Kjemper for uavhengighet med penn og papir

Den 27. september markerte slutten på en av årets mest inspirerende, men dessverre også mest oversette aksjoner fra et okkupert folk. Så la oss spole tiden tilbake noen måneder og rette blikket mot breddene av Genèveinnsjøen. På stranda har det samlet seg flere vest-papuanske aktivister. Flere vaier med det vest-papuanske nasjonalflagget, Morgenstjernen, som for et utrent øye lett kan forveksles med det cubanske. Flere av papuanerne har for anledningen iført seg sine tradisjonelle klesplagg, skjørt av palmeblader og fjærprydete hatter. Når fem svømmere stiger opp av vannet blir de tatt i mot av en varm rungende applaus. Disse har tilbakelagt en svømmetur på imponerende 69 km for å overbringe en underskriftskampanje som har reist gjennom 169 land til FN.

Bevæpnet med penn og papir

Siden verdens mediebyråer ikke akkurat stilte opp mannsterke har aktivister sørget for å livestreame aksjonen over sosiale medier. Innsatsen for å skape blest rundt dette mediestuntet står i kontrast til hvordan dokumentet måneder i forveien ble smuglet gjennom dype dalfører og tett jungel for å nå fram til de mest isolerte delene av Vest-Papua. Bevæpnet med penn og papir har frihetskjempere reist på kryss og tvers av hjemlandet for å stille spørsmålet: Vil du at FN skal legge til rette for en internasjonal overvåket folkeavstemning om uavhengighet for Vest-Papua?

Når Benny Wenda, den karismatiske talspersonen for Free West Papua Campaign et par dager etterpå overrekker underskriftskampanjen til FNs spesialkomité for avkolonisering, er det på vegne av over 70 prosent av hans landsmenn. 1,8 millioner har signert. De som aldri fikk muligheten til å lære seg å skrive satte fingeravtrykket sitt. Et mer kraftfullt kollektivt uttrykk for motstand mot den snart 60 år gamle okkupasjonen av hjemlandet kan knapt tenkes. Forespørselen ble formelt avist av FN komiteen. De begrunnet avslaget med at Vest-Papua har vært en integrert del av Indonesia siden det papuanske folket stemte ja til å forenes med den indonesiske republikken i 1969.

Verden sviktet Vest-Papua

Skjebneåret 1969 er brent fast i papuanernes kollektive bevissthet. Det er året verdenssamfunnet sviktet Vest-Papua og et mørkt kapittel i FNs historie. I juli og august skulle den melanesiske befolkningen i Vest-Papua endelig få stemme over om de ville være borgere av en suveren nasjon eller forbli undersåtter i Suhartos Indonesia. Resultatet burde vært opplagt, for fra de første indonesiske soldatene gikk i land i 1963 hadde papuanerne kjempet mot sine nye koloniherrer både med og uten våpen. Myndighetene i Jakarta, drevet av et ønske om å utvide et voksende stillehavsimperium og fristet av bugnende naturressurser, hadde tvunget Nederland til å avstå kolonien Vest-Papua. Papuanerne som var lovet full uavhengighet fra Nederland protesterte kraftig, men ble avspist med et løfte om at en folkeavstemning om landets framtid ville bli avviklet i nær framtid. Det tok fem år. I påvente av avstemningen ble den gryende nasjonalfølelsen herdet i møte med bajonetter og kalde fengeselceller, men alt var forgjeves. 800 000 papuanere forventet å stemme, men blir fortalt at de er for primitive til å ta en så viktig beslutning. General Sarwo Edhi kan med FNs tiende samtykke beordre militæret til å håndplukke 1025 representanter. Når disse viser seg å nære sterkere følelser for den papuanske nasjonen enn den indonesiske republikken, settes militæret inn for å overbevise dem om hvor feil de tar. Resultatet blir et enstemmig ja til forening med Indonesia. Denne farseaktig valgprosessen, som ble fyldig dokumentert av FNs valgobservatører, får ingen konsekvenser. Nok en gang veide verdenssamfunnet mektige, militante lands interesser tyngre enn rettighetene til små nasjoner. I 1969 anerkjenner FNs generalforsamling Vest-Papua som det nyeste tilskuddet til det indonesiske imperiet. Resten er lidelseshistorie.

Blodig konflikt

De mest konservative anslagene oppgir at 100 000 papuanere er kaldblodig myrdet i konflikten. Den som orker kan spekulere på hvor høye tallene er for ofrene for tortur, voldtekt og urettmessig fengsling. En hensynsløse utplyndringen av naturressursene som har utpint miljøet og ødelagt mulighetene for tradisjonell livsoppholdelse må også nevnes. For selv om Indonesia har gjennomgått store politiske forandringer siden 1969, har lite forandret seg i Vest-Papua. Det var riktignok knyttet forventninger til at den sittende presidenten, Joko Widodo, ville være modig nok til å føre en ny, rettferdig politikk i Vest Papua. Dessverre kan journalister fortsatt ikke operere fritt i regionen og fengslingen av fredelige aktivister går sin vante gang. I år som i fjor har verdens ledende menneskerettighetsorganisasjoner rapportert om tortur og ulovlig straffeforfølgelse. Underskriftskampanjen ble kjapt forbudt, og alle involverte truet med fengsel. Alt tyder på at Widodo og hans regjeringskabinett er mest interessert i å fortsette i samme spor som før.

Arrestasjoner

Den 30 mai i år hadde flere innbyggere i Timika samlet seg til fellesbønn for å feire innsamlingen av underskrifter. Majoriteten av papuanere er kristne, og for mange er troen en viktig del av identiteten. Bønnene blir overhørt av indonesisk politi som med nidkjærhet bryter opp samlingen. Yanto Awerkion, en framtredende representant for West Papua National Committee, blir arrestert. Fem måneder seinere stilles han for retten og dømmes til 18 års fengsel. Samvittighetsfangen Awerikons sak er bare en av flere hundre dokumenterte tilfeller av overgrep mot fredelige politiske aktivister så langt i år. Å videreformidle informasjonen om disse forbrytelsene til et internasjonalt publikum er høyt prioritert av papuanske frihetskjemperne. Siden den indonesiske regjeringen fortsatt gjør sitt ytterste for å holde journalister ute av landet, har sosiale medier blitt spesielt viktig for å gi oss informasjon om hva som faktisk skjer, og ikke skjer. Etter at de ledende papuanske organisasjonene tok avstand fra militær mostand mot okkupasjonsmakten, har det vært viktig å kunne vise verden at denne strategien følges. Med dagens teknologi kan de bevise at politiske demonstrasjoner og aksjoner går fredelig for seg. I kampen for å tiltrekke seg verdens støtte er dette essensielt.

Smuglet ut

En talsperson for det indonesiske utenriksdepartementet har foraktelig kalt underskriftskampanjen for et pr-stunt. Det er vanskelig å ikke gi de litt rett i akkurat dette, for etter underskriftskampanjen var smuglet ut gikk startskuddet for en bred mobilisering internasjonalt. I mange land har det vært holdt markeringer eller organiserte heisinger av Morgenstjernen. Også i flere indonesiske byer har lokale indonesere aksjonert i solidaritet. En egen underskriftskampanje for ikke-papuanere som stilte seg solidarisk bak kravet om folkeavstemningen nådde 100 000 underskrifter, og ble overrakt FN sammen med underskriftene samlet inn i Vest-Papua. Dessverre er ikke støtten fra sivilsamfunnet nok. Vest-Papua er helt avhengig av at andre stater legger press på indonesiske myndigheter. De står ikke alene. Vanuatu, Salomonøyene, Saint Vincent & Grenadinene og Tuvalu har alle gitt sin offisielle støtte. Der stormaktene tier og ser en annen vei, er det beundringsverdig at det er de små nasjonene som bærer risikoen med å tale Papuas sak.

Statoil-investeringer

I Storbritannia har ledene medlemmer av Labour, med Jeremy Corbyn i spissen, gitt sin støtte til underskriftskampanjen. Dette bør tjene som inspirasjon for de norske partiene på Stortinget hvis de virkelig ønsker at utenrikspolitikken vår skal være tuftet på respekt for menneskerettighetene. Det er spesielt bekymringsfullt at Statoil i årevis har investert i oljefelt utenfor kysten av Vest-Papua uten at noen av våre politiske partier har reagert. Hvis Indonesiske styresmakter og selskaper ønsker å dra nytte av norsk kompetanse og kapital for å utnytte Papuas naturressurser bør det stilles motkrav. Et burde være å oppfordre Indonesia til å snarest legge til rette for en rettferdig folkeavstemning og en internasjonal gransking av brudd på menneskerettighetene i Vest-Papua. Dessverre veier nok det bilaterale forhold til Indonesia, sammen med interessene til norsk næringsliv tyngre. Slik har det alltid vært i Papuas historie. Riktignok, når regjeringene i små land som Vanuatu og Salomonøyene våger å tale Jakarta midt i mot tennes håpet om at også regjeringene i vårt eget lille land en dag vil gjøre det samme. Når vi snart går inn i det 55 året med fortsatt okkupasjon av Vest-Papua, er det med håp om at et eller flere norske partier setter konflikten på agendaen.