Frykt, kriseinnsats og hjelp til de mest sårbare

– Jeg så en person falle av en motorsykkel. Det ristet. Vi skjønte at vi måtte komme oss over broen, fort. De høye bygningene i Katmandu vaiet. Folk løp. Hus raste sammen. Slik husker Enja Sæthren 25. april i fjor.

Jordskjelvet drepte over 9000 mennesker og førte til ødeleggelser og tap på rundt 57 milliarder kroner. 600 000 hus ble totalt ødelagt, ytterligere 300 000 fikk skader.

– WFP begynte arbeidet umiddelbart. I løpet av de første seks ukene nådde vi over to millioner mennesker med matvarehjelp. Det er godt gjort med de store logistikk-utfordringer det var, sier Sæthren til Bistandsaktuelt fra Katmandu.

Veiene i Nepal er elendige. Noen steder måtte mat fraktes inn med helikopter eller bæres over fjellene av mennesker. Fortsatt går det rykter om at en nytt stort jordskjelv vil komme.

Fortsatt traumer

– Det merkes at dette er fortsatt en traume for landet, sier Sæthren.
Etter de første ukene med nødhjelp brukte WFP matassistanse til å støtte tidlig gjenoppbygging ved å betale mennesker med mat eller kontanter for å bygge opp samfunnets infrastruktur. Det siste året er vanningsanlegg bygget eller reparert på 546 hektar jordbruksland og 729 kilometer med samleveier og 1714 kilometer med fjellveier er reparert.

Til tross for forbedringer i matsikkerheten i de jordskjelvrammede områdene, delvis på grunn av humanitær bistand, er en betydelig andel mennesker fortsatt sårbare. En fjerdedel av befolkningen lever på mindre enn 1,25 dollar dagen, og i gjennomsnitt bruker de 60 prosent av sin inntekt på mat. Det gjør det vanskelig for dem å takle nye katastrofer og stigende matvarepriser.

Ett år etter jordskjelvet mener WFP-medarbeideren at matvaresikkerheten er bedre i store deler av landet, men at minoritetsgrupper, de laveste kastene og husholdninger med bare en forsørger fortsatt har behov for hjelp.

Organisasjonen har gått fra nødhjelpsmodus til å bistå landet mer langsiktig med å øke matsikkerheten ved å lære bort bedre jordbruksmetoder og om ernæring. Beredskapen i landet må også styrkes, slik at landet kan takle en krise bedre i framtiden.

– Det er avgjørende å ha et godt samarbeid med lokale myndigheter. Det er viktig å koordinere med dem for å kunne nå de som trenger bistand, sier Sæthren.

Treg gjenoppbygging

I hovedstaden Katmandu er det fortsatt en teltleir med folk som ikke har fått nye hus. Ruiner vitner fortsatt om de kraftige skjelvet. Fattige nepalere har begynt å bygge nytt, men ofte har de ikke råd til å gjøre husene skjelvsikre.

Etter jordskjelvet ble Nepal lovet 4,1 milliarder dollar i nødhjelp av det internasjonale samfunnet. Men gjenoppbyggingen går tregt. Det statlige National Reconstruction Authority (NRA) kom først i gang med sitt arbeid i desember, og ytterligere tre måneder før de første gjenoppbyggingspenger ble utbetalt til jordskjelvofrene i det hardtrammede Dolokha-distriktet.

– Arbeidet med gjenoppbyggingen etter jordskjelvene i Nepal går for sakte og må trappes opp, mener hjelpeorganisasjonen CARE. De fleste av dem som mistet hjemmet for ett år siden, har fremdeles bare midlertidig husly, sier Gry Larsen, generalsekretær i CARE.

– Det tar flere år å gjenoppbygge samfunnet etter en så massiv katastrofe. I Nepal har det vært særlig utfordrende å frakte byggematerialer og forsyninger til rammede fjellområder, men det har uansett gått for sakte. Titusener mangler fortsatt skikkelige tak over hodet, tilgang til rent drikkevann og toalettsystem, påpeker Larsen.

Hjelp til kvinner

CARE, i likhet med WFP, vil øke støtten til dem som mistet jordbruksland og andre inntektskilder, slik at de kan få tilbake levebrødet. Organisasjonen sier i en pressemelding at de etter jordskjelvet har bistått over 196.000 mennesker med nødhjelp som mat, vannrensingstabletter, presenninger, sanitærutstyr og midlertidige fødselsstuer.

– Eiendomsløse kvinner og jenter er de aller mest sårbare i denne situasjonen. Det er avgjørende at de kan delta og blir hørt i gjenoppbyggingsarbeidet. Blant våre viktigste prioriteringer er å hjelpe dem til å kunne tjene penger og brødfø familien, gi tilgang på nødvendige helsetjenester og bekjempe kjønnsbasert vold, sier Larsen.