Meninger:
Norsk bistand bør bidra til å begrense Kinas innflytelse
Vestlig bistandspolitikk har gjennom historien blitt kritisert for å skape avhengighet og å presse egen ideologi på mottakerne. Nå står vi passivt og ser på at Kina gjør akkurat det samme.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Internasjonalt ansvarlig og sentralstyremedlem, Unge Høyre
Under pandemien ble det kinesiske utviklingsprosjektet «Ett belte, en vei», også kjent som «The Belt and Road Initiative», satt på vent. Nå kan økonomisk tilbakegang lede til et økt behov for investeringshjelp i utviklingsland. Hvilket betyr at prosjektet igjen kan ta fart, og Kinas stormaktsambisjoner kan på nytt settes ut i verden.
Utviklingsprosjektet har møtt mye, og rettmessig, kritikk for å gjøre land avhengige av Kina. I tillegg kritiseres det for å fange land i gjeldsfeller, hvor det er kinesiske strategiske interesser som kommer seirende ut.
I hvilken grad kan og skal vestlige land ta ansvar for å begrense slike stormaktsambisjoner? Og hvilke premisser skal ligge til grunn for norsk bistand på dette feltet i årene som kommer?
Les også: Langcovid for den kinesiske økonomien?
Kina svekker demokratiet
Ett av de beste eksemplene på problematikken med det kinesiske «utviklingsprosjektet», finner man på Sri Lanka. Her har den strategisk viktige havnen, Hambantota, blitt bygget med lån fra kinesiske myndigheter. Et lån Sri Lanka ikke evnet å betale tilbake, og som har resultert i at havnen nå er i kinesisk eie.
Overtakelsen, og prosesser lik den på Sri Lanka, er problematiske av flere grunner. Først og fremst svekker prosessene demokratisk utvikling i områdene hvor kineserne aktivt sikrer seg strategisk viktig infrastruktur og havner.
Men minst like viktig, er det med på å forsterke det kinesiske stormaktsprosjektet. Og det styrker dermed innflytelsen til det illiberale kinesiske regimet.
Viktigere enn å bygge vei eller bro, er det å arbeide for å få etablert stabile regimer med lav korrupsjon og forutsigbare institusjoner. Slike regimer får man ikke gjennom bistand fra illiberale aktører som Kina.
Håvard Clementz
Vestens forhold til Kina
USA har flyttet sitt langsiktige militære fokus mot Kina, og har fastslått at kinesiske myndigheter er den største sikkerhetstrusselen mot demokratiske verdier i dag.
Her hjemme har vi allerede opplevd effekten av den økende sikkerhetspolitiske trusselen Kina utgjør – gjennom hendelser som hackingen på Stortinget i 2021.
Hendelser som den er med på å svekke legitimiteten til kinesiske utenrikspolitiske interesser som et felles gode.
Les også: Kina er ikke verst i klassen i Afrika
Norsk utviklingspolitikk kan bidra
Kinesiske myndigheter bruker i dag utviklingspolitikken som et viktig virkemiddel for å spre egen innflytelse. Kinas handlingsmønster gjør at vi burde stille spørsmål om hvilke prinsipper som burde ligge til grunn for vår egen utviklingspolitikk.
Kan vi bidra til «mer» utvikling gjennom å jobbe mer aktivt for å begrense autoritære regimers muligheter til å utøve makt over svakere motparter gjennom bistand og lån?
Vestlig utviklingspolitikk har gjennom historien blitt kritisert for å skape avhengighet og tvinge egne ideologiske overbevisninger på mottakerland. Nå opplever vi at Kina gjør mye av det samme.
Forskjellen på nå og da er at Kina representerer illiberale verdier som ødelegger for den langsiktige utviklingen. For viktigere enn å bygge en vei eller en bro er det å arbeide for å få etablert stabile regimer med lav korrupsjon og forutsigbare institusjoner. Slike regimer får man ikke gjennom «utviklingshjelp» fra illiberale aktører som Kina.
Fremover må norsk og europeisk bistand i større grad jobbe mot å begrense innflytelsen til regimer som Kina. Vi må knytte tettere bånd med land i Sørøst-Asia, bedre legge til rette for handelsrelasjoner med afrikanske land og satse mer på institusjonsbygging.
Målet er å sørge for trygg, langsiktig utvikling som kan være med på å ta land ut av gjeldsfeller og giftige avhengighetsforhold.
