Da vi landet på Maldivene med et smell

Ambassadør Kåre Dæhlen var på offisielt besøk til Sri Lanka fra ambassaden i India i februar 1985. Jeg var dengang Norads stedlige representant i Colombo. Denne utestasjonen var samtidig norsk konsulat og underlagt New Dehli-ambassaden.

Fra Sri Lanka skulle ambassadørene videre til idylliske Maldivene, en øystat bestående av 1192 små øyer fordelt på 26 atoller.

Et norsk firma hadde en kontrakt med Verdensbanken om bygging av et anlegg for foredling og frysing av fisk på en av atollene. Det var det eneste «norske» prosjektet i Maldivene, og myndighetene inviterte oss med på et besøk.

En sjøreise med hurtigbåt ville ta en hel dag - én vei. Løsningen ble sjøfly, noe ambassadøren syntes var en akseptabel løsning. Derfor chartret vi et canadisk firma som nylig hadde etablert seg med flytransport.

Min oppgave: Å assistere

Min tildelte oppgave var å bli med til Maldivene som assistent for ambassadøren. Å få besøke et så vakkert og eksotisk reisemål så jeg ingen grunn til å protestere mot!

Sjøflyet tok av. Etter en reise over mye hav kunne vi skue øya vi skulle til. Vi sirklet litt rundt, og gikk inn for landing i nærheten av det som var et bryggeanlegg, cirka 100 meter fra fiskeforedlingsbedriften.

Så sa det:"Pang!"

Det smalt skarpt idet flyet traff vannet - og bølgene. Vi kunne se at vinduet i cockpiten var blitt knust i krasjet! Vannet flommet inn gjennom vinduet der piloten satt.

Den høyre flottøren var også blitt revet av under landingen - staget var knekt tvert av.

Flyet la seg over på den ene siden og fyltes sakte opp med vann.

Mens vi lå der og dyppet...

Piloten og mekanikeren var i sjokk. Det var også vi passasjerene. Men vi fikk opp døren, og ropte at alle måtte ut.

Piloten var nå kommet til hektene igjen og fikk slått av motoren og stanset propellene.

Alle kom seg ut. Endatil, uskadede og svømmedyktige, så vidt jeg kunne bedømme. Og sammenlignet med hva som kunne ha skjedd under norske forhold hadde vi også vært heldige; vannet holdt selvsagt en svært behagelig badetemperatur.

Krasjlandingen hadde skjedd cirka 200 meter fra land, men samtidig drev sjøflyet med bølgene, vekk fra land. I et havområde der man kan risikere å treffe på haier, men det hadde jeg heldigvis ikke tid til å tenke på.

Mens vi alle sammen - både passasjerer og mannskap - lå der og dyppet i bølgene, kom det også en gjenstand flytende mot meg. Den så litt kjent ut. Jeg grep den og stappet den innenfor bukselinningen.

Deretter fortsatte vi å holde oss flytende, i håp om at hendelsen skulle påkalle lokale beboeres oppmerksomhet. Det var litt langt fra land til å skulle svømme inn med klær og bagasje på egen maskin.

Så kom redningen

Etter ti-femten minutter kom redningen. Vi ble halt opp i to prammer og satt i land på brygga. Der sto vi med vann rennende ned fra klærne. De samme klærne var fulle av oljesøl fra å ha ligget i bunnen av prammene.

Da tok jeg fram gjenstanden jeg hadde funnet, som kom flytende i vannet. Det var en lommebok. Den viste seg å tilhøre Norges ambassadør.

I tråd med det jeg antok var diplomatisk skikk og bruk rettet jeg meg opp, tok et par steg fram mot ambassadør Dæhlen og sa med høytidelig stemme:

«Herr ambassadør - kan dette være Deres lommebok?».

Det ble en lettere stemning, dog ikke en munter stemning.

Fikk låne tørre klær

Etter rundt en halvtime sank sjøflyet.

Lokalbefolkningen var vennlige og imøtekommende. Vi fikk låne tørre klær og fikk vasket våre egne.

Deretter fullførte vi programmet for besøket. Sammen med personene fra Maldivenes utenriksministerium ble vi vist rundt på det nesten ferdige anlegget og forklart hvordan prosessen var. Små fiskebåter fra et vidt område leverte fisk til en større tråler som lå og ventet utenfor øya. Tråleren leverte så fisken til anlegget.

So long, so good.

Men nå var Maldivenes hodepine: Hva gjør man med en utenlandsk ambassadør som er strandet på en øy?

Sjøflyet var sunket. Ingen båter som var på øya var store nok til en slik lang reise. En hurtigbåt kunne sendes fra hovedstaden Malé, men det ville ta ca. tolv til femten timer hver vei, avhengig av været og bølgehøyden.

Ved midnatt gikk vi ombord

En av oss norske fikk en tanke om en mulig transportløsning, riktignok et ganske uvanlig fremkomstmiddel i diplomatisk sammenheng: Hva med den tråleren som vi hadde blitt forklart lå utenfor og ventet på å bli fylt opp med fisk.

Tråleren kom. Ved midnatt gikk vi ombord i båten.

Etter en noe slitsom natt med svært lite søvn kom vi fram til hovedstaden og hotellet midt på dagen neste dag. Deretter pakket vi våre saker og kom oss med det flyet der vi allerede hadde billetter, til Colombo.