Enorme muligheter, og et vepsebol av utfordringer

– Å gi folk mulighet til å snakke sammen er en viktig faktor i utviklingen av et land. Vi vet vi er med på noe historisk, som er viktig for folket i Myanmar, sier Petter Furberg.

Det er bare litt mer enn ett år siden Telenor danket ut 88 andre selskaper og fikk tilslaget på én av to lukrative mobilkontrakter i ­det tidligere militærdiktaturet.

Alt har gått så fort, snart skal nettet skrus på.

Og når direktøren i Telenor Myanmar tar en kort pause, ser ut vinduene i 9. etasje i Bahan Township, Yangon, ser han en by som endrer seg, dag for dag. En by der eldgamle tradisjoner møter den moderne teknologien han selv representerer. En kaotisk og bråkete, men frodig, vakker by.

Når han står slik, tenker kanskje Petter Furberg på munkene ved Schwedagon-pagoden, som titter oppslukt ned i mobilen. En telefon der et sim-kort for kort tid siden kostet flere hundre dollar, men som nå selges til priser folk flest har råd til.

Kanskje tenker han på hvordan han skal nå ut til 90 prosent av en befolkning på mer enn 50 millioner mennesker, der en tredjedel lever i konfliktområder. Eller kanskje han bare drømmer om det norske mobil-eventyret, som nå strekker seg gjennom store deler av Asia, og som kan bidra til utvikling i et av verdens fattigste land.

Vil bidra til vekst

Furberg er bare dager unna innvielsen av Telenors mobilnett når Bistandsaktuelt tar heisen opp i det nyoppussede bygget i Myanmars finanshovedstad. Mer enn 400 mennesker jobber her; noen få nordmenn og internasjonalt ansatte, men flest lokale.

– Når Telenor har valgt å etablere seg her, er det fordi vi ser det store potensialet og hvilken utviklingseffekt mobil og internett vil ha. Vi vet at utbredelse av prisgunstige mobiltelefoner og tilgang til internett til befolkningen vil kunne bidra til jobbskaping, økonomisk vekst og demokrati gjennom tilgang til informasjon og meningsytringer.

I et land som ligger på 150. plass på FNs levekårsindeks, med en fattigdomsrate på 26 prosent, er Telenors milliardsatsing kjærkommen. Ifølge analyser fra Verdensbanken kan en økning i mobilpenetrasjon på 10 prosent bidra til en vekst i et utviklingslands BNI på mellom 0,8 og 1,2 prosent. Telenor håper å bidra til en slik vekst, men hva var avgjørende for at selskapet vant anbudet om den strategisk viktige mobil-lisensen?

– Det var summen av alt vi kunne tilby: En veldig lang liste av ting vi har lovet å innfri på, med tydelighet på operasjonelle kriterier som dekning, datahastighet og priser, i tillegg til lisenskostnaden på 500 millioner dollar selvfølgelig, sier Furberg.

– Vi føler vi har bevist det i hele Asia, siden vi rullet ut i Bangladesh i 1996: At å sette opp et mobilnettverk, selge sim-kort, fokusere på tilgjengelighet for alle og presse prisen, har vært en av de viktige driverne for økonomisk vekst og sosial utjevning i de landene vi har operert. På samme måte i Myanmar – som trenger alt av infrastruktur – så er mobil en av de utbyggingene som kan skje kjappest av alle infrastrukturprosjekter, og det kommer også til å ha kjappest effekt for folk i de mest avsidesliggende områdene.

Har spart penger

For Telenor er det et uttalt mål å nå de fattigste i Myanmar; det de kaller massemarkedet. Og i det tidligere diktaturet befinner de store massene seg på landsbygda. Enorme områder skal kobles opp mot byene, og en ny nasjonal økonomi.

Man trenger ikke reise langt ut av Yangon før de grønne rismarkene og den enkle bebyggelsen lar tankene vandre i tid. Folk som bor i Kungyangon, i deltaet sør for Yangon, lever av det samme som generasjoner før dem, jorda de dyrker.

46 år gamle Ko Hla Aung kommer syklende forbi det som skal bli en av Telenors 8000 mobilmaster i Myanmar. Et arbeidslag fra en av selskapets underleverandører er i ferd med å ferdigstille tårn-konstruksjonen. Ko Hla Aung har ikke hørt om Telenor før, men han vet at den høyreiste masten vil gi ham mobildekning.

– Jeg har spart penger, snart har jeg råd til å kjøpe en telefon. Det gjør at jeg kan kommunisere med familie og få bedre oversikt over prisene på markedet i Yangon.

Ko Hla Aung dyrker betel-planter som han selger til en lokal oppkjøper, som igjen selger plantene på grønnsaks­markedet i Yangon. Ko Hla Aung sier han har lite kunnskap om markedsprisene i storbyen. Det kan han få med en mobiltelefon.

– Om jeg vet mer om prisene kan jeg kanskje selge til en høyere pris, sier han.

Ko Hla Aung er én av mange som kanskje kan høste goder av Telenors milliardsatsing. Men 46-åringen har også økt inntjeningen gjennom en annen «norsk utviklingsmekanisme». Som mange av bøndene i området har han kjøpt subsidiert vanningsutstyr gjennom norsk-støttede Proximity Designs. Selskapet har solgt utstyret i 9000 landsbyer over hele Myanmar. Og vannpumpa Ko Hla Aung har installert, gjør at han ikke lenger må bære vann til betel-plantene. Nå bruker han bare en brøkdel av tiden han før gjorde på vanning, og har startet en bi-geskjeft. Som sykkeldrosjesjåfør.

– Vannpumpa gjør at jeg har fått mer tid til å kjøre trishaw. Før tjente jeg kanskje femti dollar i måneden, nå har jeg nesten doblet inntekten, sier han.

Om Ko Hla Aung også får seg mobiltelefon, kan han forhåpentligvis bringe enda mer hjem til familien. Sånn sett er 46-åringen et godt eksempel på en som kan ha fordeler av den stående ordren norske ambassadører har fått fra Norges utenriksminister:

Norge skal ha et bredt, langsiktig og fattigdomsrettet engasjement, der norske bistandsmidler skal gå hånd i hånd med norsk næringsliv.

«Tunga rett i munnen»

Børge Brende har lovet taktskifte for norsk næringsliv i utviklingsland, og regjeringen lanserte nylig tolv nye «fokusland» for norsk utviklingssamarbeid, blant annet Myanmar.

Norske utenriksstasjoner har i en årrekke bistått norsk næringsliv i deres utenlandsengasjement, men i forslag til statsbudsjett for 2015 tydeliggjøres det at Høyre/Frp-regjeringen vil ha «et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt».

For å få til dette skal utenrikstjenesten styrkes og være en «døråpner» for norsk næringsliv, spesielt i fremvoksende økonomier. Men i Myanmar, der selskaper som Telenor, Statoil og Jotun nå er på full fart inn, mener kritikere at Norge blander roller, som fredsnasjon og demokratiforkjemper på den ene siden og tilrettelegger for norsk næringsliv på den andre. I burmesisk presse har tidligere Myanmar-ambassadør Katja Nordgaards overgang til direktørstilling i Telenor fått stor oppmerksomhet. En overgang som skjedde etter at den norske telegiganten hadde fått kloa i mobil-lisensen.

– Det er klart norske myndigheter, gjennom en 180-graders politisk kursendring, har banet vei for Telenor. Det er ikke slik at alt avgjøres i en anbudsprosess. Det er minst like viktig å komme tidlig inn i en dialog med beslutningstagere, noe Telenor dro fordeler av, mye takket være det tette forholdet mellom den norsk ambassaden og den burmesiske regjeringen, sier Audun Aagre, leder i Den norske Burmakomité.

Han mener tilbakemeldingene han nå får fra opposisjonen, flere etniske grupper og Norges tidligere allierte i eksil, viser at Norges støtte oppleves ubalansert.

– Jeg møtte Aung San Suu Kyi forrige måned, og det bør være et paradoks for Norge at den fremste karakteren i demokratikampen mener politikken Norge nå fører i Burma ikke leder mot et reelt demokrati. For all del, Norge støtter en rekke gode prosjekter, som er implementert på en imponerende måte av norske organisasjoner. Svært mange av prioriteringene som gjøres er riktig, men støtten til et kritisk og uavhengig sivilsamfunn er etter min mening tonet ned, sier Aagre og fortsetter:

– Norge har gått inn med betydelig politisk kapital i å flagge støtte til den burmesiske regjeringen, som har ført til en politisk dreining i en slik grad at det er vanskelig å høre forskjell på retorikken fra regjeringen i Naypyidaw og norsk utenrikstjeneste.

Enormt mye korrupsjon

Det norske mobilselskapet skal satse milliarder av kroner og regner med å sysselsette flere tusen burmesere. Telenor har foreløpig budsjettert med en investering på rundt seks milliarder kroner, hvor «omtrent halvparten dekker lisenskostnaden. Resten vil gå til å bygge mobilnett, en lokal organisasjon og andre løpende kostnader».

For mange selskaper som investerer i Myanmar vil «løpende kostnader» være ensbetydende med korrupsjon. Med en politisk økonomi definert av mer enn 50 år med direkte og indirekte militærstyre ligger landet på 157. plass (av 177) på Transparency Internationals korrupsjonsindeks. En lang rekke kilder Bistandsaktuelt har snakket med er samstemte i at korrupsjonen er enormt ødeleggende for Myanmar.

– Myndighetene har foreløpig ingen politikk for hvordan den kan stoppes; det finnes ingen institusjoner eller en lovgivning til å ta tak i problemene, sier Win Myo Thu, i nystartede Myanmar Alliance for Transparency & Accountability.

Han får støtte av lederen ved Myanmar Centre for Responsible Business, tidligere britisk Burma-ambassadør Vicky Bowman. Hun forteller at en rekke selskaper har kontrollert store deler av Myanmars økonomi i en årrekke, men at det nå er lys i tunnellen:

– Det finnes en gruppe selskaper som har vært dominerende, men nå ser vi tegn til at deres monopoler begynner å smuldre litt opp, sier Bowman.

– Er det mulig for utenlandske selskaper, som for eksempel Telenor og Statoil, å gjøre business i Myanmar uten å bidra til korrupsjon?

– Ja det er det. Men det tar tid. Både Telenor og Statoil tok del i åpne konkurranser med flere titalls andre internasjonale selskaper. Nå skynder begge selskapene seg langsomt. Det er fordi de arbeider med et byråkrati som er uvant med å håndtere et stort antall investeringer og hvor lover og regler utvikles parallelt med investeringene.

Bowman mener likevel at det er mange fallgruver på veien for næringslivsaktører i Myanmar. Hun trekker spesielt frem utfordringene med uklare landrettigheter.

«Thein Seins reformer har tjent eliten godt» i Myanmar, hevder Stuart Paul Larkin, forsker ved Singapores Institute of Southeast Asian Studies. I en artikkel publisert i juli i år argumenterer Larkin for at en del av eliten – i Myanmar best kjent som cronies; militærdiktaturets tidligere ledere, samt deres familie og nære venner – har slått kloa i store deler av landets ressurser på en rekke områder. Bankvirksomhet, eiendom og transport er alle eksempler på virksomheter der cronies har en sentral rolle.

Mange av disse står på USAs svarteliste over selskaper amerikanerne ikke skal gjøre forretninger med. Telenor-sjef Furberg sier selskapet følger denne lista når de opererer i Myanmar, og poengterer at han er klar over alle utfordringene han vil støte på i dette uoversiktelige landskapet. Men Furberg er krystallklar når det kommer til korrupsjon i alle ledd av milliardoperasjonen han leder: Telenor har nulltoleranse.

– I Myanmar bruker vi mye tid på dette. Og om vi er konsistente, vet alle at det ikke nytter å presse oss for penger, sier Petter Furberg.

Godt for statskassa

– Dere betalte 500 millioner dollar for mobil-lisensen. Er det mulig at pengene tilflyter enkeltpersoner på en ureglementert måte når de fordeles nedover i systemet?

– Nei, det tror jeg ikke. Det blir på samme måte som om du skulle spørre den norske regjeringen hvilke øremerkede midler som går til hvilken post på statsbudsjettet. Dette landet trenger faktisk inntekter for å bygge ut en infrastruktur. At vi gjennom lisensbetalingen har bidratt til statskassa er sannsynligvis bra for Myanmar.

– Du er helt trygg på at pengene dere har spyttet inn tilflyter oppbyggingen av Myanmar, at det gagner det burmesiske folk?

– Telenor kan ikke ta ansvar for hvordan staten Myanmar bruker sine penger. Det jeg kan si er at jeg er sikker på at pengene har gått til staten Myanmar.

– Det er mange fasetter av korrupsjon og dette er et land med enorme utfordringer, blant annet med landrettigheter: Sier du at dere ikke møter folk som vil ha penger fra baklomma?

– Nei det sier jeg ikke. Det jeg sier er at vi har nulltoleranse for korrupsjon.

– Da stiller jeg spørsmålet litt annerledes: Om man betaler 320 dollar i måneden for leie av et landområde til en telemast på landsbygda, hvordan vet dere at disse pengene ikke blir en del av korrupsjons-spiralen?

– Dette er et av våre viktigste prinsipp. Alle våre tårnselskaper har forpliktet seg til å vite hvem som eier grunnen, om vedkommende faktisk har eierskapet og at det kan dokumenteres, i tillegg forsikrer vi oss om at naboene har gitt sitt samtykke. Vi leier plass til våre sendere av tårnselskapene, så det er de som har hovedansvaret for dette, men for tårnselskapene er dette også viktig fordi det er kostbart å flytte en mast om det skulle komme til en disputt. I tillegg har Telenor egne inspeksjonsteam som reiser rundt og forsikrer seg om at alt dette faktisk er i orden, sier Furberg.

HRW: Holder ikke med tomme løfter

Human Rights Watch‘ David Mathieson mener det er illusorisk for utenlandske selskaper å tro at deler av investeringene deres ikke vil havne i lommene til det han kaller særinteresser hos militæret og deres nære forretningsforbindelser.

– I et land som Myanmar, hvor korrupsjonen er systemisk, tror jeg ikke noen utenlandske selskaper helt kan unngå korrupsjon. Men de kan innta en sterk og prinsipiell holdning for å dempe den. Dette ville innebære at selskaper, som Telenor, må legge et konstant press på beslutningstagere og myndigheter for å sikre at deres investeringer ikke støtter opp om høynivå-korrupsjon som eksempelvis bidrar til menneskerettighetsbrudd, og de må trekke investeringene sine dersom det avdekkes at disse bidrar til korrupsjon. Det krever etisk heltemot og åpenhet, sier Mathieson.

– Kan Telenor være sikre på at lisensavgiften ikke ender opp i lommene til enkeltpersoner?

– Gitt hvor korrupt den burmesiske regjeringen er, mangelen på åpenhet, og årevis med et svart hull i bunnen av statskassa, tviler jeg på, uten et overvåkingssystem, at ingen av midlene vil bli misbrukt. Det er alltid prisverdig når utenlandske investorer proklamerer tillit til at deres midler ikke vil bli del av korrupsjonen, men det ville være rettskaffent om de også kunne bevise at det stemte. Det holder ikke med tomme løfter, det trengs bekreftelser og konstant overvåking. Det burde disse selskapene forplikte seg til.

– Mange hevder at noen få kontrollerer de store pengene i Myanmar. Hvor stort er problemet i forhold til å skape utvikling for alle?

– En viktig drivkraft i de nye reformene er at denne korrupte sammensvergelsen skal klare å maksimere sin profitt gjennom økte investeringer: de kontrollerte det meste av virksomheten i dette landet før, og gjør det fortsatt. Det er svært ødeleggende for landets ressurser og de aller fleste burmesere får ikke ta del i den økonomiske veksten: Pengene havner fortsatt i lommene til dette militær-crony-komplekset, sier Mathieson.

– Vil ha forandring

Burmas gamle hovedstad Rangoon, er med en ny og åpnere politikk blitt hjertet i en internasjonalt orientert Myanmar-økonomi. Gamle, vakre kolonibygg rives, for å gi plass til moderne forretningsbygg eller femstjerners hoteller. Foreløpig er de fleste selskapene som investerer i Myanmar fra Asia. Men utviklingen går fort.

Den tettpakkede og stillestående bilkøen utenfor det nedslitte syttitallshotellet Bistandsaktuelt bodde på da vi besøkte landet i 2012, er nå erstattet med en motorvei på stylter, for en mer effektiv trafikkavvikling. Splitter nye biler fra den nyåpnede Ford-butikken oppe i gata, står klare til avhenting fra de som er med på pengegaloppen. Og nesten over alt er det poppet opp mobiltelefonutsalg. Logoene til Telenor og det Qatar-baserte selskapet Ooredoo (som vant den andre av de to mobil-lisensene; journ.anm.) er overalt; på buss-skur, på boards, i vinduer. Til og med de tradisjonsrike te-husene i den gamle kolonihovedstaden, er dekket med logoer med selskapenes farger.

Om man kjører fra Yangons ubestridte landemerke, Schwedagon-pagoden, langs Inya Lake, der Aung San Suu Kyi bor på motsatt side, kommer man snart til en roligere del av byen. Store grønne trær henger tungt over veien. I en stille bakgate ligger flere loslitte hus, kontorer for ulike virksomheter. I tredje etasje sitter Tin Maung Than. Han flyktet fra Burma i 1988. Først over grensa til Thailand, så videre til USA. Han kom hjem igjen i 2000, og nå er han direktør og seniorforsker ved Myanmar Development Resource Institute. Han mener Myanmar trenger hjelp til en satsing på det han omtaler som de makrøokonomiske bærebjelkene for at landet skal få en bærekraftig utvikling.

– Både regjeringen og opposisjonen vil ha forandring. Men ingen av dem har en visjon for hvordan de skal klare det, for hvordan utvikling kan skape forandring i livene til vanlige folk. Myanmar er avhengig av å få hjelp fra andre land nå, sier Tin Maung Than.

Økonomiske bærebjelker

Han trekker frem fem punkter han mener er helt vesentlige for utvikling: Helse, skole, fattigdomsbekjempelse, økonomisk utvikling og demokrati.

– Så langt har det vært veldig lite satsing på de tre første. I tillegg er det en enorm korrupsjon. Myndighetenes mangel på politikk på feltet, dårlig kapasitet i byråkratiet og næringslivsaktørers interesser er de største utfordringene. Også er det fortsatt slik at det er folk som har stor interesse av at «systemet» ikke forandrer seg. Om fordelingen forblir så skjev som nå, vil vi ikke få utvikling i dette landet, sier Tin Maung Than.

Men det er også positive trekk knyttet til kampen mot korrupsjon og en ny åpenhetskultur, blant annet fordi Myanmar nå er opptatt som «kandidat-land» i Extractive Industries Transparency Initiative (EITI). Det betyr at myndighetene har forpliktet seg på en lang rekke områder for at en større del av inntektene fra petroleums- og gruveindustrien skal bidra til økonomisk utvikling og bedre levekår for befolkningen. Men myndighetene har fortsatt en lang, lang vei å gå for å stoppe korrupsjonsutfordringene, mener MDRI-direktøren, og sier det avhenger av sektor og hvilket nivå i byråkratiet man forholder seg til, om det er det mulig å drive forretninger uten å bidra til korrupsjonen. Hva da, med pengene Telenor betalte for lisensen?

– Vi vet ikke hvordan Telenor-pengene brukes. Det er noe av problemet her; at departementene heller ikke har nok gjennomsiktighet. Og selv om president Thein Sein og hans ministre i de ulike departementene har et oppriktig ønske om nulltoleranse, så er det mange mennesker nedover i systemet: Når disse pengene fordeles fra statsbudsjettet; det er da problemene starter, og penger forsvinner.

• Bistandsaktuelt har gjentatte ganger forsøkt å få kommentarer til de ulike påstandene om korrupsjon fra politisk ledelse i telekommunikasjonsministeriet, uten å lykkes.

Telenor satser også på 2G

Downtown Yangon syder av aktivitet, et vilt kaos av biler, sykler og mennesker i alle retninger. Utstrakt byggevirksomhet og neonskilt vitner om en by i voldsom utvikling. Følger man strandpromenaden fra det legendariske Strand Hotel, beveger man seg inn i millionbyens godt bevoktede havneområde. Her langs Yangon River ligger flere halvoffentlige og private shipping-terminaler der cronies skor seg godt på økt handel.

Men området, med kraner, arbeidere, tehus og gatemat, har også tiltrukket seg en ny og uvant gjest: Transit Shed No.1 er et pop-up-art center, der den burmesiske finans- og kultureliten kan få skinne. Plasseringen, rett ved siden av skurene til mennesker som lever på et eksistensminimum, er svært talende for kontrastene i Myanmar nå.

Et land i rivende utvikling, der forskjellen på rik og fattig er enorm.

Det er blant sistnevnte Telenor ønsker å satse. De vil nå ut med et tilbud til massene. Derfor satser de ikke på 3G og 4G nett som konkurrenten Ooredoo fra Qatar.

Telenor satser på 2G og 3G.

– Vi og Ooredoo har litt forskjellig tilnærming til markedet. De satser på 3G og 4G, mens vi satser på et nett som er relevant for folk flest, sier Petter Furberg.

– Mange av selskapene som nå investerer her anklages for menneskerettighetsbrudd. Hvordan vil Telenor bidra til en ansvarlig bedriftskultur?

– Vi vet at vi står overfor menneskerettighetsutfordringer, jobber aktivt for å vurdere risikoområder og gjør vårt beste for å overholde høye standarder når vi møter utfordringer. For Telenor betyr respekt for menneskerettigheter både å identifisere mulige risikoer og dempe disse, samt å forstå hvordan vår forretning kan støtte opp om rettigheter. Samtidig er det viktig at man tar problemene som kan oppstå på alvor. i Telenor har vi kartlagt utfordringene vi vil møte i Myanmar, sier Furberg.

Usikret, på 40 meters høyde

Og utfordringene står i kø: I august avdekket selskapet selv barnearbeid hos en av sine underleverandører. Kontroller viste at barn helt ned i 12-årsalderen hadde utført «farlig ­arbeid» ved Telenors byggeplasser. Og da Bistandsaktuelt ble invitert med ut for å se bygging av nye telemaster på landsbygda utenfor Yangon, fant vi klare brudd på HMS-forskriftene. En telemontør som skulle skru fast Telenors mobil-antenner, klatret hele veien til toppen, på utsiden av den 40 meter høye mobilmasten. Usikret.

Hvordan hadde det gått om han hadde mistet taket?

Bistandsaktuelt ringer Trondheim:

– Det du beskriver er hårreisende. Det er helt klart et brudd på norske HMS-forskrifter, og ikke i tråd med prinsipper om bedrifters samfunnsansvar. Arbeidstilsynet ville gitt selskapet en klekkelig bot om det hadde skjedd i Norge. Om det hadde vært fare for gjentagelse, ville de også stoppet arbeidet, sier leder for NTNUs forskningsgruppe for miljøstyring og bedrifters samfunnsansvar (CSR), professor Annik Magerholm Fet.

• Les også: Her bryter Telenor egne sikkerhetsregler i Myanmar

Så spør vi Petter Furberg om Telenor følger norske lover for Helse, miljø og sikkerhet (HMS) i Myanmar, samt om «hendelsen» forteller om utfordringene med å ivareta et samfunnsansvar i et land som Myanmar.

– Fra første dag i Myanmar har vi tatt i bruk Telenors standarder for HMS, som også avspeiler norske HMS-krav, i alle ledd av vår verdikjede. Dette er gjort gjennom omfattende trening av underleverandører, helt ned til den enkelte arbeider. Det er en meget stor utfordring å iverksette våre standarder gjennom hele verdikjeden.

Telenor-direktøren viser til at mange av de som tar oppdrag på byggeplassene er ufaglærte fra nærliggende landsbyer uten erfaring med å jobbe med sikkerhetsutstyr.

– Dette krever kontinuerlig trening og streng oppfølging. Vi gjennomfører både planlagte og tilfeldige kontroller av alle byggeplasser hver uke. Når forhold oppdages, rapporteres det til våre ansvarlige og saken blir håndtert på byggeplassen og videre med underleverandøren. Fortsatt er det langt igjen før vi kan si at våre HMS-standarder alltid etterleves, men vi tror Telenors tilstedeværelse vil bidra til forbedringer over tid.

– Dere avdekket selv barnearbeid, hvilke konsekvenser fikk det for underleverandøren?

– Barnearbeid er et stort problem i Myanmar. Det er sosialt akseptert, og det er stor fattigdom som driver barn inn i arbeidslivet. I utgangspunktet er vårt fokus kontinuerlig forbedring, og vi terminerer ikke en kontrakt på bakgrunn av ett enkeltstående brudd. Dersom vi oppfatter at firmaet forstår og vil forandre seg, er dét det beste.

Furberg sier Telenor bruker burmesiske selskaper som underleverandører i stor grad.

– I den grad vi kan, ønsker vi å bidra til å utvikle en industri. Vi kjører selvfølgelig tøft på kostnader og operasjonell kapasitet, men vi hjelper også disse selskapene i gang. Vi driver i stor grad med opplæring av ansatte i 100 selskapene vi samarbeider med her.

«Solskjar good!»

I sentrum «av Rangoon ligger et område med en fantastisk miks av ulike kulturer og religioner fra hele det indiske subkontinentet», skriver Thant Myint-U i boka «Where China Meets India». Den indiske befolkningen i Myanmar er nå bare en liten del av hva den en gang var, men fortsatt henger bilder av hindu-gudene Hanuman og Rama på et Banian-tre i bydelen Kyauk Tadar i Myanmars største by.

Bare noen kvartaler unna ligger en shia-moské og flere sunni-moskeer, inkludert en som tilhører byens store bengalske og tamilske muslimske samfunn. Like bortenfor ligger en armensk kirke fra 1800-tallet og et tempel til ære for hindu-guden Ganesh. Det ligger til og med en jødisk synagoge midt i det muslimsk-dominerte nabolaget.

Forfatter Thant Myint-U har tidligere sagt til Bistandsaktuelt at det ikke vil bli økonomisk vekst i Myanmar om ikke alle folkegrupper inkluderes.

Når man går inn Shwe Bone Thar Road, noen hundre meter fra Sule-pagoden, kan man oppleve den fantastiske miksen Thant Myint-U snakker om i boka. En fredag ettermiddag møtes muslimer og buddhister, kjeltringer og handelsmenn, unge munker og gamle soldater, i et enormt åpent gatemarked. Her kan man for eksempel skaffe det siste på mobilmarkedet. Et marked som inntil nylig var forbeholdt de få i Myanmar. Nå er det i ferd med å endres. Og på Shwe Bone Thar Road er en splitter ny mobil billig:

En Iphone 5; hva koster den? «70 dollar» sier mannen som har lagt ut et imponerende utvalg smart-telefoner på bakken foran seg. Han tar et drag av sigaretten.

– 70 dollar? spør Bistandsaktuelt overrasket.

– Yes, from China, svarer mannen og spør hvor vi er fra:

– Norway? Very bad football! But Solskjar good.

Norge er på radaren til et overveldende antall mennesker i Myanmar. I en årrekke var Democratic Voice of Burma, med hovedkontor i Oslo, en av få aktører folket i Myanmar fikk nyheter gjennom. Så var det fredsprisen til Aung San Suu Kyi i 1991.

Nå er det den norske mobilgiganten «alle» her stoler på.

– En god ekstrainntekt

– Det er bra at myndighetene prioriterer utbygging av et mobilnett. Jeg liker at mobiltårnet bygges her; jeg har aldri sett noe lignende og det er et tegn på utvikling. Jeg håper det gjør at vi får bedre dekning også, da kan jeg lettere snakke med familien, sier Nwe Ni Myint (28), og titter opp på den vel førti meter høye masten som er i ferd med å ferdigstilles ved siden av huset hun deler med ektemannen og deres to år gamle datter.

Bistandsaktuelt har flyttet seg ut av Yangon, til den lille landsbyen Kyu Sann i Mingalardon. Rett på andre siden av gjerdet for den lille familien, bor Ma Thin Thin. Sammen med sin familie eier hun grunnen mobilmasten er bygget på. 39-åringen hevder hun får 320 dollar i måneden i leieinntekter (fra Telenors underleverandør; journ.anm), og følte seg lurt i forhandlingsprosessen:

– Noen fra Telenor kom hit og spurte om å få leie bakhagen for å sette opp masten. De sa vi kunne få 320 dollar i måneden, for vi visste jo ikke hvor mye det var verdt. Men så snakket vi med noen andre som fortalte at de fikk 450 dollar. Da følte vi oss lurt. Men vi klaget og nå har vi forhandlet frem en ny avtale; fra neste år skal vi også få 450 dollar i måneden. Det er en god ekstrainntekt for familien, sier Ma Thin Thin.

Et par steinkast nedenfor står åtte år gamle May Phoo Nghone henslengt inntil et gjerde. En mindre nabojente ser over skulderen mens hun spiller spill på farens mobil:

– Mobiltelefoner er fine. Jeg kan høre på musikk og spille spill. Jeg er blitt veldig god, ofte spiller jeg til batteriet er helt tomt.

Åtteåringens far, tidligere soldat i hæren, Kyaw Ko Khine (33), tror det er bra for landets fremtid at den norske telegiganten bidrar til å bygge ut mobilnettet.

Han peker opp mot den høye masten bak huset.

– Den viser at det har kommet utvikling hit. Før var det bare «jungel» her. At tårnet bygges så nær, gjør forhåpentligvis at vi får god dekning også. Myanmar har utviklet seg i riktig retning etter at den nye regjeringen fikk makt. Bedre kommunikasjon og bedre skoler, men vi fattige er fortsatt fattige, sier 33-åringen.

Beryktet narkokartell

Nesten alle Bistandsaktuelt snakker med uttrykker begeistring for Telenors inntreden som mobiloperatør i Myanmar. Men det er et mildt sagt uoversiktlig lende selskapet er på vei inn i, med en rekke væpnede konflikter, og den pågående fredsprosessen har enda ikke ført til en nasjonal våpenhvileavtale, langt mindre en varig fredsavtale:

• Kachin: I den nordligste delstaten er det åpen krig mellom hæren og Kachin Independence Army (KIA), etter at en 17 år lang våpenhvile brøt sammen i 2011.
• Shan: En rekke ulike geriljagrupper opererer i Shan. I tillegg kontrollerer den 30 000 mann sterke militsgruppen The United Wa State Army store områder på grensa til Thailand og på grensa til Kina. Ifølge USAs Drug Enforcement Administration er gruppen en av Sørøst-Asias største narkotikakarteller.
• Kayin/Mon: Karen-folket i Kayin og Mon har vært i konflikt med myndighetene siden 1949, året etter at Burma ble uavhengig fra Storbritannia. Nå er det våpenhvile med hæren, men en rekke kompliserte spørsmål må løses før det kan bli en varig fred.
• Rakhine: Interreligiøse spenninger mellom buddhister og muslimer får stor internasjonal oppmerksomhet. Situasjonen har flere ganger ført til voldelige sammenstøt. Boliger er brent og titusenvis av fordrevet. De 800 000 rohingyaene som bor her regnes av FN som en av de mest forfulgte minoritetsgruppene i verden.

Mange håper våpenhvilen mellom hæren og de fleste av de væpnede gruppene skal bli varig, men veldig mye skal gå bra i forhandlingene om Telenor i det hele tatt kan sette en fot i flere av disse områdene. Langt mindre bygge ut et mobilnett.

– Myanmar er et utfordrende land å operere i med etniske motsetninger og ulike konflikter. Sammen med Pakistan, er vel Myanmar det mest utfordrende landet for oss sikkerhetsmessig. Én tredjedel av befolkningen lever i områder preget av ulike konflikter, men dette er også en del av vårt marked. Både i forhold til forpliktelsene våre og forretningsmessig er dette viktige områder for oss, sier Petter Furberg.

– Hvordan påvirker de ulike konfliktene muligheten til å innfri løftet?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det koker i enkelhet ned til at vi må sette sikkerheten til våre folk og underleverandører i første rekke. Vi kan ikke operere i et område der det er væpnet konflikt. Det tror jeg myndighetene har forståelse for, sier Furberg.

– Hva med Wa, der 30 000 soldater vokter et mafiøst narkotriangel: La oss si at en av krigsherrene der sier at han vil være med på laget – han vil gjøre forretninger?

– Ja, da må han kvalifisere til en av rollene som er del av vår virksomhet. Om han er god til å selge sim-kort, kan han dét. Han kan være underleverandør til et tårnselskap kanskje, om han har et ingeniørfirma kan han muligens gjøre gravearbeid. Men vi gjør bakgrunnsjekk på alle våre partnere, og vi gjør ikke business med folk som har stått for alvorlige menneskerettighetsbrudd eller som beviselig har vært korrupte, sier Furberg.

Norsk Folkehjelp: Vil kreve sin del av kaka

Norsk Folkehjelp har jobbet i Myanmar siden 2004. Gjennom fredsprosessen har organisasjonen fått unik innsikt i og kontakt med noen av geriljagruppene. Vi spør landsjef Emil Jeremic hva slags landskap Telenor nå beveger seg inn i:

– Alle snakker om at Myanmar er et land av muligheter. Men skraper man så vidt i overflaten, finner man et vepsebol av risiko for hver eneste mulighet, sier Jeremic.

Han påpeker at Telenor skal investere milliarder og bygge åtte tusen basestasjoner i et land der regjeringsstyrkene bare kontrollerer 70 prosent.

– Resten kontrolleres av 17 ulike geriljagrupper og et utall militsgrupper. Det har vært en pågående konflikt siden 1948 og en veldig ujevn fordeling av godene i et av de mest korrupte systemene i verden. Myanmar figurerer på bunnen av TI´s liste, så det er ingen grunn til å tro at myndighetene får på plass re-distribuering av landets ressurser til folket over natta. Det er bekymringsverdig at såkalte cronies koblet til den tidligere juntaen fortsatt styrer store deler av økonomien. Pengene som kommer på grunn av massive investeringer nå, vil ikke automatisk trickle down i samfunnet, sier Jeremic.

Han sier Kachin og deler av Shan er blant de mest problematiske med jevnlige krigshandlinger som selvfølgelig vanskeliggjør muligheten til å operere.

– La oss flytte oss litt lenger sør; hvordan er det i Wa-området med tilgjengelighet?

– Så vidt jeg vet, er det ingen organisasjoner som jobber i Wa. Det er en mer eller mindre autonom stat i staten, og det kreves tillatelse fra United Wa State Army for å få tilgang. I tillegg er det områder som flere militser hevder å ha kontroll over og det er veldig uklart hvem – om noen – har reell kontroll. Det gjør det krevende både å få tillatelse til å komme inn, og ikke minst å få tillatelse til å faktisk gjøre en jobb der.

– Når Telenor skal inn i disse områdene, vil disse gruppene kreve sin del av kaka?

– Ja. Disse gruppene vil ha et visst selvstyre, og at inntekter tilfaller også dem. Ett av deres mål i fredsforhandlingene er å få politisk legitimitet, å bli anerkjent som legitime aktører. De har kjempet med våpen i flere tiår for dette – så det er lite trolig at de vil anerkjenne noen avtaler de ikke selv har signert, sier Jeremic.

– Unike muligheter

Ifølge en rapport fra McKinsey Global Institute har Myanmar «en uvanlig underutviklet økonomi». Men med enorme ubrukte ressurser, har landet potensielt svært lovende utsikter for vekst. Rapporten «Unique opportunities, major challenges» hevder at Myanmars økonomi kan firedobles innen 2030 om myndighetene åpner seg fullt ut for den globale økonomien. For at Myanmar skal klare en slik vekst, er det helt vesentlig med politisk og makroøkonomisk stabilitet. Det er også svært viktig at et fungerende rettsvesen, et utdanningssystem og nødvendig infrastruktur kommer på plass.

Rapportforfatterne peker spesielt på at «Myanmar starter sin økonomiske utviklingsreise når mobil og internett blir stadig mer tilgjengelig». Om dette utnyttes, kan Myanmar ta kvantesprang mot et mer avansert stadium i utviklingen, heter det.

– Resten av verden ville ikke vært der vi er i dag uten den utviklingen vi har hatt innen telekomm. Det er ingen tvil om at å gi folk mulighet til å snakke sammen, få tilgang på kommunikasjon og kunnskap, er en viktig faktor i utviklingen av et land.

Furberg sier Telenor har lovet å nå 90 prosent av befolkningen i løpet av fem år.

– Vi har en forretningsmodell som gjør at vi kostnadsmessig kan betjene de fattigste. For å få lønnsomhet i en slik operasjon, må vi nå ut til mange mennesker. Når vi har bygget en basestasjon er det om å gjøre å få flest mulig koblet til nettet, sier Furberg.

– Det er slik vi skal tjene penger i ­Myanmar.