- Ingen fred uten rettferdighet i Afghanistan

- Det er bra at Norge og andre land forsøker å bidra til samtaler mellom Taliban og afghanske myndigheter. Men jeg frykter at vestlige land og myndighetene i Afghanistan i sin iver etter å få til en fredsavtale vil inngå kompromisser som vil føre til et freden ikke blir en ekte fred for store deler av befolkningen, sier Horia Mosadiq 

I over 20 år har hun jobbet som journalist og menneskerettighetsaktivist. Hun er blitt truet på livet en rekke ganger. Mosadiq vokste opp i Herat-provinsen i Afghanistan, men måtte avbryte studiene sine og flykte fra landet da Taliban tok makten tidlig på 1990-tallet.

Nå arbeider hun i Amnesty med Afghanistan som spesialfelt og har blant annet jobbet mye med å presse frem en inkluderende fredsprosess.

- Finnes ikke snarveier

Mosadiq sier til Bistandsaktuelt at det er helt nødvendig med et oppgjør med de mange forbrytelsene som er begått mot befolkningen i Afghanistan. 

- Det finnes ingen snarveier til fred i Afghanistan. Det blir ingen bærekraftig fred uten rettferdighet. De som står bak grove forbrytelser mot det afghanske folket må stilles til ansvar for det de har gjort. Afghanistan trenger en form for sannhetskommisjon slik vi har sett i andre land som har vært gjennom konflikter og borgerkrig.

- Men et slik oppgjør vil jo involvere personer som fortsatt har mye makt i Afghanistan. De vil neppe akseptere en slik prosess. Hvordan ser du for deg at dette skal gjøres?

- Det er stort problem at det sitter personer som har begått overgrep i maktposisjoner, både i regjeringen og parlamentet. Et første skritt vil være å nekte alle som har begått overgrep å sitte i regjeringen og i parlamentet. Afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet laget i 2006 en plan for hvordan et oppgjør med tidligere overgrep kunne gjennomføres, den planen kan fortsatt brukes.

Kvinner utestenges

- Men er det ikke aller viktigste nå å kommer i gang med fredsforhandlinger og å få stanset krigen?

- Jeg er for forhandlinger og undervurderer absolutt ikke de utfordringene afghanske ledere står overfor. Men jeg er redd for at president Ghani og de andre er så opptatt av å få på plass en avtale at de er villige til å inngå for mange kompromisser. Jeg frykter for eksempel at kvinners rettigheter kan bli nedprioritert og at vi kan miste det vi har oppnådd siden 2001.

- Det internasjonale samfunnet vil vel presse på slik at det ikke skjer?

- Vi får veldig blandede signaler fra de vestlige landene. På den ene siden sier de ofte at kvinners rettigheter er grunnleggende og at kvinner må få delta i fredsprosessen. Samtidig blir kvinner utestengt fra viktige møter. For eksempel var det at Nato-møte i desember i fjor. Ingen kvinner fikk være med selv om vi hadde presset på og understreket hvor viktig det er i flere måneder. Det samme har skjedd på andre møter. Det gjør meg svært bekymret for den videre prosessen.

Pessimist 

- Hvordan vurderer du mulighetene for å få på plass en fredsavtale mellom myndigheten og Taliban?

Jeg er ikke veldig optimistisk på kort sikt. For eksempel: Hvem skal myndigheten forhandle med? Taliban er ikke en koordinert organisasjon og er uansett bare en av flere væpnede grupper. Dette vil trolig bli en lang prosess og jeg tviler på en avtale i år eller til neste år. Og så er spørsmålet hva en slik avtale vil bety. For meg og mange andre er fred mer enn fravær av krig. Fred er at jeg jeg kan gå gata uten å frykte å bli angrepet, at jeg kan sove trygt hjemme uten å frykte at noen kommer for å drepe meg og min familie fordi jeg har kritisert mektige personer. Det er langt fram dit dessverre. 

- Er det noe som gir deg håp?

- Taliban vet nå at kampen de kjemper har svært liten legitimitet i befolkningen. Det kan gjøre at de kommer til forhandlingsbordet. Vi har også oppnådd mange ting siden 2001. Mange unge har utdannelse, barna går på skole, kvinner har fått en del rettigheter og vi har en viss pressefrihet. Så bildet er ikke helsvart. Men samtidig gjenstår mange og store problemer som må løses, sier Horia Mosadiq.