Tamilsk kamp for anerkjennelse
Seks år etter krigen på Sri Lanka har det tamilske folket fått nye veier, skoler og sykehus. Men det var ikke det de kjempet for.
– I 30 år satset vi på ikke-vold. Vi jobbet for en politisk løsning. Så hadde vi nesten 30 år med militær kamp, sier Jayakanthan Ratnasingham.
Han er musikklærer og jobber med å fremme tamilsk kultur på Senter for scenekunst i Jaffna, den største byen i Nord-Sri Lanka.
-
Les også saken: Drømmen om et hus i Sri Lanka
– Vi holdt på i 60 år, men hva oppnådde vi? Nå er krigen over, og det bygges veier, skoler og sykehus, men det var ikke det vi kjempet for. Det er ikke det vi ber om nå heller. Det vi ønsker, er å bli anerkjent som folk og inkludert i en politisk løsning, sier han.
– Det er vi ikke i dag.
Uten forsoning
I 26 år kjempet opprørsgruppen LTTE mot regjeringshæren på Sri Lanka. Målet var en tamilsk stat i områdene i nord og øst. I 2009 var krigen over. Regjeringshæren beseiret tamiltigrene. Og for tamilene, som teller drøyt fire millioner og utgjør 20 prosent av befolkningen på Sri Lanka, var årene som fulgte, vanskelige.
– Regjeringen som vant krigen, var ikke opptatt av forsoning. De ville ikke. De var mest opptatt av å skylde på tamiler i eksil, forteller Veeragathy Thanabalasingam.
Han er redaktør i Samakalam, et tamilsk politisk magasin.
– Regjeringen hadde stor støtte blant mange singalesere. Konservative singalesere ser ikke forskjell på tamiler og LTTE. De tror alle tamiler støtter LTTE.
President Mahinda Rajapaksa ble gjenvalgt kort tid etter krigen. Han mente at hvis han fikk orden på infrastrukturen ville også tamiler være fornøyde. I januar i fjor trodde de fleste at han skulle bli president på nytt. Men mot slutten av valgkampen kom en motkandidat fra den moderate fløyen i hans eget parti. Maithripala Sirisena ble president – med støtte fra blant annet tamilske velgere. Noe av det første Sirisena gjorde, var å oppheve påbudet om å bære identitetskort i nord og øst. I tillegg kom han med løfter.
Store forventninger
Land som var okkupert, skulle frigis. Og fanger løslates. Men ett år etter at Sirisena kom til makten, begynner de tamilske miljøene på Sri Lanka å bli utålmodige. Uka før jeg er i Nord-Sri Lanka stenger alle butikkene. «Shutdown», kaller de det. Streiken varer i to dager.
– Vi forventer mer, sier Jayakanthan Ratnasingham i Jaffna.
– Fortsatt er 250 LTTE-soldater og sympatisører i fengsel. Vi vil at de skal slippes fri. Myndighetene sier at de mistenker dem for å jobbe for å bygge opp LTTE. Mange ble arrestert uten bevis. Nå sier myndighetene at de vil slippe noen av fangene fri – på kausjon. Men det koster nesten 100 000 kroner for hver fange. Hvem er det som har råd til det?
En tamilsk stat, sto øverst på ønskelista til LTTE. Nå snakker mange tamiler heller om selvstyre.
– Stadig flere tamiler på Sri Lanka jobber for det de kaller «en nasjon, to stater». De har gått bort fra drømmen om eget hjemland. Den store fordelen med selvstyre, er at det er en politisk løsning som er spiselig for mange, sier Thanabalasingam.
– Men for å få det til, er vi helt avhengig av internasjonal støtte. Sterke krefter på Sri Lanka vil unngå at tamiler får for mye makt. Den nye regjeringen har et godt forhold til USA. Det kan være muligheten vår.
Uten reell makt
I Jaffna møter jeg en hinduprest som snakker om det samme: en nasjon, to stater.
– USA har klart det. Da kan vi også. Kanskje vi kunne blitt «The United States of Sri Lanka»?
Brahmachari Jagrat Chartanya driver et meditasjonssenter.
– I dag har vi i Nord-Sri Lanka et distriktsråd. Det har ingen reell makt. Alle beslutninger tas i hovedstaden uansett. Og vi vil ikke ha ny krig. Det orker vi ikke.Men uten en god løsning hvor tamiler opplever at de blir inkludert, vil konflikten fortsatt være der, sier han.
Chartanya forteller at tamilene er opptatt av tre ting.
1.Fanger fra krigen må slippes fri.
2. Myndighetene må gi tilbake noen av landområdene som de har okkupert. Fortsatt bor tusenvis av tamiler i flyktningleirer.
3. Myndighetene må finne ut hva som har skjedd med de som er meldt savnet.
– De som lider, er vanlige tamiler – på Sri Lanka. De stoler ikke på singalesiske politikere. Det har de brent seg på før.
Bryr seg ikke
Jeg snakker med flere religiøse ledere. De har stor innflytelse på Sri Lanka. De fleste tamiler på Sri Lanka er hinduer, men den største religionen er buddhisme. Singaleserne, som er den største folkegruppa, er stort sett buddhister.
– Hvis du sammenligner med tiden hvor LTTE var her, så er det mye bedre nå. Før fryktet vi bomber og angrep. Nå kan vi bevege oss fritt, sier buddhistmunk Poddu Andunte.
Han har et annet syn på utviklingen i Nord- og Øst-Sri Lanka enn hindupresten.
– Vanlige mennesker bryr seg ikke om politikk. De vil jobbe. De vil drive jordbruk. Problemet er tamilske ledere som overbeviser unge tamiler om at de blir diskriminert og at singalesere i sør og vest har det bedre. Det er ikke sant.
Biskop Justin Gnanapragasam forteller om Mullaitivu, hvor de siste kampene i 2009 fant sted. Hvor mange som ble drept, vet man ikke. Flere vil ha en internasjonal høring. Det har den srilankiske regjeringen motsatt seg. De vil granske seg selv. Men tusenvis av tamiler endte opp i flyktningleirer. Og mange bor der fortsatt, ifølge Gnanapragasam.
– Bare i Mullaitivu venter 1800 familier på å få tilbake landområder de flyktet fra. Dette er krigsherjede folk – som har opplevd at alt de eide, ble ødelagt. Nå får de ikke lov til å flytte tilbake. Det er alvorlig, sier han.
– Men det skjer en del positive ting på Sri Lanka. Nye skoler er bra, og kirker er bygd opp igjen. Vi har en sjanse. Vi kan finne en løsning hvor tamiler og singalesere lever sammen, men da må det tas grep. Folk må ha et sted å bo. Og en jobb, forteller han.
– Høy arbeidsledighet var en av de viktigste årsakene til at unge tamiler var misfornøyde på 70-tallet – før krigen brøt ut. Det fikk dem til å ty til våpen. Også nå har vi mange unge mennesker uten jobb. Hvis de opplever at de ikke blir tatt på alvor, kan de bli sinte. Da vet vi ikke hva som vil skje, sier han.
– Vi kan risikere å rykke tilbake til start.
Flere streiker
Nye streiker planlegges. Likevel: Jeg snakker med religiøse ledere, journalister, hjelpearbeidere, kulturledere og lokalpolitikere i Nord-Sri Lanka. De fleste er samstemte. De har mer tro på myndighetene nå enn før regjeringsskiftet i fjor. Noen fanger er sluppet fri, og flere tamiler i eksil er fjernet fra det som kalles myndighetenes «terror-liste». Men: De fleste sier også at det må skje mer snart.
– Dette er kanskje den siste gode sjansen til å få til en god løsning på Sri Lanka, sier Selvarajah.
Han er prosjektleder i CHA, en lokal bistandsorganisasjon.
– Vi håper fortsatt. Det må vi. Den nye regjeringen ga mange løfter. Og med press utenfra – fra resten av verden – vil forhåpentligvis løftene bli innfridd, sier Selvarajah.
Srisankav er feltarbeider. Hun mener at det er mye som må gjøres. Hun forteller at hæren og politiet nesten bare består av singalesere. De som bor i nord og øst, er stort sett tamiler.
– Vi snakker ikke samme språk, sier hun.
– Og før vi kan snakke om å utvikle samfunnet, må vi få på plass like rettigheter for alle – om de er tamiler eller singalesere. Det har vi ikke i dag.
– Hva vil skje, hvis ikke løftene innfris?
– På kort sikt vil det komme nye generasjoner som vil kjempe – kanskje ikke med våpen, men i alle fall politisk, sier Srisankav.
– Hva som skjer på lengre sikt, vet vi ikke.
