhistiske majoritetsbefolkningen i lavlandet eller om man tilhører en religiøs minoritet i grenseområdene. Det tar tid å finne fellestrekk og felles visjon for landet.

– Landet har kommet langt etter at det åpnet seg opp mot omverdenen fra 2011, men preges av den lange isolasjonen og all kunnskap som folk har gått glipp av. De er sultne på ny kunnskap og på å tilegne seg ny kompetanse. Ambassaden har derfor valgt å fortsette med stipendordninger og legge inn kapasitetsbygging som del av våre programmer.

– Vårt kontor er i Yangon, mens hovedstaden er i NayPyiTaw som er en times flyreise unna. Det blir derfor ofte lange dager der vi ”pendler” for å møte ministre og myndigheter. Det blir en vane å stå opp grytidlig og komme hjem etter mørkets frambrudd. Regjeringen og parlamentet kommer også langt vekk fra folk flest og mister nok noe av kontakten med grasrota.

Hva er det mest spennende du har opplevd?

– Det har vært fredskonferanser, mange reiser rundt i landet, prosjektbesøk og godt samarbeid med norske selskaper. Det er vanskelig å trekke fram en spesiell ting. Men jeg kan nevne noe: I løpet av de siste månedene har både Jotun og Yara hatt offisiell åpning av sine virksomheter i Myanmar. Det er flott å se norsk næringsliv som kommer inn med gode selskaper, god forståelse av landet og at de legger vekt på opplæring av ansatte. Det er flott Norgesreklame og et viktig bidrag til utvikling og modernisering.

– Det har gjort stor inntrykk å møte mennesker som har kjempet lenge for demokrati i Myanmar. Mange har tilbrakt tid i fengsel, følt kampen på kroppen og følt undertrykkelsen. De er veldig glade for den støtten det norske folket har gitt til deres kamp for demokratiske rettigheter. Jeg har møtt mange flotte kvinner som kjemper en kamp mot diskriminering. Det finnes viktige kvinnelige stemmer i alle lag av samfunnet, innen politikk, sivilt samfunn og næringsliv.

– Jeg ser at bistandsinnsatsen vår betyr noe – bedre kompetanse i departementer og bedre hverdag for enkelt mennesker.

Hva slags råd har du til folk som besøker landet?

– Mitt råd er å ta seg tid til å reise rundt. Yangon er en interessant stor by og det er mye å se, men sett av tid til å besøke andre deler av landet. Jeg anbefaler besøk til Inlay Lake med landsbyer på påler i den store innsjøen, der båt brukes som transport og et besøk til Bagan med utallige buddhistiske templer. Myanmar har også vakre strender og det er mindre utbygget enn i nabolandene. Det mest interessant er mangfoldet - fra det flate deltaområdet til fjellområdene i øst, nord og vest. Økoturismen øker og det er gode muligheter for å gå turer og besøke landsbyer.

Hva er den beste lokale retten du har spist?

– I Myanmar er det mye god mat og mange ulike stedlige tradisjoner. Det er et stort mangfold som varierer mellom delstater og etniske grupper. Det er nydelig sjømat i Rakhine. Delstatene Kachin og Shan har sine lokale retter. Tradisjonen er å sette fram mange retter som man spiser sammen med ris. Det er lett å like myanmarsk mat og valgmulighetene er store.

Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge – bortsett fra å dra fra venner og familie?

– Vi som jobber ute i periode har det privilegium å bli kjent med andre land og samtidig kunne komme hjem til Norge, til familie og venner og alt som er kjent. Å jobbe ute gir et perspektiv også på vårt eget land. Jeg blir minnet om alt som fungerer bra, hvor heldige vi er og at vi alle har et ansvar for å verne om viktige verdier og videreutvikle vårt samfunn. Det er mange ting vi i dag tar som gitt, men som ikke er det for majoriteten av verdens befolkning.

– Så savner jeg selvfølgelig noe ting som årstider og norsk natur. Det blir også lite skimuligheter og så har jeg blitt en pyse når det gjelder å bade i sjøen. Det blir sjeldent varmt nok. Når man bor ute kommer man jo litt ”bakpå” om hva som opptar folk hjemme. Jeg prøver å henge med så godt jeg kan, men må melde pass av og til, sier Tone Tinnes.

Powered by Labrador CMS