Hjelpearbeidere i Pakistan frykter offensiv mot frivillige organisasjoner

Den nærmeste offentlige helseklinikken er over en times kjøring fra landsbyen Bhagwal i Punjab-provinsen. Men for den vordende moren Mehreen Bibi kunne den like gjerne vært i en annen verden.

Hun er gravid med sitt andre barn, men 24-åringen har ikke råd til bussbilletten eller de tusen rupies – rundt 15 dollar – som en time hos en gynekolog vil koste. Hun er avhengig av en gratis helseklinikk drevet av en frivillig organisasjon i hennes egen landsby. Men de siste to månedene har hun ventet på en lege som aldri kommer.

Bibis første svangerskap var vanskelig, og nå ønsker hun en legeundersøkelse for å få vite om det er trygt å bære fram barn nummer to. Men pengemangel har tvunget landsbyklinikken til å kutte ned på nøkkelpersonell og tilbud: Ikke mer ultralyd, ingen ambulanser, og de siste seks månedene har de heller ikke hadde gynekolog.

– Dette senteret møtte behovet for fattige pasienter, og særlig gravide kvinner. Men nå kommer ikke doktorene hit lenger, sier Bibi, med sitt første barn på fanget.

Rammer de mest sårbare

Lokale frivillige organisasjoner sier nedskjæringene er et eksempel på hvordan regjeringens stadig strammere vilkår for hjelpesektoren rammer landets mest sårbare.

Pakistans regjering har slått til med straffeskatter mot sivilsamfunnet, truet med å stenge internasjonale organisasjoner som ikke innfrir uoversiktlige nye registreringskrav og har satt i gang en egen svindel-etterforskning i hele sektoren. Internasjonale hjelpeorganisasjoner arbeider på viktige områder som akutthjelp etter katastrofer og helsetjenester på steder som Bhagwal, hvor det offentlige tilbud ofte ikke når fram. Kutt i deres arbeid kan ramme mange millioner mennesker over hele landet, advarer advokater.

Den usikre situasjonen har tvunget mange lokale organisasjoner som er avhengige av giverfinansiering, til å kutte ned på sine tilbud, sier Syed Kamal Shah. Han leder organisasjonen Rahnuma, som driver helseklinikken i landsbyen Bhagwal. Organisasjonen kan bare motta gaver fra internasjonale NGO’er som er godkjent av regjeringen, sier Shah. Men når bare halvparten av de 139 internasjonale NGO’ene i Pakistan til nå er innvilget godkjenning blir kildene til finansiering stadig mer begrenset.

– Dette rammer mange tusen som har nytt godt av våre tilbud i fjerntliggende områder rundt om i landet, men vi er maktesløse, sier Shah til IRIN.

Stengninger truer

I desember avslo innenriksdepartementet i Pakistan godkjenningsregistreringer fra over 20 internasjonale ikke-statlige organisasjoner. Det inkluderer erfarne organisasjoner som ActionAid, Plan International, Marie Stopes og World Vision, som har programmer for katastrofehjelp og beredskap, fordrevne, helse og utdanning. Organisasjonene fikk 60 dager på å stenge ned, men regjeringen har gitt organisasjonene lov til å fortsette sitt arbeid under en ankeperiode, som utløper i slutten av mars.

– Dersom disse NGO’ene ikke kan dokumentere sine akkreditiver i løpet av ankeprosessen, vil de ikke få tillatelse til å arbeide i Pakistan. Vi gransker grundig deres finanser og tidligere arbeid i Pakistan for å avgjøre om de fortsatt skal få arbeide her, sier departementets talsmann Yasir Shakeel til IRIN.

Regjeringen sier at de regulerer organisasjoner som har gått ut over sine mandat. Men de berørte internasjonale ikke-statlige organisasjoner sier de ikke har blitt fortalt hvorfor registreringssøknadene er blitt avslått.

Viktig finansiering

Nargis Khan arbeider for Pakistan Humanitarian Forum, som representerer 63 internasjonale NGO’er i landet, blant dem elleve som fikk avslag på sine registreringssøknader i desember. Hun ber regjeringen sørge for at den pågående ankeprosessen blir åpen og rettferdig.

De elleve organisasjonene står alene for 124 millioner dollar i giverbistand til Pakistan i år, sier Khan. Pengene finansierer vitale programmer for helse, utdanning og andre områder som når 8,7 millioner mennesker rundt om i landet – tilbud som kan gå tapt om hjelpeorganisasjonene sparkes ut.

– Alt dette kan ta slutt om ikke regjeringen endrer sin holdning til utenlandske hjelpeorganisasjoner, sier hun.

Kritikere ser regjeringens tiltak mot ikke-statlige organisasjoner som del av en større offensiv rettet mot sivilsamfunnet. I 2015 ble kontrollen med NGO’er overført fra finansdepartementet til innenriksdepartementet, som også har ansvar for innvandring og sikkerhet. Samme år ble Redd Barna, som har drevet katastrofehjelp flere steder i landet, tvunget til midlertidig stans i sitt arbeid. Året etter påla regjeringen Leger uten grenser å trekke seg ut av De føderalt administrerte stammeområdene, der de har gitt akutt helsehjelp til flere titusen mennesker hvert år i 14 år. Ifølge organisasjonen fikk de ingen forklaring fra regjeringen.

Mindre arbeidsrom

Mohammad Tahseen fra Pakistan Civil Society Forum sier lokale hjelpearbeidere ofte blir trakassert når de gjør jobben sin.

– Vårt arbeidsrom krymper stadig, nå når regjeringen har begynt å se alle NGO’ers operasjoner utelukkende gjennom sikkerhetsbriller, sier Tahseen til IRIN.

Muhammad Amir Rana, sikkerhetsanalytiker og direktør i det Islamabad-baserte Pak Institute for Peace Studies, sier regjeringens tiltak er ment som straff mot organisasjoner de oppfatter som kritiske til menneskerettssituasjonen i Pakistan. Han tror regjeringens mål er å presse noen organisasjoner til å forlate landet.

– Det vil utelukkende være flaut og skammelig for Pakistan om de internasjonale organisasjonene blir tvunget til å avvikle sine operasjoner, sier han.

Uviss framtid

Til nå har lokale frivillige organisasjoner fortsatt sitt arbeid, til tross for usikker finansiering. På helseklinikken i landsbyen Bhagwal har helsearbeider Samia Naz vært nødt til å ta på seg ansvar for skremmende nye oppgaver.

Nylig sjekket hun blodtrykket på en pasient, mens flere andre kvinner satt og ventet på en trebenk.

Naz frykter pengekuttene raskt vil ha ødeleggende virkninger for kvinnene fra de vel ti landsbyene i nærheten, som er avhengige av den lille toroms-klinikken.

– De fleste kvinnene blir nå henvist til ufaglærte jordmødre ved fødsler. Det er utrygt og farlig, sier hun til IRIN.

Klinikken har vanligvis seks til åtte fødsler hver måned, sier hun. Men uten doktor til stede faller ansvaret på henne, selv om hun ikke har fått opplæring i trygg fødselshjelp.

– Mødre kommer til meg for å få hjelp og jeg kan ikke avvise dem, sier hun.