Indonesia står i brann

Jord- og skogbranner er en kilde til bekymring for myndigheter og forskere verden over, fordi slike branner bidrar til store utslipp av drivhusgasser. Indonesia, hvor avskogingsraten er ekstremt høy (opp mot 1,7 millioner ha per år) har vært særlig plaget av slike branner. Luftforurensningen har til tider vært så intens at røyken fra brannene har lagt seg som en dis over byer og landområder.

Slike branner tennes vanligvis for jordbruksformål i tørkeperioder, når bøndene rydder land ved hjelp av ild, såkalt svijordbruk. Effektene av dette jordbruket øker i løpet av år hvor nedbøren er unormalt lav, og noen ganger blir røykskyene fra brannene så store at de krysser landegrenser, og til og med havområder. Inntil nå har slike «grenseoverskridende» hendelser i Sørøst-Asia skjedd i forbindelse med tørkeår, spesifikt El Nino-årene 1982, 1997 og 2006.

Utslippene påvirker innbyggernes helse, samt transport, turisme og økonomisk aktivitet i store deler av Sørøst-Asia. Flyplasser, skoler og forretninger stenges. Røyken kan utløse luftveissykdommer, samt øye- og halsinfeksjoner.

Hittil har hyppigheten av de verste episodene vært knyttet til nedbør, men dette kan være i ferd med å endre seg.

Forskerne har funnet at episoder med ekstrem luftforurensning i Sørøst-Asia ikke lenger er begrenset til tørkeår. I juni 2013, et år som ikke var preget av tørke, medførte brannene ny rekord på Singapores forurensningsindeks.

Disse brannene var relativt kortvarige, og begrenset til et lokalisert område på Sumatra. 163 336 hektar brant, inkludert 137 044 hektar (84 %) med torv. Majoriteten av områdene var avskogede landområder.

Kanskje enda mer skremmende var utslippene av drivhusgasser i løpet av denne kortvarige hendelsen: 172 ± 59 Tg CO₂-ekvivalenter (eller 31 ± 12 Tg C), hvilket representerer 5-10 prosent av Indonesias gjennomsnittlige årlige utslipp av klimagasser for 2000-2005.

Forskerne forventer nå at slike store hendelser skal bli stadig hyppigere på grunn av den pågående avskogingen av indonesiske torvmyrer.
I utgangspunktet er Indonesias torvmyrer knyttet til frodige, tropiske skoger. De er naturlig motstandsdyktige mot brann fordi bakken er fuktig året rundt, og løvverket holder temperaturene nede. Men når trærne er borte, og grunnen drenert for jordbruk, blir disse torvrike områdene plutselig meget brannfarlige. Alt som trengs er noen sammenhengende dager med lite regn for torv å brenne, selv i nedbørsrike år.

Disse brannene likner ikke på skrekkbildene man vanligvis assosierer med skogbrann, hvor enorme flammer fortærer alt på sin vei. De er flammeløse, og medfører ingen masseflukt eller panikk.

Glødende torv avgir imidlertid mye større mengder av klimagasser per enhet enn det som forbrennes ved en brann med vanlige flammer. Forskerne har funnet ut at disen som har irritert Indonesias innbyggere ikke skyldes ordinære skogbranner, men heller brann i torvrike områder som allerede er ryddet for skog.

De påpeker at områdene innimellom plantasjene er spesielt sårbare. Bedrifter og grunneiere ønsker å beskytte sine eiendeler og investeringer, og vil følgelig kontrollere brannene i «sine» områder bedre. Problemene utarter seg når brannen oppstår i områder som ligger brakk.

Brannfunnene tyder på at både lokalsamfunn og bedrifter setter fyr på skogen. De fleste brannene blir tent på grunn av svijordbruk, noen er sannsynligvis ikke overlagte, mens andre igjen kan være brannstiftelse. Vi vet fortsatt for lite om skogbrannforløpene i disse områdene, og hvorfor de oppstår.

Nå strømmer innvandrere til disse regionene, og de bruker ild for å rydde land. Kombinasjonen av et stort antall personer på leting etter land, og ekstremt brannutsatte torvmyrer øker presset på en allerede hardt presset nasjon. Kloden er feberhet, og Indonesia står i brann.