Drømmen om et hus i Sri Lanka

Ryggen er rak, nevene knyttet. 39 år gamle Saithya står som en soldat. En gang for lenge siden – på 90-tallet – var hun det: soldat i LTTE – den tamilske opprørsgruppen som i 26 år kjempet en borgerkrig mot den srilankiske regjeringshæren. I 2009 var krigen over. Kort tid før, ble ektemannen drept. Han var også LTTE-soldat og ble truffet av artilleri. Saithya og de to guttene deres – de var da fem og ni år gamle – flyktet sammen med tusenvis av sivile. Sathiya var ikke lenger stridende. Kvinnelige LTTE-soldater som fikk barn, ble fritatt fra kamp. Til slutt kom den lille familien til en flyktningleir.

– Vi spiste, og vi sov. Det var alt vi tenkte på. Vi var der i fem år. Vi hadde ikke noe liv. Vi levde av det vi fikk, fra regjeringen eller hjelpeorganisasjoner. Forholdene var dårlige, og vi var fattige.

– Hvordan taklet barna å miste faren sin?

– Det var tøft. Jeg var bekymret for dem. Men de fikk gå på skole. Det hjalp. Og så er de glad i sport. Det fikk oppmerksomheten over på noe annet, sier hun.

– Det går bra med dem nå.

Fem år etter at krigen var over – i 2014 – kunne Sathiya og de to guttene flytte fra flyktningleiren. Hun ble tildelt land i landsbyen Navathulan, rett utenfor Vavuniya i Nord-Sri Lanka. Der sto en enkel brakke. Så fikk hun støtte fra den norsk-finansierte hjelpeorganisasjonen Rahama og tok opp et lån hos myndighetene. Det var nok til å bygge et hus. Nå har hun åpnet kiosk. Den ligger på fremsiden av huset, langs veien.

En av de nærmeste naboene er den samme hæren som hun har brukt store deler av livet til å slåss i mot. Den srilankiske hæren åpnet nettopp en ny militærleir der.

Sathiya er ikke alene.

Det er registrert mer enn 50 000 enker i det nordlige og østlige Sri Lanka. Omtrent 15 000 defineres som krigsenker. Sannsynligvis er det flere. Mange tidligere soldater er fortsatt savnet, forklarer Loganathan.

Han er lokal prosjektleder i Rahama, som er en partnerorganisasjon til norske FORUT. Rahama jobber med gjenoppbygging, sysselsetting og likestilling i de tidligere krigsområdene. Store deler av arbeidet er rettet mot de som fortsatt bor i flyktningleirer. Sathiya er heldig, blir jeg fortalt. Helt siden krigen brøt ut i 1983 har tusenvis av mennesker vært på flukt. Fortsatt bor mange i leirer – i India, men også på Sri Lanka. 40 000 mennesker i Nord- og Øst-Sri Lanka mangler et sted å bo, forklarer Loganathan. Et flertall av dem er kvinner og barn.

– Flyktningene er hardt rammet. Mange har mistet alt de eide, de fleste har opplevd at noen i nær familie er drept eller skadet, sier han.

– Så må de leve mange år i overfylte leirer – med lite mat, under dårlige forhold og med få muligheter til å jobbe. Det er kanskje den største utfordringen: Å gi flyktningene et levebrød. Mange hugger ved, men alle kan ikke leve av det.

Derfor regnes Sathiya som en av de heldige. Hun har klart å komme seg ut av flyktningleiren. Og så har hun kiosken sin.

Tidligere ingenmannsland

Veien Loganathan kjører på, er ny. Han er på vei til en nabolandsby, Arasankulam. Et av de mest omfattende prosjektene Rahama er involvert i nå, handler om å bygge hus. Organisasjonen har vært med på å gi mer enn 200 familier som Saithya og de to guttene et sted å bo. Husene koster 400 000 srilankiske rupees. Det er drøyt 25 000 kroner. Rahama – og FORUT – betaler 250 000 rupees. Resten må familiene ta opp i lån.

– Under krigen var dette et ingenmannsland, forteller Loganathan.

Kampene mot slutten av krigen – i 2009 – fant sted fire-fem mil lenger nord, i Kilinochchi og Mullaitivu. Regjeringsstyrken mistet aldri kontrollen over Vavuniya, det var i mange år grensebyen opp mot det LTTE-kontrollerte området. Og det var blant annet her regjeringshæren angrep fra. Det største slaget startet i 1997. Begge parter skjøt med artilleri, store deler av området ble minelagt og de som bodde der måtte flykte.

Fordrevet

Vimulan husker ikke kampene i 1997. Hun var seks måneder gammel, moren ble drept i flukten. Familien – to besteforeldre og fire små barn – vet ikke om det var Tamiltigrene eller regjeringshæren som slapp bomben moren ble truffet av. De kom til en flyktningleir, og der vokste barna opp. I dag er Vimulan 19 år gammel. Hun har levd 18 av dem som flyktning.

– Jeg pleide å drømme om at jeg en gang skulle få en ordentlig jobb. At jeg skulle gifte meg, og at jeg skulle få et eget hus, sier hun.

– Nå har jeg huset. Og jeg har giftet meg!

Hun viser frem huset som de nettopp har flyttet inn i, selv om det ikke er helt ferdig. Ektemannen er byggearbeider, men arbeidsledig. Han gjør strøjobber. På baksiden ligger brakka de bodde i før. På nabotomta bor storesøster Thayalini (23), i en tilsvarende brakke. Taket er laget av tørkede greiner. Over greinene er det satt på en blå plastduk.

– Taket er tett, sier hun.

– Men når det regner mye kommer vann inn, uansett.

Hun var fem da familien flyktet.

– Jeg husker flukten og at mamma ble drept. Og så husker jeg at da vi kom til flyktningleiren, måtte vi bli der de første seks månedene. Vi fikk ikke lov å gå ut. Det føltes som om vi var sperret inne. Nå er vi ikke flyktninger lenger, sier hun.

– Men jeg drømmer om et ordentlig hus, slik søsteren min har!

Hærens næringsliv

Mange av de som bor i flyktningleirene kan ikke flytte tilbake dit de bodde. Et sted mellom 6000 og 7000 dekar land er okkupert av den srilankiske hæren. Noen av områdene er fortsatt definert som «high security areas». Noe er frigitt det siste året, men i deler av Nord-Sri Lanka, spesielt langs kysten eller hovedveien, har regjeringshæren bygget hoteller og restauranter – rettet mot turister. De områdene blir neppe gitt tilbake. I tillegg driver hæren jordbruk. De dyrker grønnsaker og selger dem på det samme markedet som de lokale bøndene.
– Prisene går ned, fordi hæren og bøndene konkurrerer om de samme kundene. Da tjener bøndene mindre, sier Loganathan.

Han forteller om en hær som fortsatt teller 400 000 soldater og som er omtrent like stor som den var under krigen. En stor del er plassert i Nord- og Øst-Sri Lanka.

– Det har vært noen forsøk på å redusere regjeringshæren, men de har ikke vært særlig gode. Kanskje hæren frykter at LTTE skal få fotfeste igjen? Jeg tror ikke de behøver å bekymre seg. Folk er slitne, de har lidd så mye. Først hadde de 30 år med politisk kamp, så fikk de 30 år med militær kamp. Det tar på.

Vanskelige kår

Loganathan kjører til en av flyktningleirene som fortsatt finnes i Vavuniya, selv om den ikke eksisterer offisielt. Så å si alle flyktningene kom i 1997. På det meste bodde 12 000 familier i leiren. I 2011 ble den stengt. Men fortsatt er 134 familier her.

– Vi har hjulpet fem familier bort herfra, sier Loganathan.

– De som bor her, har det tøft. Samtidig er de vanskelige å samarbeide med. De har blitt skuffet så mange ganger, de stoler ikke på noen. Og hva skal de ha som levebrød?

To svigerinner, en bestemor og fire barn står i en døråpning. Tre-fire hunder surrer rundt dem og bjeffer når vi kommer for nære. Ytterveggene er dekket med avrevne rye-sekker, treplater og deler fra blikktak. På døra er velkommen skrevet på engelsk og tamilsk. Mennene til de to svigerinnene er ute og hugger ved. Til sammen er de ni personer som bor i det som neppe er mer enn åtte kvadratmeter.

– Det var bedre å bo her før de stengte leiren, sier Selvi (38).

– Da fikk vi matrasjoner, og vi fikk hjelp hvis vi var syke. Nå har de tatt strømmen. Og politistasjonen som var her, er lagt ned. Det er ikke trygt lenger, og mange stjeler.

– Hvorfor bor dere her da?

– Fordi vi ikke har noe annet sted å dra. Der vi kom fra, kan vi ikke reise tilbake. Vi venter på å bli tildelt land, det har regjeringen lovet oss, sier Enpamular (38).

De forteller om slanger, at de har funnet dem inne i husene. Og om hvordan de som bor der, stjeler strøm fra mastene i området. Det kan de bare gjøre på dagtid. Gjør de det om kvelden, blir de avslørt.

– Vi har vært her i snart 20 år, sier Enpamular.

– De som er små her nå, er andre-generasjons-flyktninger. De har aldri bodd noe annet sted, sier Selvi.

– Dette er det eneste livet de har hatt.