Militærkuppet i Myanmar: Hva skjer når et juntastyre tar makten i et norsk partnerland?

- Det er bra at Norge har fordømt kuppet, men det er også viktig å være litt pragmatisk. UD må lete etter muligheter for dialog med generalene, slik at Myanmar ikke synker inn i en isolert diktaturtåke, sier Iselin Frydenlund, Myanmarkjenner og professor ved MF vitenskapelige høyskole.

Den internasjonale vreden har vært omfattende etter kuppet, der resolusjoner og sanksjoner blant annet har vært tema i FNs sikkerhetsråd. Men Norge har også en mer direkte relasjon til landet som nå styres av grønnkledde menn. Myanmar er nemlig et av 16 partnerland - og har mottatt nær tre milliarder bistandskroner siden reformprosessen startet for vel ti å siden.

I UDs nye partnerlandstrategi - offentliggjort i midten av januar - fremheves demokrati og menneskerettigheter, dialog med burmesiske myndigheter og statlig kapasitetsbygging som sentrale innsatsområder.

Dét var fram til Tatmadaw kuppet makten. Så hva nå?

Bistandsaktuelt har spurt tre forskere hva de tenker om den nye norske Myanmarstrategien, i lys av de siste døgns grelle utvikling.

- Må lete etter dialog-muligheter

Professor Iselin Frydenlund ved MF vitenskapelig høyskole mener det er viktig at norske myndigheter nå leter etter handlingsrom i møtet med en ny virkelighet i Myanmar, slik at Norge fortsatt kan støtte opp om demokratibevegelsen.

- Samarbeid om kapasitetsbygging av statsapparatet, som Norge har lagt opp til i den nye stategien, kan ikke fortsette, og det er åpenbart at kuppet vil få store konsekvenser for den norske innsatsen. UD må likevel være konstruktive i møtet med militæret, manøvrere slik at man får tilgang. For det verste som kan skje nå er at generalene stenger for bistandsprosjekter.

Hun peker på at det har blitt bedre for den jevne burmeser det siste tiåret, at det ikke er mindre viktig å støtte folket som igjen bor i et diktatur.

- Man kan godt si at vestlige lands regjeringer har vært for naive, at kuppet beviser det kritikere hele tiden har sagt; at militæret aldri ville gi fra seg makten. Men selv om Myanmar hele tiden har vært under et militært jerngrep, er det viktig å anerkjenne at reformprosessen fra 2011 innebar at vanlige burmesere fikk friheter de ikke før hadde hatt. Så det overordnede etiske spørsmålet blir om man vil engasjere seg i regimer som det Myanmar nå har fått, og på hvilke måter man eventuelt kan gjøre det, til det beste for folket, sier Frydenlund.

Professoren mener noe av kritikken mot det norske engasjementet de siste årene, har vært at vanlige folk ble glemt i en iver etter å bidra til statsbygging.

- Det er nå en gylden mulighet til å dreie innsatsen mot demokratiarbeid på grasrota, det er i hvert fall ekstremt viktig at norske myndigheter ikke lukker døra. Så det er naturligvis et åpent spørsmål hvilket handlingsrom Norge kan skape for å gjenoppta en satsing på siviles rettigheter i et diktatur, sier Frydenlund.

Iselin Frydenlund mener det betyr lite om USA eller Norge iverksetter sanksjoner.

- Det er først når land som Kina rasler med sablene at generalene vil høre. Ett mulig handlingsalternativ er at Norge og det internasjonale samfunnet legger press på generalene for at de faktisk gjennomfører valg innen et år, slik de har lovet. Men det er viktig å understreke at det er usikkert hvor langt militæret vil gå for å endre og «skreddersy» valgsystemet for å sikre egne behov, sier Frydenlund

- Strategien må revideres

Kristian Stokke, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, karakteriserer kuppet som «et gufs fra fortida».

- Tiden er overmoden for å tenke nytt om norsk Myanmarpolitikk, sier han.

Stokke, som også er styreleder i avviklingsklare Burmakomiteen, ble positivt overrasket da den nye strategien kom for noen uker siden. Han sier den fortsatt er et bra utgangspunkt for videre norsk Myanmar-engasjement.

- Det sterke fokuset på demokrati, fredsarbeid og menneskerettigheter står i sterk kontrast til at økonomisk vekst og næringsutvikling tidligere er fremhevet.

• Les også: Vitset om militærkupp - så ble «tiden plutselig skrudd tilbake»

Men i lys av kuppet må den revideres, påpeker professoren:

- Det trengs nye analyser av hvordan bistanden kan bygge opp under eller svekke ulike maktstrukturer. Og UD må i enda større grad holde tunga rett i munnen.

Han mener statlig kapasitetsbygging på unionsnivå, som Norge har bidratt til de siste årene, ikke er sett som inkluderende i de etniske delstatene.

- Faktisk er dette er selve kjernen i Myanmars mange væpnede konflikter. At staten ikke bare er sentralisert, men også kontrollert av et militærregime, reiser en rekke dilemmaer: Kan Norge samarbeide med det nye regimet om noe som helst?

Professoren har ikke klart svar, men sier norske myndigheter nå bør gjenreise partnerskapet med andre krefter i samfunnet.

- Det kan dreie seg om politiske bevegelser, frie medier, rettighetsorganisasjoner og ikke-statlige aktører. Det er god grunn til å være bekymret for hva kuppet vil bety for fredsprosessen, så UD bør nå finne ut hvem de sentrale aktørene for demokratisering er - og hvordan Norge kan bidra positivt fremover, sier Stokke.

- Kan tilpasses en ny virkelighet

Også Prio-forsker Marte Nilsen påpeker viktigheten av at Myanmar ikke isoleres.

- Så kort tid etter kuppet er det vanskelig å si noe konkret om hvordan norske myndigheter skal kunne jobbe, men det er viktig at de ikke kutter all støtte - for Myanmar har fortsatt enorme behov, sier Nilsen.

Seniorforskeren ved Institutt for fredsforskning mener den nye strategien må re-kalibreres, der alt som handler om statsbygging settes på vent - mens humanitær innsats, sivilsamfunnsstøtte og støtte til etniske minoriteter satses på. Hun påpeker at det er mange av de norske initiativene som kan tilpasses en ny virkelighet.

- Det var gode grunner til å bidra med kapasitetsbygging av statsapparatet på søndag, men nå har det endret seg. Det er derfor kanskje ikke rett tidspunkt å intensivere programmer som Olje for utvikling. Men Norge har en lang historie med støtte til demokratisering og sivilsamfunn fra før reformprosessen. Jeg tror man bør se på slike engasjement med nye øyne.

Prio-forskeren fremholder at mange av sivilsamfunnsorganisasjonene har mye bedre kapasitet i dag, enn da Norge engasjerte seg for noen år siden.

- Det er et mye mer levende sivilsamfunn nå. Dette bør gripes fatt i, for mange av disse grasrotorganisasjonene - som jobber med kvinnerettigheter eller humanitære prosjekter - er godt organisert. Så er det selvfølgelig et åpent spørsmål hvilket handlingsrom disse vil ha under et nytt regime, sier Nilsen.

- Men kan man i det hele tatt drive bistandssamarbeid med et militærregime?

- Man må skille mellom befolkningen og de militære. Det er mulig å jobbe med prosjekter som ikke er direkte knyttet til statsforvaltningen - og det er fremdeles store behov for støtte til humanitær bistand, helsehjelp, utdanning eller jordbruksutvikling. Men dette er krevende, og selvfølgelig helt avhengig av hvor mye kontroll regimet velger å utøve overfor bistandsaktører.

• les også: Overvåkningskamera fanget militærjuntaen i aksjon

UD: En meget alvorlig situasjon

Med kuppet er alt snudd på hodet for politisk ledelse i Utenriksdepartemenet.

Det er bare to uker siden Norges utenriksminister satt i telefonmøte med det som da var Myanmars State Councellor. Bistandsaktuelt fikk ikke overvære møtet med Aung San Suu Kyi, eller intervjue utenriksministeren i etterkant, men Ine Eriksen Søreide svarte skriftlig på et knippe spørsmål:

- Det har vært en ny dynamikk etter valget, der både den sivile og den militære regjeringen tar initiativer for fremdrift i fredsprosessen. Forholdet mellom sivil og militær ledelse er krevende og derfor er det viktig for oss å anerkjenne at begge nå ser ut til å fokusere på en prosess som har slitt siden 2015.

Budskapet fra utenriksministeren for to uker siden var forsiktig optimistisk.

Hun påpekte at den sivile regjeringen stod overfor en «krevende balansegang», men fremhevet at Norge fortsatt er en viktig demokrati- og utviklingspartner.

- Vi har også betydelige samarbeid med sivilt samfunn og med myndighetene innenfor miljøvern, energi, fiskeri og i petroleumsforvaltningen. Myanmar er et av verdens mest sårbare land for klimaendringer, så samarbeidet på disse områdene vil kunne bidra til bedre beredskap og kapasitetsbygging i nasjonale institusjoner.

Men da kuppet ble kjent, var tonen natulig nok en annen, der utenriksministeren blant annet krevde Aung San Suu Kyis løslatelse.

Bistandsaktuelt har søkt å få statsråden i tale denne uka, og har sendt departementet spørsmål om hva som nå vil skje med den nye strategien:

- I Partnerlandsstrategien understreker vi at demokratiprosessen er vanskelig og slår også fast at vi skal fremføre tydelige politiske budskap. Kuppet er et stort tilbakeskritt og situasjonen er meget alvorlig, sier statssekretær Jens Frølich Holte et epostsvar formidlet av UDs kommunikasjonsavdeling.

- Er noen av målene i strategien mulig å oppnå gjennom samarbeid med Myanmars militære myndigheter?

- Et sentralt mål med deler av bistanden har vært å styrke sivile myndighetenes stilling. Når militæret nå har tatt makten, må vi se nærmere på innretningen av den delen av bistanden. Vi har et langsiktig engasjement for demokratisering, menneskerettigheter og fred i Myanmar, og følger situasjonen nøye, men det er for tidlig å si noe mer fordi situasjonen er så uoversiktlig, sier Frølich Holte.