Politiinnsats uten retning

- Jeg fant et nesten totalt fravær av skikkelige planer, av strategier og av konkrete målsettinger. Veldig mye er tilfeldig og innsatsen har i stor grad vært basert på dyktige enkeltpersoner, fastslår Maren Eline Kleiven som er forsker ved Politihøgskolen i Oslo.

Tidligere i høst ble hun ferdig med sin doktorgradsavhandling hvor temaet var den norske politiinnsatsen i utlandet. I 23 år har norske politifolk jobbet i utlandet, en innsats som i all hovedsak er blitt betalt med bistandskroner. De siste ti årene har nærmere 1000 polititjenestemenn vært ute på oppdrag i land som Afghanistan, Liberia og på Balkan. For øyeblikket er om lag 70 norske politifolk på jobb i utlandet, blant annet på Haiti og i Sør-Sudan.

Norge har brukt om lag 900 millioner kroner på å sende norske politifolk utenlands siden 2002.

Politisk styrt

Ifølge Kleiven er den sterke politiske styringen av politiinnsatsen en viktig årsak til at den blir dårlig planlagt, fragmentert og kortsiktig. Norge bruker utplasseringen av godt trente og dyktige norske politifolk som et instrument for å oppnå flere ulike utenrikspolitiske mål. For eksempel til å pleie forholdet til viktige allierte og samtidig vise at Norge gjør en innsats for å skape utvikling og demokrati i fattige land. 

– I Afghanistan har det for eksempel vært viktig for Norge å vise at vi er USAs lojale allierte. Politiinnsatsen har vært en av flere måter å gjøre det på. Satt på spissen kan man si at fra norsk side har man vært mer opptatt av å sende norske politifolk til Afghanistan for å vise norsk tilstedeværelse, enn å fokusere på hva de faktisk skal gjøre der, sier Kleiven.

Fleksibilitet og synlighet er også viktig for Norge, forklarer forskeren ved Politihøyskolen. 

– Fleksibilitet er viktig fordi man ønsker å være på mange steder og ha mulighet til raskt å sende politifolkene dit UD mener det er hensiktsmessig. Dette ønsket om fleksibilitet går selvfølgelig ut over planleggingen og langsiktigheten. Mange av politifolkene jeg intervjuet var frustrerte over det de mente var stadig skiftende politiske prioriteringer uten hensyn til realitetene på bakken, sier Kleiven.

Mye sløsing

En av flere negative konsekvenser av mangelen på planer og skikkelige forhåndsanalyser, fra norsk side, og fra FNs og EUs side, har vært sløsing med ressurser. Kleiven forteller at hun ble sjokkert over noen av eksemplene på sløsing hun kom over under arbeidet med avhandlingen. 

– FN etablerte for eksempel et datakriminalitetskontor i Liberia, altså i et lutfattig land hvor folk flest verken har elektrisitet eller datamaskiner. Datakriminalitet var ikke det største problemet i Liberia. I Liberia og i Afghanistan lærte man opp lokale politifolk til å ta fingeravtrykk, til tross for at ingen av disse landene har et fingeravtrykksregister. 

Hun viser også til at det ble holdt kurs for afghanske politifolk i hvordan de skal se at noen er ruset på narkotika. 

– Problemet var jo at halvparten av politifolkene på kurset selv var ruset. Lista over den type tilfeldige og lite hensiktsmessige prosjekter er lang, sier Kleiven. 

Ingen evaluering

Selv om Norge årlig bruker rundt 100 millioner kroner på å sende norske politifolk til ulike land, har innsatsen så å si ikke vært evaluert. Mangelen på kartlegging av hva man har oppnådd med de store summene som er brukt, gjelder både fra norsk side og fra FN og EUs side. 

Kleiven mener det er sammensatte grunner til at innsatsen ikke er blitt skikkelig evaluert. Hun fant blant annet at evalueringer ikke har vært etterspurt av ledelsen, verken i UD eller i FNs og EU. 

– Noe av årsaken til at man ikke har ønsket evalueringer, har nok rett og slett vært frykten for hva man ville finne. Et annet moment er at man nok alltid har hatt en følelse av at det haster og at den neste innsatsen er den viktigste. Da blir det mindre viktig å evaluere det som allerede har skjedd, sier Kleiven.

Lite rom for kritikk

Mange politifolk har også fortalt Kleiven at det i systemet har vært liten aksept for å sende kritiske rapporter hjem. 

– De som har gjort det, har ofte fått beskjed om å gjøre en bedre jobb, eller å ikke være problemfokuserte. En annen ting som har bidratt til å svekke kritikken innenfra, selv om mange har vært kritiske, er at lojaliteten til kollegaer og sjefer er sterk i politiet, sier Kleiven.

Når norske politifolk har kommet hjem etter oppdrag har det vært liten interesse for den kunnskapen de sitter på.

– Kunnskapsoverføringen har vært for dårlig, både ute og hjemme. Ute har det vært liten overlapping og de nye politifolkene har ofte startet helt på bar bakke. Hjemme i Norge har det også vært liten interesse fra overordnede og fra systemet for å ta vare på og bruke den kunnskapen de som har vært ute har, sier Kleiven

Afghanistan «versting»

I sin oppgave har Kleiven sett ekstra grundig på den norske politiinnsatsen i tre land: Serbia, Liberia og Afghanistan. Selv om Liberia er det landet hvor norske politifolk har vært lengst, er det Afghanistan som har vært den største og dyreste satsingen 

Norske politifolk var i Afghanistan i ti år, fra 2002 til i år. De deltok både som en del av EU- og FN-ledede misjoner, men også som en del av det norske bilaterale samarbeidet mellom Norge og Afghanistan. Alle problemene som Kleiven peker på i sin avhandling har vært ekstra store i Afghanistan

– Når det gjelder ressurssløsing, mangel på planlegging, politisering og kortsiktighet så kan du gange alt med tre i Afghanistan. Det har vært veldig mange aktører involvert, svært politisert og ganske så kaotisk, sier Kleiven.

Dyktige politifolk

Til tross for at Kleiven har skrevet en avhandling som er uvanlig kritisk til mange sider ved den norske politiinnsatsen i utlandet mener hun ikke at den har vært bortkastet. Forskeren understreker også at mange av problemene som påpekes i avhandlingen ikke er Norges skyld alene, men kommer av strukturelle problemer i FN eller EU.

– Svært mange av de politifolkene jeg snakket med opplevde at de bidro til noe positivt og at tjenesten var meningsfull, selv om de også var kritiske til mye. Norske politifolk får også skryt stort sett over hele fjøla. Mitt hovedpoeng er at med bedre organisering og planlegging vil man kunne oppnå langt bedre og mer målbare resultater. Både UD, Justisdepartementet og Politidirektoratet er enige om at dette kan gjøres bedre. Det er et godt utgangspunkt for forbedringer, sier Kleiven.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

– Jeg kjenner igjen svakhetene

Lars Christian Finstad var kontingentsjef for de norske politifolkene i Afghanistan i 15 måneder. Han kjenner godt igjen svakhetene som Kleivens avhandling beskriver.