En frigjørende latter

Audun Aagre

Tidligere leder i Burmakomiteen

Jeg fikk meldingen i kveldinga. Tidligere politiske fanger ved Insein-fengselet skulle møtes på en restaurant i Yangon, og jeg var invitert.

Insein-fengselet var, og er, et av Myanmars mest beryktede fengsler, og et av de få fengslene i verden konstruert etter den britiske utilitaristen Jeremy Benthams panoptiske visjon. For å spare ressurser i det engelske fengselsvesenet på 1700-tallet tegnet han et fengsel med voktertårnet i midten og cellene som en sirkel rundt. Ideen var at overvåking ville føre til selvdisiplin, og at så lenge fangene ikke visste når de ble overvåket ville effekten være den samme når det ikke var voktere i tårnet.

Et av få steder den britiske kolonimakten testet ut ordningen skal har vært i Myanmar. Og fengselsbetjentene i Insein er beryktet for å gjøre livet surt for de innsatte. Mange politiske fanger har blitt ødelagt for livet i Insein, fysisk og psykisk, godt dokumentert av organisasjonen AAPP. Mange har mistet livet bak murene.

Ellevill karaoke

Da taxien svingte opp foran restauranten Royal Rose i Yangon-bydelen Bahan forventet jeg derfor en alvorstung kveld om et vanskelig tema. Det som møtte meg var ellevill karaoke, der sangerne sjelden traff tonen oftere enn i hver femte takt. Det var som et sjokk.

Etter hvert ble musikken dempet, og en taler gikk på scenen. Det ble stille i salen, og alvoret senket seg, i hvert fall hos meg. Hun som tok mikrofonen, var lite interessert i å være festbrems. I stedet fortalte hun historien om hvordan de politiske fangene klarte å smugle ut en blodig trøye fra et av Myanmars best bevoktede fengsler. Trøya ble tatt med ut av landet og ble vist frem i et viktig FN-møte. Den burmesiske representanten ble tatt på senga.

Hun var en god forteller, og salen knakk sammen i latter. Møtet på Royal Rose var først og fremst en gjenforeningsfest, ikke en minnestund. De politiske fangene hadde betalt en høy pris, ikke alle slapp ut uten sår på sjela, men alle i rommet visste de var på rett side av historien. Det ble utvekslet historier om hvordan vokterne forsøkte å avdekke hvem som hadde smuglet trøya under Panoptikons blikk og Benthams lupe. Det hadde vært represalier og brutal behandling, men der de innsatte hadde vunnet. Vokterne og regimet hadde tapt.

En demokratisk boble

I 2013 opplevdes Yangon som en frigjort by, en demokratisk boble, der militæret var lite synlig, og der sivilsamfunn, politiske partier, bistandsproffer og diplomater dominerte. Der Aung San Suu Kyi var dronningen i byen, studentlederen Min Ko Naing var kongen, og der andre ledere som Pyone Kyo, Mya Aye, Ko Ko Gyi, Ko Jimmy og Nilar igjen talte til folket.

Den kvelden på Royal Rose, et sted kjent for å huse demokratiaktivister, lå det en frigjørende latter over lokalet.

Første gang jeg var i Myanmar, i 1998, besøkte jeg The Moustache Brothers i Mandalay. Komikeren Lu Maw var vert, og tok meg med på den vanlige runden i huset, til andre etasje hvor han viste frem bilder og avisklipp, før han startet showet med marionettdukker i første. De to andre i truppen hadde blitt arrestert to år tidligere, for å vitse med NLD og militærregimet. En av vitsene var, så vidt jeg husker, et spørsmål om hvem som hadde Myanmars største hatt, hvor risbonden sa han hadde den største hatten, større enn både militæret og politiet, siden den var stor nok til å dekke hele landet. Vitsen refererte til rishatten som var NLDs og Aung San Suu Kyis symbol.

Militæret synes det var lite morsomt, og dømte dem til seks års fengsel.

Å bruke humor og satire mot makten er ikke noe nytt. En dansk forsker har studert russisk satire under Stalins planøkonomi. En av vitsene går slik: Stalin sitter bak sitt skrivebord, og telefonen ringer. Han tar den, og sier «god, dårlig, god, dårlig, god, dårlig». De andre på kontoret spør forvirret om hvem som ringte, hvor Stalin svarer: «Ah, folket, de kan ikke engang sortere poteter uten meg!». En slik spøk kunne koste en vitsens far livet. Synet på humor har også endret seg. Der humor ble sett ned på i Platons tid, og var forbeholdt narren under monarkiene frem til moderne tid, så Freud på latteren som en ventil mot det undertrykte, gjerne også det absurde i utøvelsen av makt.

Det finnes knapt noe mer latterlige enn innfallene fra diktatorer og kongemakt. Charlie Chaplin ga verden noe å le av med Diktatoren. Prins Vajiralongkorn, nå konge, forfremmet en gang hunden Fufu til general i det thailandske flyvåpenet. Den tsjekkiske forfatteren Jaroslav Hašek harselerte med en meningsløs krig i Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen, som er like aktuelt i Ukraina i 2014 og i dag.

Truseaksjonen

En av mine favorittaksjoner fra Myanmar, er truseaksjonen «Panty Power», rettet mot diktatoren Than Shwe og andre ledere i det burmesiske militærregimet.

Etter safranrevolusjonen i 2007, der tusenvis av munker og sivile ble drept, såret eller arrestert av regimet, sendte burmesiske kvinner sine godt brukte truser til generalene. Grunnen til at de gjorde det var for å svekke deres «hpone», eller mannlighet. Truser ble sendt i posten til militæret og deres støttespillere. Partiet LPP ble etablert med politiske «pantidater» til «pantamentet». Det gikk så langt at diktatoren Than Shwe i et møte tok på seg kvinnesarong, og beordret andre generaler til å gjøre det samme, angivelig for å vise at deres mannlighet ikke lot seg påvirke av verken truser eller kvinneklær.

Etter militærkuppet i februar i fjor valgte demonstrantene en tilsvarende strategi. For de overtroiske bringer det å gå under en longyi (som mange burmereser brukere som bukser) uhell. Å gå under eller berøre en kvinnes truse kan gå utover soldatenes «hpone».

Spøk, sarkasme og humor er et godt våpen i kampen mot militærmakten. Forhåpentligvis vil dagens demonstranter le sist og best, mens de deler historier og synger karaoke på Royal Rose i Yangon. Det vil være en frigjørende latter.