Atom-makten som ikke brødfør sitt eget folk

Sykepleieren på helsesenteret måler omkretsen på overarmen til en kvinne. Deretter blir kvinnen veid, og resultatet skrives ned på et skjema.

– Du veier mindre enn før, sier sykepleieren til kvinnen, som har et spedbarn i armene og to små barn sittende ved siden av seg. Sykepleieren ber henne om å jobbe mindre, og kvinnen svarer at hun har fortalt det til sin mann, men de har ulik mening om saken. Konsekvensen av vekttapet ligger i armene hennes. Den lille babyen på én måned får ikke nok mat. Når mor ikke får nok næring, kan hun ikke amme barnet sitt. Den neste generasjonen havner i en ond sirkel av feil- og underernæring.

Hungersnød i februar

Kvinnen bor i den østlige delen av Sindh, en av de fattigste provinsene i sørlige Pakistan. Her i Tharparkar-distriktet er over 250 mennesker døde av sult siden årets begynnelse. Kvinner og barn er hardest rammet.

Mens andre deler av Pakistan er rammet av oversvømmelser, har det ikke regnet i Tharparkar-distriktet på over to år. Allerede i fjor ble det slått alarm da avlingene nok en gang slo feil på grunn av tørke. Provinsmyndighetene har avsatt midler til å distribuere matvarer til de berørte distriktene, men av ukjente årsaker oppsto det misforståelser som gjorde at det ikke kom noe til de tørkerammede landsbyene.

Først da det ble skrevet om tragedien i mediene, skjedde det noe. I dag har Verdens matvareprogram (WFP) satt i gang sitt støtteapparat i landsbyene i det tørkerammede området.

I det lille leirehuset som landsbybeboerne kaller helsesenter, venter mange mødre med sine småbarn. Det er den månedlige utdelingen av matvarer, og WFP deler ut mel med soyatilskudd til gravide og ammende kvinner. Dessuten deler de ut Wawamum til barn under tre år. Wawamum er et kosttilskudd som er laget av kikerter, og er tilsatt essensielle vitaminer og mineraler som produseres lokalt. 50 gram skal spises gjennom dagen og skylles ned med vann. Bare småbarn som er under gjennomsnittlig vekstkurve og vekt får dette kosttilskuddet.

Disse prosedyrene finnes alle steder i Pakistan hvor det er mye fattigdom og underernæring, også i FATA og Balochistan, hvor WFP er en av få internasjonale organisasjoner som får lov til å operere. Men WFP kan bare hjelpe ved akutt nød.

Høy andel feilernærte barn

Feil- og underernæring er imidlertid ikke et akutt problem. Pakistan, bare slått av India og Nepal, er øverst på listen over land der barn under fem år er så feil- og underernærte at deres fysiske og psykiske utvikling er permanent skadet. Nesten halvparten av alle småbarn (43,7 prosent) får for lite næring gjennom kosten, og 15 prosent lider av akutt underernæring. De siste ti årene har andelen steget med tre prosent, og dermed er problemet blitt verre. Det står verst til i Sindh-provinsen, hvor 49,8 prosent av alle barn under fem år er hemmet i utviklingen sin, og 72,8 prosent lider av anemi (jernmangel som medfører lavt innhold av røde blodlegemer i blodet). 

Pakistan vil dermed ikke klare å innfri FNs mål om å halvere andelen underernærte innen 2015. Landsjefen for FNs utviklingsprogram (UNDP) i Pakistan trakk frem den alvorlige situasjonen da Human Development Report ble offentliggjort i hovedstaden Islamabad i september: – Det har ikke blitt mindre feilernæring av barn under fem år de siste 46 årene. Faktisk har det blitt verre, sier March-André Franche fra UNDP.

Nasjonal sikkerhet

Ifølge kritikerne har pakistanske regjeringer tatt dårlige politiske beslutninger som har hatt omfattende, negative konsekvenser gjennom årenes løp. For eksempel besluttet regjeringen i 2010 å overføre 30 prosent av det årlige føderale budsjettet beregnet på sosiale hjelpeprogrammer til sikkerhetsbudsjettet, som blant annet finansierer den føderale regjeringens væpnede kamp mot militante grupper i grenseområdene mot Afghanistan.

Matvareusikkerhet fører til vold og konflikter, og mange lar seg verve til for eksempel Taliban. Abid Qaiyum Suleri fra The Sustainable Development Policy Institute i Islamabad har uttalt at Pakistan bør betrakte sult som en nasjonal sikkerhetsrisiko og øke innsatsen deretter.

Hvorfor ligger Pakistan etter?

Erkjennelsen av at feil- og underernæring i barneårene hemmer et menneskes evne til å utnytte sitt fulle potensial som voksen, er kanskje forklaringen på at Pakistan skrev under på den såkalte SUN-erklæringen (Scaling Up Nutrition) i desember 2013. Pakistan forplikter seg til å halvere nivået for underernæring innen 2025.

Hvorvidt dette er stort skritt for Pakistan, er det uenighet om. Kritiske røster snakker både om forsømmelse og svikt på samme måte som regjeringens politikk på mat- og landbruksområdet historisk sett har vært preget av dårlige beslutninger. Nedenfor er noen konkrete eksempler.

Ved å signere SUN-erklæringen har Pakistan blant annet lovet at de skal flytte fokus fra produksjon til distribusjon av matvarer. Hittil har alle matvarekriser ført til økt produksjon av for eksempel hvete, som er hovedingrediensen i den pakistanske kosten sammen med ris. Men frem til 2007 produserte Pakistan faktisk mer hvete enn de hadde bruk for selv.

Solgte kornlagre

Da verdensmarkedsprisene på hvete steg i 2007, holdt Pakistan hveteprisene kunstig nede. Dermed ble hvete eksportert med god fortjeneste, og i starten var det godkjent av regjeringen. Men da det ble oppdaget at hvetelagrene forsvant, ble Pakistan tvunget til å importere hvete til en høyere pris enn de hadde eksportert for. Dermed forbød regjeringen eksport av hvete. Men salget fortsatte illegalt – spesielt til Afghanistan, hvor høstingen hadde slått feil samme år. Smugling av hvete skjer fortsatt og koster Pakistan rundt to milliarder amerikanske dollar per år. 

Pakistans økonomi er fortsatt preget av den globale krisen, og hveteprisene er fortsatt ganske høye. I tillegg har tørke, oversvømmelser og væpnede konflikter ødelagt høstavlingene. Derfor er Pakistans matvareforsyning ekstremt sårbar.

Dette merkes på prisene. Ifølge WFP steg prisene mellom 2007-08 og 2013 med 125 prosent for tomater og 30 prosent for grønnsaker. Mellom 2012 og 2013 steg prisen på hvete med 15 prosent, mens lønningene bare steg med ca. 10 prosent. En pakistansk husholdning bruker i gjennomsnitt ca. 45 prosent av sin inntekt på matvarer. De fattigste bruker 70 prosent av inntekten på mat.

Ingen penger

I Sindh er kampen mot sult og underernæring en reell risiko som daglig truer enkeltpersoner på et personlig plan.

Noen timers kjøring fra Tharparkars ørkenlandskap, i nærheten av Persiabukta, ligger landsbyen Lundo Sharif. Her er det langstrakte kanaler, og landsbybeboerne kan komme seg tørrskodd fra landsbyen til den lokale handelsbyen ved å gå gjennom et dike.

Mennene i landsbyen passer avlingene til jordeiere. Lønnen er en andel av utbyttet i tillegg til et mindre kontantbeløp når avlingene er høstet. I mellomtiden handler de på kreditt i handelsbyen, og når lønnen utbetales, krever lokale kreditorer betaling. En mann forteller at han har 10.000 rupier igjen når alt er betalt. Det tilsvarer rundt to månedslønner, som skal vare frem til neste gang han kan tjene penger. Med så lite penger til rådighet er det begrenset hvor mange næringsrike matvarer en familie har råd til å kjøpe. Derfor består det daglige måltidet for de fleste i Sindh fortsatt av ferskt brød bakt av avlingene og en kopp te, kanskje med litt sukker i.